En bremsekloss for innovasjon

«Vi er alle sosialister nå,» sto det på forsiden av Newsweek for halvannet år siden. Det var ingen annonsering av omfordeling av goder eller at arbeidere hadde overtatt produksjonsmidlene, men en advarsel mot farene ved å la staten gripe inn i økonomien, med de engang sedvanlige (og feilaktige) dogmene om at skatt og velferdsstat skaper kronisk arbeidsledighet. Det Newsweek ikke forutså var at denne «sosialismen», som skulle redde den økonomiske systemet fra fullstendig kollaps ikke var den store fienden, men snarere «trygdemottakerne» – bankene og toppsjiktet i næringslivet som i dag truer dagens form for kapitalisme innenifra, den såkalte «grådigheten», som gjør at lønnsforskjellene mellom topp og bunn har økt drastisk de siste tretti årene, som følge av en ny allianse mellom offentlig og privat lederskap (se artikkel på s. 11-13).

Dette har ikke gått hus forbi for norske kapitalister. «Dagens kapitalisme er usunn og må endres. Vi trenger et nytt finansielt system. Før statslederne innser at investeringsbankene er selve problemet og hovedårsaken til finanskrisen, vil levestandardutviklingen bli tynget i hele den vestlige verden,» skrev Øystein Stray Spetalen i Dagens Næringsliv i begynnelsen av juni og startet en debatt om den eksisterende kapitalismens utallige svakheter som ville vært uhørt for kun få år siden. I likhet med så mange andre som har påpekt at det må innføres sunnhet eller moral i produksjons- og distribusjonssystemet, identifiserer Spetalen elementet som skal ha pervertert det, i dette tilfellet «finanssektoren som spekulerer med andres penger».

Overskriften «Varsler slutten på kapitalismen» som DN slo opp på forsiden virker mildt sagt misvisende, all den tid Spetalen forslår å gå tilbake i tid. I opposisjon til den moteriktige «sosialistiske» tilbakevendingen til Keynes, vil han gå enda lenger tilbake: «Kapitalismen må tilbake til sin grunneksistens. Hoveddelen av produksjonsmidlene må eies av kapitalister.»

Er det bare de grådige investeringsbankene som er årsaken til denne usunnheten, til umoralen? At aksjonærmakten er blitt for stor er én ting, men kan kapitalismen i det hele tatt bli moralsk (se artikkel på s. 12-13)?

I flere tiår har det blitt gjentatt til det kjedsommelige at det ikke finnes noen alternativ. «Mangelen på gode alternativer gjør det enda viktigere å forbedre det systemet vi har,» skriver økonomiprofessor Steinar Holden, som en av mange i DN-debatten.

Spetalens syn er ikke særlig originalt, men det kan i likhet med så mange andre lignende utsagn de siste to årene være betegnende reaksjonært med sin «tilbakevending til røttene». Hvis en ting har vært kapitalismens styrke, så er dens evne til å tilpasse og innlemme alt den kommer over, om det så er «sosialisme». Dens styrke har vært benektelsen av grenser, mening og moral til fordel for en påstått lovmessig, produktiv funksjonalitet. Når kapitalismens representanter nå begynner å meningsbestemme og begrense elementer er det tvilsomt om den kan friskemeldes. Dens innovative har kraft vært evnen til å bryte ned alle grenser og verdier, for å sette dem sammen på ny og tømme dem gradvis for mening og moralsk verdi til fordel for økonomisk gevinst. Men noe har tilsynelatende skjedd etter kommunismens fall for tjue år siden: Systemet som opphøyer konkurranse til (ikke den øverste verdi, fordi det ikke er et verdisystem som sådan) et grunnaksiom, har selv lidd under mangelen på konkurranse og ser nå ut til å gå under som følge av sitt eget monopol.

Det kan se ut som om mangelen på konkurranse har fått den til å presse grensene for fort, uten å klare å samle dem inn igjen på en «sunn» måte. Uansett om finanssektoren tøyles, nærmer en annen grense seg: planetens. For utsiktene til en «grønn kapitalisme» ser dårlig ut, så lenge den ikke klarer å begrense energibruken (se artikkel s. 18-19). I siste instans kan det virke som kapitalismen nå er blitt bremseklossen for reell samfunnsmessig innovasjon.