Maktens manglende erkjennelse av avmakt

For snart et år siden ble Ali Mohmed al-Megrahi utlevert fra Skottland til Libya. Megrahi ble i 2001 dømt til livstid av skotske dommere – i en særegen rettsprosess som fant sted på en amerikansk militærbase i Nederland – for å ha stått bak Lockerbie-bombingen i 1988, som drepte 270 mennesker. Begrunnelsen for utleveringen av Megrahi var dårlig helse. Tre leger undersøkte «terroristen» og kom fram til at han hadde mindre enn tre måneder igjen å leve. Like etter utleveringen inngår det britiske oljeselskapet BP en kontrakt verdt flere milliarder med Libya, og det viser seg at legene ble betalt av libyske myndigheter. Megrahi er fortsatt i live et år senere, og BP har innrømmet å ha «lobbyert» overfor den daværende britiske statsministeren Tony Blair. Viser dette enkelheten i den nyere historien?

Tony Blair sverget for et halvt år siden at hans motiv for å bli med på invasjonen av Irak i 2003, var hans hat mot terrorisme og tyrannen Saddam Hussein. Samtidig virker det som han ikke hadde mye imot å bytte en terrorist mot olje. For enkelte er dette det endelige «bevis på at olje og næringslivets makt er en større faktor i utenrikspolitikken enn den offentlige retorikken om motstand mot tyranni og terror».

MAKTEN OPERERER ofte gjennom å fjerne folk fra det de er i stand til, men den atskiller dem også fra «det de ikke er i stand til», skriver den italienske filosofen Giorgio Agamben (se s. 30–31) i en av sine nyeste bøker, Nudità. «Det er på denne andre og mer obskure siden av makten det regimet som i dag ironisk nok kaller seg ’demokratisk’ foretrekker å handle. Den atskiller menneskene ikke bare fra det de er i stand til, men framfor alt fra det de ikke er i stand til. Atskilt fra sin avmakt, fratatt erfaringen av det det ikke kan, tror det moderne mennesket seg i stand til alt og gjentar jovialt ’ingen problem’ og sitt uansvarlige ’det kan la seg gjøre’ nettopp i det øyeblikket da det burde være bevisst på at det mer enn noensinne har blitt overlatt til krefter og prosesser det har mistet all kontroll over,» skriver Agamben. (…)