Nært og naivt

«Volum, 3 år og en stø og beroligende statement er det som er viktigst nå!». Tekstmeldingen som DNB-sjef Rune Bjerke sendte til Stoltenberg da finanskrisen skylte innover Norge høsten 2008 og landets banker, var relativt uskyldig. Og ikke nok med det, norske lover sørget relativt eksepsjonelt for at SMS-kommunikasjonen mellom de to ble offentlig informasjon. Dagen etter utvekslingen vedtok regjeringen en enestående redningspakke med en ramme på 350 milliarder kroner.

Det faktum at statsministeren og banksjefen kjenner hverandre godt fra AUF, og at Bjerke sågar var Stoltenbergs forlover, plasserer Norge godt inn i en europeisk kontekst der koblingene mellom pengemakt og politisk makt er tett. Men Stoltenberg-Bjerke framstår snarere som et unntak i landet, når profilerte rikinger som Rimi-Hagen og Petter Stordalen sliter stort med å få omsatt økonomisk kapital til politisk kapital, på tross av all medieoppmerksomheten de klarer å få rettet mot seg, som ikke rent sjeldent gir en god del komisk kapital.

FORHOLDET MELLOM penger og politikk i form av korrupsjon eller klientelisme er åpenbart til stede, men i langt mindre grad enn det europeiske skrekkeksempelet Italia, der Berlusconi har klart å omsette sin store økonomiske kapital til stor politisk makt supplert med ikke få vognlast komisk kapital (se side 14). Eller i selve EU-systemet, der lobbyistene får fritt spillerom som «garantister for demokratiet» (se side 12). I Norge finnes det ingen classe politique som monopoliserer det politiske livet.

Og korrupsjonen i Norge er relativt lav – Transparency International plasserer oss på en 11. plass i verden – til å være verdens tredje største oljeeksporterende land (bak Saudi-Arabia og Russland og foran Iran – land som på ingen måte er kjent for gjennomsiktighet og lav korrupsjon). Båndene mellom politikerne og den økonomiske klassen er relativt svake, den økonomiske eliten er til en viss grad ekskludert fra politikken, partiene har bred rekruttering og det kreves ikke en velfylt bankkonto for å stille til valg med håp om å bli valgt, snarere tvert imot: Den største politiske kapitalen i Norge er «folkelighet», som en slags tillitskategori som skal sørge for nærhet mellom makt og avmakt.

I Norge finnes det ingen regler som regulerer hvor mye penger som kan brukes på valgkampanjer – slik Michael Bloomberg i New York ikke bare har kjøpt seg en langvarig ordførerkarriere, men også klart det som amerikanske høyrepolitikere vanligvis betegner seg totalitær ondskap hos latinamerikanske statsledere, nemlig å endre lovene for å sitte en tredje periode (se side 13). Grunnen er etter all sannsynlighet at det aldri har vært behov, oppstrammingen av offentlighetsloven i 2006 og loven om partifinansiering sørger for innsyn i forvaltning og politikk, men viktigst har Norge aldri vært konfrontert med folk av Berlusconis eller Bloombergs kaliber (kunne de skapt noen kløktige strategier som ville fungert i Norge?)

UTFORDRINGEN FOR Norge når det kommer til pengenes makt over politikken, i likhet med resten av Europa, ligger imidlertid ikke i enkeltpersoners kapital.

I begynnelsen av mai vedtok EU-lederne og Det internasjonale pengefondet en historisk redningsplan for euroen uten at det ble stilt for store spørsmål ved hva som egentlig reddes (se side 6). I redningsplanen ligger det som kjent også sterke krav til kutt i offentlige utgifter.

«For millioner av arbeidere og ungdommer, vil de nylig vedtatte sparetiltakene innebære arbeidsledighet og tyngende fattigdom. Eldgammel fattigdom vil igjen bli et massefenomen i Europa. Ingenting vil bli igjen av etterkrigstidens velferdsstat,» skriver den franske filosofen Etienne Balibar i The Guardian, før han peker på elefanten i rommet: «Men det mangler ikke på penger. Budsjettmanglene som brukes til å legitimere nedrivningen av velferdsstaten, er et resultat av systematisk omfordeling av inntekter og rikdom fra de på bunnen av samfunnet til de på toppen.»

SMS-utvekslingen mellom Stoltenberg og Bjerke var relativt uskyldig på individplan, men avslørende på systemplanet. Pengenes makt over politikken har gjort det legitimt (med henvisninger til «arbeidsplasser» for å gi den et anstrøk av menneskelighet) å fjerne større deler av samfunnet, hele den økonomiske politikken, fra demokratisk kontroll, eksempelvis med å gjøre sentralbanken uavhengig og gi den et «totalitært» styringsprinsipp i form av et inflasjonsmål.

Krisetider får ikke nødvendigvis fram reelle begjær etter å endre strukturene for fordeling av ressurser, men de avdekker de reelle maktforhold, hvem som støtter hvem. Når EU blar opp flerfoldige milliarder for å redde bankenes verdier (statsobligasjoner), på bekostning av det greske folket, blir det klart at ideen om et sosialt EU forsvinner i horisonten, og lokker med seg troen på et sosialt demokrati.