Slemme, slemme snut

Mitt første møte med Werner Herzog-universet fant sted i en videobutikk i 1990-tallets London, hvor jeg arbeidet som ekspeditør. En søndag formiddag satte jeg en VHS-utgave av Herzog-filmen Even Dwarfs Started Small (1970) på framvisermaskinen i butikklokalet. Filmen hadde kjørt 5–10 minutter, da en mann i 40-årene trådte inn i døren. Han iakttok skjermen et minutts tid, hvorpå lokalet ble fylt av et voldsomt sinne. Manden ropte opp, hva var det for noe svineri vi viste på høylys dag. Skulle dette forestille en anstendig videobutikk?!? Imens forsøkte han iherdig å rive istykker medlemskortet sitt, men siden det var laminert, var det lettere sagt enn gjort. Til sist måtte mannen gi opp og nøyde seg med å kaste medlemskortet mot ekspeditøren, hvorpå dette sinte – nå tidligere – medlemmet stampet ut av butikken.

EVEN DWARFS Started Small handler om et oppgjør blant dverger som bor i en koloni, der de også holder dyr, som de ynder å drille eller regelrett mishandle. Det støtet tydeligvis kunden i videobutikken. Det var simpelthen for merkelig å se på. Selv husker jeg filmen som en poetisk skildring av det merkverdige, mangfoldige livet. Og den setning kan festes på de fleste av Herzogs film. Tenk bare på Fitzcarraldo (1982) – portrettet av forretningsmannen Brian Sweeney Fitzgerald, som sjøsetter det vanvittige, nærmest maniske prosjektet med å trekke en floddamper over en bratt bakke i Peru. Eller filmen Aguirre, den gale erobrer (1972), hvor vifølger en spansk conquistador på leting etter legenden El Dorado. Filmen er med sin eminente narrative struktur og visjonære stil bevis på at Herzog kan annet og mye mer enn bare være merkelig, som han så ofte anklages for. Besatte og ofte utilpassede individer er hyppige blant Herzogs protagonister, og gjerne skildret av den lettere maniske skuespilleren Klaus Kinski. Men engasjementet er alltid til stede. Manien har alltid følge av en ærlig, oppriktig lidenskap.

For få år siden kom jeg nærmest tilfeldig over DVD-utgivelsen Documentaries and Shorts. Den åpnet for et vell av nye Herzog-opplevelser og ikke minst hans sinnrike måte å innfange og avbilde virkeligheten på. Dokumentarfilmene inneholder gang på gang arbitrære individer i filmer som How Much Wood Would a Woodchuck Chuck (1982) og Land of Silence and Darkness (1971). Men filmene inneholder også gjenkjennelige landskap og stemninger, som i Herzogs favntak blir levende på ny og påminner om hvor kort og besynderlig livet er.

Men la oss dvele litt ved Herzogs nyeste verk – politifilmen Bad Lieutenant. Allerede tittelen bør anspore til skepsis. Selv den har man sett før (i Abel Ferraras forøvrig glimrende film fra 1992). Og skepsisen viser dessverre å være riktig. For Herzogs film er langt på vei en konvensjonell og lettere kjedsommelig affære om en korrupt purk – dog betagende spilt av Nicholas Cage, som endelig matcher sin rolle i Leaving Las Vegas (1995) etter å ha vist forbausende ujevnt skuespill i filmer som National Treasure (2004) og Knowing (2009).

Cage spiller politibetjenten Terence McDonagh, som forsøker å oppklare den brutale nedslaktningen av en senegalesisk innvandrerfamilie i Los Angeles. McDonagh er erkeeksemplet på en forfallen betjent. Han har hang til gambling, horer og narkotika. En av McDonaghs yndede beskjeftigelser er å arrestere et attraktivt, ungt par foran en nattklubb. Han leter gjennom lommene deres, stjeler narko deres hvis de har, og rundknuller den unge kvinnen opp mot politibilen for øynene til hennes kjæreste, i bytte mot å ikke innrapportere narkobesittelsen.

KRIMINALHISTORIEN ER DET minst vesentlige i Bad Lieutenant. Riktig nok forsøker Herzog å bygge opp litt spenning underveis, blant annet ved hjelp av en vederstyggelig bakgrunnsmusikk, men det er betjentens deroute og reisen inn i en stadig mer surreell opplevelse av virkeligheten som er sentral. Denne reisen skildres i forvrengende kameravinkler og med aparte scenarier, som når en iguana plutselig begynner å synge eller når et makrokamera følger en alligators ferd i veikanten. McDonaghs stadig stigende narkoinntak underbygger fallet, men samtidig synes filmen at fastslå, at en korrupt purk bestemt også kan være en suksessfull purk. I hvert fall avrundes filmen med at McDonagh får nok en forfremmelse.

NICHOLAS CAGE gjør som sagt sitt for at filmen skal lykkes. Han spiller betjenten som krumrygget, nesten halvveis handikappet og med en byll-i-munnen-aktig tale som minnet meg om Andy Kaufmans provoserende entertainerfigur Tony Clifton. Likevel sitter man igjen med en fornemmelse av å ha sett en konvensjonell thriller med altfor få Herzog-avtrykk. Dialogen står i stampe, og især nattscenene minner om billigprodusert 1980-tallsvideo med verken kant eller klang.

Bad Lieutenant kommer på DVD 16. juni.