Kappløpet om Afrika

Noen uker etter at Seacom – den første undersjøiske fiberoptiske kabelen som kobler sammen Øst-Afrika, Asia og Europa – ble innviet med brask og bram, feiret kontinentet en ny kabel på vestkysten. Glo 1 vil doble båndbredden mellom Europa, Nigeria og 16 andre afrikanske land. Seacom og Glo 1 har gitt lokale operatører mulighet til å tilby høyhastighetsbånd, i første omgang til kontinentets kystbyer. Før disse prosjektene ble ferdige måtte Øst-Afrika nøye seg med 0,07 prosent av den internasjonale båndbredden.

I Afrika sør for Sahara vil fire andre undersjøiske fiberoptiske kabler bli klare til bruk innen 2011. Denne delen av kontinentet vil da bli koblet til resten av verden via åtte kabler som har blitt finansiert av internasjonale konsortier eller afrikansk kapital. Kontinentets nettbruker håper hastighetsforbedringene vil følges opp av betydelig lavere oppkoblingskostnader. Prisene er i dag faktisk blant de høyeste i verden (operatørene unnskylder seg med at oppkoblingen i stor grad skjer via satellitt): 80 euro for 110 kb/s er seks ganger dyrere enn i Europa. Imidlertid mener Russell Southwood, sjefredaktør for nyhetsbrevet Balancing Act som retter seg mot telekommarkedet i Afrika, at aksiomet om «å selge en mangelvare til en høy pris» fortsatt vil gjelde. «Når en kabel er under bygging, snakkes det bare om lavere priser, men når den er innviet, dreier det seg plutselig om å tjene inn investeringen så raskt som mulig, selv om den i sin natur er langsiktig. […] Den første handlingen til mange av leverandørene er simpelthen å gi en (heller beskjeden) økning i båndbredden til kundene og beholde de samme prisene.»¹

Telekonferanser, medisinsk assistanse, fjernundervisning, rådgivning for bønder, banktjenester, blogger … kabeloperatørene og nettleverandørene skryter ikke lite av hva nett- og mobilutviklingen vil gi kontinentet. Direktør for Verdensbankens avdeling for global informasjon og kommunikasjonsteknologi, Mohsen Khalil, ser et annet gledelig element, nemlig at bedre nettilkobling vil frigjøre Afrikas økonomiske potensial. «Når et menneske har midler som gir adgang til verden, tidobler det innovasjonsevnene og entreprenørånden,» bemerket han i september 2007.

I EN RAPPORT Verdensbanken ga ut i juni 2009 hevdes det at «bredbånd er en nøkkelfaktor for vekst og arbeidsplasser i utviklingsland».² Rapporten regner med at en økning i nettoppkoblinger på ti prosentpoeng vil gi en økt økonomisk vekst på 1,3 prosentpoeng. I virkeligheten (og mer praktisk) betraktes Afrika framfor alt som en enestående pengesekk for en sektor som har mistet fart på grunn av den internasjonale finanskrisen og lavere etterspørsel.

Profitten som nå hentes i den afrikanske telekomsektoren har faktisk bevist for aktørene at de kan «bidra til utvikling samtidig som de tjener penger», mener Khalil. Ifølge tallene som det europeiske telekominstituttet Idate offentliggjorde i 2008 vokser de modne telekommarkedene tregere enn de nye, med en svak vekst i Europa (+3,4 prosent) og Nord-Amerika (+2,9 prosent), middels vekst i Stillehavsasia (+6,2 prosent) og sterk vekst i Latin-Amerika (+10 prosent) og i Afrika og Midtøsten (+13,5 prosent). Det afrikanske mobiltelefonmarked – 350 millioner abonnenter i 2008 ifølge en rapport fra Unctads siste rapport – har siden 2002 hatt «den raskeste veksten i verden, på tross av høye produksjonskostnader», beretter en undersøkelse av telekomsektorens utvikling i Afrika, utført av konsulentselskapet Ernst & Young i 2009. Undersøkelsen som inkluderte 28 ledere hos de største telekomoperatørene i Afrika, bemerker at «siden 2002 har det afrikanske markedet hatt en vekst på 49,3 prosent mens det franske markedet bare hadde en årlig vekstrate på 7,5 prosent, Brasil har 28 prosent og Asia 27,4 prosent». I dag eier «litt over 37 prosent» av afrikanerne en mobiltelefon, dette tallet kan «stige til 61 prosent innen 2018» sier rapport og presiserer at kontinentet nå «ligger i forkant av revolusjonene innen telekommunikasjon».

«Vekstreservoaret» Afrika kan dermed regne med å motta nærmere 50 milliarder dollar i investeringer i mobiltelefoni fram til 2012, ifølge GSM Associaton, som representerer interessene til over 800 globale operatører og 200 bedrifter i elektronikksektoren. Snittinntektene per kunde er lave: mindre enn 10 euro, mot 30 euro i Vesten, ifølge Idate. Men operatørene investerer for framtiden, og satser på at befolkningen vil få mer å rutte med etter hvert.³ Nå virker det som de ivrigste investorene i det afrikanske telekommarkedet følger filosofien til C.K. Prahald om bunnen av pyramiden, bemerker den pakistansk forskeren Aneel Saman. «Hvis vi slutter å se på de fattige som ofre eller en byrde og begynner å se på dem som fleksible og kreative entreprenører og verdibeviste forbrukere, vil en ny verden av muligheter åpne seg.»

MULIGHETER SOM kontinentets fattigste innbyggere – og særlig den kvinnelige delen – for øyeblikket er langt fra å kunne gripe. Ett nytt digitalt skille – denne gang mellom kjønnene – har utvidet seg siden IKT-en kom til kontinentet. Selv om mobiltelefoner gir mange afrikanske kvinner mulighet til å få bedre tilgang på informasjon og kommunikasjon, er de ikke mirakelløsninger i kampen mot fattigdom blant dem, understreker flere studier.⁴ Disse verktøyene oppløser dessuten heller ikke «ulikheter basert på kjønn, til tider de kan snarere forlenge dem,» skriver forfatterne av African Women and ICTs.⁵ «Det går dessuten fram at forpliktelsene knyttet til menn og kvinner, de sosiale fordommene og selv fysisk styrke kan forhindre kvinnene fra å lære mer om de nye teknologiene eller bruke dem.» Men det presiserer at når teknologiene styres godt kan de tross alt «forbedre afrikanernes liv».

Bruken av IKT i kampen mot trakassering og vold mot afrikanske kvinner virker likevel å være den minste bekymringen til planetens største operatører, som i dag kappes i hopetall mot profittens nye land, som har blitt åpnet opp med massive dereguleringer. I siktet har de snarere det saftige markedet for banktjenester på mobiltelefon – mobil banking.

Oppkjøp av nasjonale operatører og anskaffelser av lisenser øker. Operatører fra India som har blitt mestre i å betjene en kundemasse med lave inntekter og som er kjent for å tilby de laveste minuttprisene gjennom å begrense kostnadene, er særlig aktive i oppkjøp av afrikanske selskaper.

Riktignok ble det som kunne blitt det største multinasjonale oppkjøpet i Afrika i 2009, salget av 49 prosent sørafrikanske MTN Group til indiske Bharti Airtel for 14 milliarder dollar, felt av at den sørafrikanske regjeringen avviste Bharti. Likevel håper operatøren at den sørafrikanske regjeringen vil endre holdning i framtiden og fortsetter å lete etter utviklingsmuligheter internasjonalt. Det kuwaitiske Zain (65 millioner mobilabonnenter i Afrika) ble først kurtisert av franske Vivendi som ønsket å få en sterkere posisjon på kontinentet, men inngikk til slutt en avtale med et indisk-malaysisk konsortium ledet av konsernet Vavasi. Transaksjonsbeløp: nærmere 14 milliarder dollar for 46 prosent. I midten av november 2009 ble det indiske telekomkonsernet Essar Group hovedaksjonær i Warid Telecom, som driver mobiltjenester i Uganda og Den demokratiske republikken Kongo.

GSM ASSOCIATION som representerer over 800 operatører innen mobiltelefoni verden over, har sagt til de afrikanske regjeringene at mobilindustrien vil gi dem mer enn 71 milliarder dollar i skatteinntekter fram til 2012. De kan også tjene mer, presiserer de, hvis de slutter å skattelegge mobiltelefoni som luksusprodukter. Det gjelder alle de gamle eller nye telefonene som dumpes i konteinere på kontinentets havner.

Det presiseres derimot ikke om telefonigigantene vil gjøre sitt for å spore opprinnelsen til metallene som brukes i de elektroniske bestanddelene i telefonene. Australia og Brasil eksporterer store kvanta. Men coltanforekomstene i Kivu i Kongo utgjør mellom 60 og 80 prosent av verdens reserver av tantal (metallet som ekstraheres fra coltan). Som den siste rapporten til NGO-en Global Witness om krigen og militarisering i det østlige Kongo forteller,⁶ bidrar kampen om kontrollen over handelen med kassiteritt (tinnstein), gull, colombitt-tantalitt (coltan), wolfram (tungstenkilde) og andre mineraler «til å forlenge en væpnet konflikt som har sønderrevet landet i tolv år». Global Witness har vist at det finnes koblinger til utenlandske selskaper. «Selv om de sier de støtter ’etiske’ prinsipper, har de kommersielle selskapene ingen oppfølgningssystemer som effektivt kan kontrollere forsyningskjedene eller evaluere påvirkningen deres handel har på rettigheter,» påpeker rapporten. Når det gjelder de store elektronikkselskapene «viser enkelte en større anerkjennelse for behovet for oversikt, men også en manglende forståelse for hastverket og et begrenset engasjement for å kontrollere hele forsyningskjeden.»

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 «Dropping the ties that bind–how Africa can help itself to get lower bandwith prices», Balancing act, 16. oktober 2009.

2 Verdensbanken, Information and Communications for Development 2009.

3 «Les pays émergents, réservoirs de croissance dans le monde des télécoms», AFP, 9. september 2009.

4 Ineke Buskens og Anne Webb (red.), African Women and ICTs. Investigating Technology, Gender and Empowerment, Zed Books, London, 2009.

5 «Faced with a gun, what can you do?», Globalwitness.org.

6 Karen Allen, «Human cost of mining in DR Congo», BBC News, 2. september 2009. (…)