Det amerikanske aristokratiet

Kretsen rundt Barack Obama (selv tidligere jussprofessor) består i stor grad av jurister, som for eksempel utenriksminister Hillary Clinton, minister for innenrikssikkerhet Janet Napolitano, de nære rådgiverne Valerie Jarrett og Cass Sunstein, visepresident Joe Biden, CIA-direktør Leon Panetta, justisminister Eric Holder og miljøvernminister Kenneth Salazar. Nettverket fra Harvard Law School som Obama har hentet en stor del av teamet sitt fra, trekkes ofte fram, men fenomenet begrenser seg ikke til regjeringen: 59 prosent av de folkevalgte i Senatet er jurister, mens i Representantenes hus teller de 40 prosent.²

Likevel er det ikke et spesielt populært yrke. Juristene beskyldes ofte for å paralysere de mest uskyldige initiativ av frykt for å bli saksøkt og å tvinge alle og enhver til å forsikre seg mot all mulig risiko – et søksmål kan bli ruinerende (noe som til en viss grad forklarer de høye prisene på medisinske inngrep). I boka Life Without Lawyers (2009) forteller advokaten Philip K. Howard om en fem år gammel jentunge som i sinne kaster bøker og fargestifter på gulvet i barnehagen før hun river i stykker tegningen klassen har lagd. Personalet griper ikke inn av frykt for å bryte en eller annen lov som forbyr dem å røre barna. Det ender med at de ringer politiet, som fører ungen bort i håndjern!³

Den framtredende posisjonen juristene har i det amerikanske samfunnet skyldes i stor grad presedensens rolle i land med common law.⁴ Dette setter de profesjonelle som kan dechiffrere «hva loven sier» i sentrum av den juridiske prosessen. Også her hadde Tocqueville rett: «Våre skrevne lover er ofte vanskelige å forstå, men alle kan lese dem. Derimot, finnes det ingenting som er mer obskurt for en mann av folket, og mindre innenfor hans rekkevidde, enn en lovgivning basert på presedens. Dette behovet man har for en jurist i England og USA, denne høye ideen man danner seg om disse innvidde, fjerner dem stadig lenger fra folket, og ender med å gjøre dem til en egen klasse. Den franske juristen er ingen vismann, men den engelske eller amerikanske lovens mann ligner i en viss forstand på de egyptiske prestene – i likhet med dem er han enefortolker av en okkult vitenskap.»⁵

INNGANGSBILLETTEN til denne «klassen» er juridisk fakultet (law school), der studentene lærer å analysere juridisk presedens i et studieløp som i all hovedsak kretser rundt studiet av tidligere dommer. Nesten alle de amerikanske law schools krever at studentene har fullført fire år med universitetsstudier før de kan begynne på jusstudiet. Etter tre år får studentene juris doctor-vitnemålet som gjør at de kan søke opptak i advokatforeningen i den delstaten de ønsker å utøve yrket sitt i. De beste elevene fra de beste skolene – Yale, Harvard, Stanford, Columbia og et par andre – kan håpe på å krone studiene med et eller to år hos en dommer, noe som øker sjansene for å bli rekruttert av de store advokatkontorene eller få seg en karriere i administrasjonen (justisdepartementet, utenriksdepartementet, Det hvite hus). For de som ikke klarer å få innpass i denne statsadelen, kan karrieren etter law school bli tøff.

Kostnadene ved sju års studier ekskluderer en stor del av studentmassen. Nærmere en tiendedel av de som gir seg i kast med jusstudier ender opp med gjeld på over 120 000 dollar. Derfor velger de nyutdannede veiene som lar dem kvitte seg med den byrden så raskt som mulig.⁶ Nøling mellom en karriere i det offentlige⁷ eller ved et privat kontor varer sjelden særlig lenge, ettersom begynnerlønnen i det private er tre–fire ganger høyere.⁸

I motsetning til i Europa, der det ennå finnes uavhengige advokater som arbeider med «ømtålige» saker, er det ingen advokater i USA som tror de kan lykkes uten å knytte seg til et av de store kontorene, som ofte engasjerer fra 200 til 1000 advokater. De meste innflytelsesrike juristene i privat sektor har så å si alle gjort karriere i slike firma. Mens forretningsjuss garanterer betydelige inntekter (de mest prestisjetunge partnerne tjener i snitt én million dollar i året), velger advokatene som søker en karriere i politikken ofte å begynne med en stilling hos påtalemyndigheten. Blant disse finner vi New Yorks tidligere borgermester Rudolph Giuliani, som stilte som kandidat i Republikanernes nominasjonsvalg i 2008, og John Kerry, demokratisk senator fra Massachusetts og presidentkandidat i 2004. Begge brukte bakgrunnen for å forføre velgere på høyresiden med å gi inntrykk av å være «tøff» (noe som utvilsomt ikke var overbevisende nok hos Kerry som ble slått av George W. Bush). Dette samsvarer med imaget som formidles av tv-serier som «Lov og orden: New York» og forsterkes av påtalemyndighetene som ofte holder triumferende pressekonferanser som sensasjonspressen velvillig videreformidler. Prestisjen de nyter, er relativt overraske med tanke på at de ofte møter offentlig utnevnte forsvarsadvokater, som gjennom å forsvare de fattige får de fleste karrieremulighetene stengt.

DET GÅR IKKE an å snakke om advokatenes rolle i amerikansk politikk uten å nevne den typisk amerikanske underkategorien trial lawyers. I streng forstand dreier det seg om en advokat som anklager (i motsetning til forretningsadvokaten som forhandler), men i praksis betegner termen det relativt begrensede antallet jurister som har spesialisert seg på sivilrettslige søksmål mot bedrifter: forbrukerrettigheter, produsentansvar, feilbehandling av leger eller på sykehus. Det dreier seg ofte om fellessaker anlagt av flere saksøkere (class action). Tidligere presidentkandidat John Edwards er et eksempel på denne typen advokat. I hvilke andre land kan en politiker, uten å falle i en åpenbar selvmotsigelse, framstille seg (bevisst) som en advokat i de fattiges tjeneste og samtidig tjene flere titalls millioner på det?

Paradokset har kanskje sammenheng med muligheten for å bli tilkjent, utover erstatning og kompensasjon for uretten som har blitt begått mot offeret, en ekstra erstatning som skal straffe den skyldige (punitive damages). Ofte overlates det til en lekmannsjury å bestemme beløpene, som da kan bli på flere millioner dollar (i motsetning til dommerne som er mer måteholdne). I USA foretrekker trial lawyers derfor ofte å arbeide gratis på betingelse av en prosentandel (ofte opp mot en tredjedel) av beløpene saksøkeren eventuelt blir tilkjent. Republikanerne (som støttes av forsikringsselskapene) og næringslivet kritiserer regelmessig dette systemet, særlig class action, mens Demokratene forsvarer det. Dermed kommer det heller ikke som en overraskelse at Demokratene i 2009–2010 høstet 96 prosent av valgkampbidragene fra American Association for Justice (tidligere kalt Association of Trial Lawyers of America).⁹

Privat finansiering av valgkampanjer har dermed åpnet saftige muligheter for trial lawyers som vet å gripe dem. Et fylke i Massachusetts lanserte tolv rettssaker da dets pensjonsfond ble rammet av børsnedgangen. Ingenting overraskende, bortsett fra at fylket ble representert av et advokatkontor som hadde gitt 68 separate pengebidrag til kampanjen til fylkets økonomisjef. Alt i alt et nokså banalt tilfelle,¹⁰ som illustrerer formuleringen til den politiske kommentatoren Michael Kinsley: Det skandaløse i Washington er ikke det ulovlige, men hva som faktisk er lovlig.

DENNE ROLLEBLANDINGEN forsterkes av det faktum at de amerikanske statsadvokatene og dommerne ofte velges av folket. Det har forekommet at statsadvokater har drevet valgkamp med tv-reklamer som viser dem vandre gjennom gallerier av jakttrofeer, dvs. folk de har dømt til døden. Tocqueville så for seg de iboende farene ved denne typen utvelgelse: «Jeg tror å kunne forutsi at disse innovasjonene før eller siden vil få en meget uheldig virkning. En dag vil man finne at man ved å redusere dommernes uavhengighet ikke bare har rettet angrep mot den dømmende makt, men mot selve den demokratiske republikk.»¹¹

Dommeren Brent Benjamin, leder for høyesterett i Vest-Virginia, tenkte han ikke trengte å trekke seg fra en rettssak mot en bedrift som hadde gitt bidrag til kampanjen hans. I juni 2009 kom den amerikanske høyesteretten fram til at han tok feil med tanke på størrelsen på beløpet han hadde mottatt (3 millioner dollar, mer enn alle de andre giverne hadde gitt til sammen). Dommerne i høyesterett bekreftet dermed at mindre (påfallende) summer, ikke nødvendigvis endrer relasjonene mellom de tiltalte og dommerne.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Alexis de Tocqueville, De la démocratie en Amérique [1835–1840]. Norsk overs. Om demokratiet i Amerika, Gyldendal, Oslo, 1969, s. 50. Oversettelsen er modifisert. Overs. anm.

2 «110th Congress lawyer-legislators: U.S. House of representatives», www.abanet.org.

3 Philip K. Howard, Life Without Lawyers: Liberating Americans from Too Much Law, Norton, New York, 2009.

4 Ved å fortolke loven skaper dommeren en presedens som kan bli et moment i senere saker.

5 Alexis de Tocqueville, se over (passasjen er utelatt i den norske oversettelsen).

6 American Bar Association (ABA), «Lifting the burden: Law student debt as a barrier to public service », ABA, Chicago, 2003.

7 På 1970-tallet valgte et hundretalls unge advokater den veien for å bidra til Ralph Naders kamper. Men den velges også av hundrevis av unge advokater som hvert år blir public defenders, offentlige forsvarere.

8 Association for Legal Career Professionals (NALP), «New findings on salaries for public interest attorneys », NALP Bulletin, Washington, september 2008.

9 «American Assn for justice», www.opensecrets.org

10 Mark Maremont, Tom McGinty og Nathan Koppel, «Trial lawyers contribute, shareholder suits follow», Wall Street Journal, New York, 3. februar 2010.

11 Tocqueville, se over, modifisert, s. 51.

(…)