Europa har fått nye murer. For tjue år siden karakteriserte verdens demokratier Berlinmurens fall som en seier for friheten. Endelig kunne artikkel 13 i FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948 etterleves: «Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget.» I en resolusjon fra 1991, var Europarådet svært tilfreds med seg selv: «Politiske endringer gjør det nå mulig å bevege seg fritt i Europa. Dette er en grunnleggende betingelse for å sikre at frie samfunn og blomstrende kulturer varer ved og fortsetter å utvikle seg.» Denne friheten var imidlertid ikke helt problemfri. Rådet tok derfor følgende forbehold: «Retten til å bevege seg fritt, fastsatt av internasjonale konvensjoner, innebærer ikke at man har rett til å slå seg ned i et annet land.» Rådet uttrykte også bekymring for «den spektakulære økningen av antallet asylsøkere i Vest-Europa og enkelte land i Sentral-Europa som forsøker å bruke Genèvekonvensjonen for å omgå innvandringsrestriksjoner».
Den kalde krigen er over, men nye frontlinjer ser dagens lys. Og med dem reises nye murer, reelle eller virtuelle, på land og til vanns. Murer som er høyere og svært dødbringende. I øst har EU forhandlet fram en utvidelse av unionen i bytte mot forpliktelser fra de nye medlemslandene om at de skal bevokte grensene sine. Hvert land har måttet bygge sin egen Berlinmur. For området rundt Middelhavet anbefalte allerede EU-toppmøtet i Tampere i 1999 et «regionalt samarbeid mellom medlemslandene og land med grense mot EU for å bekjempe organisert kriminalitet», deriblant «menneskehandel». (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
