Dekontaminering av merkevaren Tory

«Dette partiet finnes ikke lenger … det har sluttet å eksistere … dette er et eks-parti!» 6. oktober 1998 sto denne dødserklæringen for de konservative på forsiden av Murdoch-avisa The Sun. Året før hadde verdens eldste politiske formasjon opplevd en massiv velgersvikt etter ha styrt – alene og i koalisjon – i 84 av 123 år. Partiet hadde mistet 170 av sine 335 seter i det britiske parlamentet. Antallet partimedlemmer dalte også – fra 1,2 millioner i 1979 (året da Margaret Thatcher kom til makten) til 400 000, det laveste tallet siden andre verdenskrig.

Ørkenvandringen skulle vare i 13 år. En epoke den konservative skribenten Geoffrey Wheatcroft mener ble kjennetegnet av «den underlige døden» til et parti som «politisk sett vant fram».¹ For viste ikke politikken New Labour førte fra og med 1997 at nederlaget til de konservative ikke skyldtes deres ideer?

Faktisk virket intet tabu forbudt for Labour-politikerne: innvandring, sikkerhet, innskrenkning av borgerfriheter, fullstendig servilitet overfor USA og amerikanernes militære eventyr. Labour foreslo riktignok å gjenoppbygge de offentlige tjenestene som de konservative hadde lagt i ruiner, men i realiteten tok staten om mer gjeld og forankret enda mer den nyliberale logikken i det britiske samfunnet, siden en større del av utgiftene gikk til å betale for utsetting av offentlige tjenester til private bedrifter.

Allerede i 1999 fortalte en fornøyd konservativ leder, Peter Lilley, til BBC at «nå som [økonomien] er solid og Labour ikke forsøker å angripe den ansvarlige politikken bak denne soliditeten», ville det være feil av toryene å forsøke «å markere sin forskjell for enhver pris». Med støtte fra en ultrakonservativ presse var den første reaksjonen fra Thatchers arvtakere å kreve enda mer høyredreining. Et eksempel: I 2001 lovet daværende partileder Iain Duncan under sin første pressekonferanse som partileder å «gå til angrip på de offentlige tjenestene», særlig helsesystemet (NHS), «en sovjetaktig, sentralisert organisasjon». Resultat: Fra 1992 til 2005 falt oppslutningen med 16 prosent blant velgere mellom 25 og 45 og med 18 prosent i de øverste samfunnslagene.

DET VAR DA David Cameron tok over ledelsen i partiet. Den tidligere kommunikasjonssjefen i PR-byrået Carlton – med utdannelse fra den prestisjetunge privatskolen Eton, blått blod i årene og gift med en baronettdatter – startet med en gang en «dekontaminering av merkevaren Tory» og erklærte at han vil forsvare NHS (eller det som var igjen av det), koste hva det koste ville.

Deretter besluttet han å «gjenerobre de øvre samfunnslagene så vel som opinionsdannerne». Cameron viste «samfunnsansvar»: Han utnevnte fire kvinner skyggeregjeringen sin og gjorde den homofile Alan Duncan til skyggeminister for handel og industri. Torylederen har også engasjert seg for miljøet: Ikke bare er «frihetsilden», logoen fra 80-tallet, byttet ut med en blå eik som svaier i vinden, Cameron har fortalt at han har huset sitt renovert av en «miljøarkitekt».

For den unge lederen, som jogger og går med Converse-sko, innebærer «moderniseringen» også å bytte ut de tradisjonelle kanapeene på pressekonferansene med smoothies. De «gamle» i partiet fnyser. Pressen elsker det. Cameron fikk raskt et hyllende portrett i trendmagasinet Wired …-

En fornyelse? Forskeren Tim Bale ser snarere kunsten å «gi velgerne et inntrykk av at partiet er i endring […], går mot sentrum» […] i et forsøk «på å vende tilbake til mer tradisjonelle konservative kampsaker [skattelette, familie og nasjonal råderett], men denne gangen i et mer forsiktig språk».2 Finanskrisen gjør uansett sistnevnte nødvendig. Krav om «mer brutale budsjettkutt enn Thatchers» vil påtvinges med påskudd om at man ikke har annet valg.

«DEKONTAMINERINGEN» rommer også en tilbakevending til «Big Society»-idealet. Denne tilbakevendingen til den gamle paternatlistiske konservative tradisjonen – inkarnert i den konservative skikkelsen Benjamin Disraeli³ – som ifølge Storbritannia-eksperten Agnès Alexandre-Collier foregir «å forsone en nasjon som er sosialt delt i rike og fattige».⁴

Mens Thatcher hevdet at «det ikke finnes noe samfunn», bestreber Cameron seg på å argumentere for det motsatte. «Samfunnet eksisterer», men legger raskt til at «det ikke er det samme som staten». Han lover at «de små kampene til sivilsamfunnet […] vil vi gi makten tilbake til folket». Det vil si la britene selv opprette skoler, erstatte staten med lønnskooperativer eller overføre styringen av offentlige tjenester til private aktører, alt «uten å bruke mer penger». Camerons første tale som statsminister 11. mai 2010 viste hva han mener med «Big Society»: individuelt ansvar som løsning på sosiale problemer.

Det nylige valget kan fungere som målestokk for den konservative «fornyelse». Antallet parlamentarikere fra privat sektor har blitt doblet, tidligere bedriftskonsulenter, tredoblet. På den andre siden har folkevalgte med bakgrunn fra helsesektoren blitt halvert, og folkevalgte fra utdanningssektoren redusert til en tredjedel.

To dager etter at Cameron flyttet inn i Downing Street 10 annonserte den nye helseministeren at det «må gjøres større innsparinger enn antatt». Samtidig lovet økonomiministeren å «skape den mest fordelaktige bedriftsskatten i G20».

Cameron advarte: «Jeg er både svært radikal, jeg vil endre ting, og svært beskjeden og forsiktig i måten å få det til på.»

Oversatt av R.N.

1Allen Lane, The Strange death of Tory England, London, 2005, sitert av Tim Bale i The Conservative party. From Thatcher to Cameron, Polity, Cambridge, 2010. Hvis ikke annet er oppgitt, er alle sitatene i denne artikkelen hentet herfra.

2Time Bale, se over.

3Konservativ statsminister i 1868 og 1874–1880.

4Agnès Alexandre-Collier, Les habits neufs de David Cameron (David Camerons nye klær), Presses de Sciences-Po, Paris, 2010.

(…)