Når dokumentarer betyr noe

Norske Erik Møse er hoveddommer i FNs internasjonale straffedomstol for Rwanda (ICTR). Møse er internasjonalt høyt respektert og anerkjent. Han har i flere år har arbeidet med skyldspørsmål etter massakrene i 1994. De siste årene har det blitt innkalt vitner i hopetall – det finnes få bevis, så domstolen må basere seg på vitneutsagn.

Beate Arnestads dokumentarfilm Sannhetens mange ansikter, som ble vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad i juni, tar opp ICTRs og Møses arbeid. Hun er den første uavhengige filmskaperen som har fått adgang til rettssalen i Arusha (Tanzania). Hun følger domstolens sak overfor en tidligere velrespektert katolsk prest, pater Hormisdas Nsengimana, som er tiltalt for medvirkning til folkemordet for sin rolle som åndelig leder og inspirator. Vi får se en rekke vitneserklæringer, utspørringer og forklaringer. Både anklager og forsvarer innkalte et tjuetalls vitner hver. Disse har tydeligvis helt forskjellige oppfatninger av virkeligheten, av hva Nsengimana gjorde for 16 år siden. Dommer Møse forteller derfor Arnestad at domstolens oppgave er å komme nærmest mulig virkeligheten. Vitneserklæringene viser klart at noen lyver, at de vitner falskt av redsel eller av egeninteresse.

Dommeren og domstolens personell drar på et tidspunkt til kirken Nyanza og Christ-Roi College hvor Nsengimana jobbet da folkemordet fant sted. De kikker ned i kirkens latrine der 36 lik ble funnet i gjørmen i 1994 – mange av dem slått i hjel mot muren ved siden av. Også her i Nyanza satte hutuene opp veisperringer som hindret innbyggerne fra å flykte fra morderne. Veisperringer, omkranset av lik. I filmen fortelles det om gamle pater Mathieu Ngirumpatse som ble drept da han forsøkte å flykte. Han ble liggende i veikanten i dagevis, liket ble spist på av hunder. På spørsmål om hvorfor han ikke hadde begravd eller holdt messe for sin tutsi-kollega, forklarer Nsengimana motvillig i rettssalen at han hadde da nevnt ham en gang i bønnen et par dager senere.

SANNHETENS MANGE ansikter er vakkert fotografert av Linn Therese Amundsen, med veksling mellom flyfoto over landskapet og nærbilder. Og typisk for Afrika er fargekledde mennesker i solfylte landskap – hva mer kan et kamera be om?

Den internasjonale straffedomstolen har bare siktet rundt åtti personer¹ etter nedslaktingen av nesten én million mennesker. Domstolen har konsentrert seg om lederne, og rettsprosessen vil sannsynligvis avsluttes i år. Det har forlengst også blitt ført en rekke andre saker ved lokale krigsdomstoler i landet, der rundt 100 000 skal ha blitt dømt.

Underveis i filmen klipper Arnestad inn nyhetsbilder fra 1994, likhauger og aggressive væpnede gjenger. Vi ser også det eneste kjente nyhetsklippet fra folkemordet der hutuer hogger i hjel tutsier.²

Som kjent fra 1994 pekte de morderiske bandene ut tutsier, og løp blodtørstige rundt med klubber og macheter. Og folk utpekte hverandre, alle visste hvem som var hvem. Det ble skrevet lister. Tustsiene ble plukket ut pga sine lange neser og fingre – hutuene har flate neser. I blandingsfamilier lot morderne gjerne hutuen flykte, mens ektefelle og barn ble slaktet.

Belgiske pater Simons har drevet et barnehjem i Nyanza i førti år. I filmen argumenterer han – i likhet med FN – at Nsengimana har et stort ansvar for folkemordet som følge av posisjonen han hadde. Simons beklager seg over menneskehetens tendens til stadig å skape klasser og grupper – han omtaler det som dens «sykdom».

En annen prest, Andrew Sezerand, anslår under en gudstjeneste at det i Nsengimanas distrikt Nyanza ble drept rundt 100 000. Arnestad fanger inn et talende øyeblikk i filmen: Nsengimana nevner til sin advokat at det ikke bodde så mange tutsier der som antallet som var drept. Advokaten frarådet ham å si dette i vitneboksen. Nsengimana er velartikulert, men virker lite troverdig.

Til slutt i Arnestads film faller dommen, fire år etter at hun startet på arbeidet. Det tok faktisk ett år å avklare skyldspørsmålet etter at rettssaken var over. 17. november 2009 leses dommen opp: «1. Folkemord: Ikke skyldig. 2. Mord som forbrytelse mot menneskeheten: Ikke skyldig. 3. Utryddelse som en forbrytelse mot menneskeheten: Ikke skyldig.» Vi hører pater Nsengimana kommentere dommen i rettssalen med: «Godt gjort gutter!» Men som Arnestad forteller etter visningen her i Norge, var alle like overrasket. Dommerne festet lit til forsvarets 24 vitner. De avviste hovedanklager Hassan B. Jallows 19 vitner som lite troverdige.

Møse har nå gjennomført 18 rettssaker i Rwanda – hvorav bare tre endte med frifinnelse. En av disse ble Nsengimana. SOm Møse sier til Arnestad, var det ikke nok bevis eller troverdige vitner nok til å bli overbevist om at Nsengimana sto bak ugjerningene.

Filmen avslutter med et klipp av en menneskemengde som demonstrerer mot frifinnelsen av Nsengimana og en annen siktet. Folk er sinte. Nsengimana bor i dag i Italia.

ARNESTADS FILM er viktig, men mange regissører før henne har tematisert folkemordet i Rwanda. Mitt første filmmøte med folkemordet i Rwanda fikk jeg på kunstfestivalen Documenta X i 1997 der en «kunstvideo» viser oppgraving av tidligere massegraver akkompagnert av radiosendingene fra 1994 med oppmaning til nedslakting: «I Kigali gjemmer kakerlakkene seg!» Det ga et grusomt inntrykk.

En annen viktig film om Rwanda det er verdt å nevne er Raoul Pecks Sometimes in April (2005) som ble vist under Film Fra Sør i 2008. Ikke bare har den en like vakker fotografering av åssidene, av menneskene, av tåken, av det grønne og brune landskapet. Den ga også en mer inngående bakgrunn for hendelsene enn Arnestads film – det er mulig at Arnestad regner folkemordet som godt nok kjent.

La meg minne om den historiske sammenhengen. Rwandas tutsier og hutuer hadde i lang tid samme religion, kultur og språk. Men da Belgia overtok landet fra tyskerne i 1916, innførte de et brutalt kolonistyre, med raseinndeling og grotesk utbytting. De opphøyet tutsiene og skapte underveis et dypt «klassehat» hos hutuene. Da belgierne i 1959 til slutt overlot kontrollen til hutumajoriteten, fulgte tiår med segregering og massakrer på tutsier. Hundretusener ble tvunget i eksil. Rundt 1990 dannet noen av disse i utlendighet opprørsbevegelsen Rwandian Patriotic Front (RPF). Fra Uganda innledet de en offensiv mot hutu-regimet, før hutuene igangsatte det mest kjente folkemordet i nyere tid. Første dag drepte de 8000, tredje dag lå 30 000 på bakken, etter to uker nærmere 300 000. Voldtektene florerte: «I morgen vil de likevel være døde.»

Peck gir i sin film følgende konklusjon om belgiernes kolonistyre: «Det handlet aldri om å bygge en sivilisasjon, men om grådighet, arroganse og makt. Vi oppdaget grusomhetene for sent.» Han henleder her også til de internasjonale rettssakene, og spør hvilken forskjell det kan utgjøre om noen titalls personer dømmes for hendelsene?

En annen inntrykksfull film er dokumentaren Ghost of Rwanda.Den handler om den kanadiske FN-generalen Romeo Dallaire som ble igjen i 1994 og bønnfalt om forsterkninger – mens andre lands FN-styrker (som belgierne) forlot landet.

Det internasjonale samfunnet vendte dessverre det døve øret til. I Ghost of Rwanda avsløres det at amerikanerne ikke en gang var interessert i å blokkere frekvensen til hatradioen RTML: Svaret var at jamming var ulovlig, at det var dyrt og et brudd på ytringsfriheten: «En radiostasjon dreper ikke mennesker.» USA hadde satellittbilder av de nye massegravene, og visste hva som skjedde. Filmen er tydelig på hvordan amerikanerne unndro seg ansvar ved løgnaktig å nekte å kalle det et folkemord, fordi det ville krevd handling. Den gang var Kofi Annan ansvarlig for FN-styrken.

Også i spillefilmen Shooting Dogs (2005), trekker FN seg ut: Franske FN-soldater henter bare deres folk (vestlige) ut av en leir de beskyttet, for så å etterlate leiren ubeskyttet. Hutuene kaster seg så over kvinner og barn. Her har også en prest hovedrollen. Men John Hurt har her en langt mer sympatisk rolle – enn den Nsengimana spilte i rettssalen …

Så først etter flere måneder ble folkemordet stanset, da tutsiene med opprørsbevegelsen RPF rykket inn fra nabolandet. En våpenhvile kom i stand – til glede for de mange skrekkslagne tutsiene som krøp ut av gjemmestedene i sumpene.

I dag er hverdagen tilbake i Rwanda, man lærte i det minste en ting: De har sluttet å skrive «hutu» og «tutsi» på identitetskortene.

BEATE ARNESTAD er blitt en dreven internasjonal filmregissør med viktige prinsipielle saker på samvittigheten. Mange kjenner henne som filmskaperen bak Min Datter Terroristen (2007), der hun følger to unge kvinnelige soldater hos de tamilske tigrene på Sri Lanka. Dette vitnesbyrdet av en film gjør det mulig å forstå hvilken undertrykkelse og håpløs situasjon landets regjering har brakt tamilerne i – at mange ikke så noen annen utvei enn å verve seg i opprørsbevegelsen. Vi oppfatter dem som en frihetsbevegelse – hva statsmenn dessverre ofte politisk avskriver som «terrorister», dvs «utryddbare». Vi vet alle hva som skjedde med den tamilske etniske gruppen i fjor, da regjeringen angrep den nordlige delen av Sri Lanka, og hardhendt drepte både opprørere og sivile – sannsynligvis de to i filmen også.

Arnestads forrige film har talt tamilenes sak verden over. Dessuten fulgte en uhyggelig konsekvens med at moren til «min datter terroristen» ble myrdet etter at myndighetene på Sri Lanka fikk sett om filmen. Moren visste ikke hva datteren foretok seg. Arnestad fortalte meg senere at dette sannsynligvis var en «advarsel» til regissører som henne mot å lage slike filmer.

Arnestads neste film Voices (Stemmer, 2011) vil handle om journalisters rettigheter, de tap og den risiko de utsetter seg for som journalister i et land i krise. Folk som kritiserer sin egen regjering «forsvinner». Men en del har også kommet seg i eksil. Arnestad møter denne gang tre journalister i eksil, som hver på sin måte fortsetter med å framskaffe bevismateriale for myndighetenes forbrytelser.

Også Arnestads tredje film virker internasjonalt svært aktuell. Hun har som regissør utviklet en lavmælt stemme – hennes egne intervjuspørsmål klippes vekk –men indirekte ser vi hennes viktige etiske grunnleggende spørsmål. Ikke bare griper hun tak i myndigheter og øvrighetspersoner som undertrykker sine medborgere. Hun viser også – som i Sannhetens mange ansikter – at voldelige internasjonale hendelser ikke har noen entydige svar. Det er en god kvalitet ved en filmskaper.

© norske LMD. truls@dokumentar.no

Fotnoter:
1 Se http://www.unictr.org/

2 I dokumentarfilmen Iseta, The Story Behind the Roadblock gjennomgår den britiske kameramannen den personlige historien bak dette eneste filmopptaket som finnes av drepingen mens den pågår. Vi følger ham når han vender tilbake til området mange år senere.