Landsbyen Alto Guayabal, i grensetraktene mellom provinsene Antioquia og Chocó nordøst i Colombia. Datoen er 30. januar 2010. Før solen står opp bomber kolombianske styrker dette tradisjonelle bostedet for embera katio-folket. Et 18 måneder gammelt barn blir drept, fire personer såret, avlinger blir ødelagt, husdyr revet i stykker. Hæren snakker umiddelbart om en «blunder» i jakten på geriljasoldater fra FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia, Colombias revolusjonære væpnede styrker). For urfolkorganisasjonene i landet er dette nok et kapittel i de multinasjonale gruveselskapenes offensiv i Colombia. Bombingen rammet et av samfunnene rundt Careperro, det «hellige» fjellet som det amerikanske gruveselskapet Muriel Mining Corp. har festet blikket på, tiltrukket av gullholdig malm. En tilfeldighet?
Embera katio-folket som ble fordrevet av borgerkrigen i 2000, forsøker nå å vende tilbake til sine forfedres land, slik grunnloven fra 1991 gir dem rett til. Mens de var borte delte det kolombianske geologi- og bergverksinstituttet Ingeominas ut ni lete- og utvinningslisenser til Muriel Mining, uten å rådføre seg med lokalsamfunnene slik loven krever. Ifølge William Carupia, talsmann for Urfolkorganisasjonen i Antioquia (OIA), har urfolkssamfunnene de to siste årene blitt utsatt for en «ny tvangsforflytning».1
I et land der rettsvesenet altfor ofte tar hensyn til de mektige, dømte landets grunnlovsdomstol i favør av urfolkene og afrokolombianerne i Chocó og Antioquia 29. mars i år. Domstolen anerkjente disse samfunnenes spesifikke grunnlovsmessige rettigheter og understreket alles – også de multinasjonale selskapenes – plikt til å respektere loven og beskytte det biologiske mangfoldet.2 Et betydelig framskritt, ettersom embera katio-folket kjempet mot representanter for innenriksdepartementet, justisdepartementet, miljøverndepartementet, forsvarsdepartementet, sosialdepartementet, gruve- og energidepartementet, samt landets væpnede styrker – en gruppe det skal mer til enn en tilfeldighet for å skrape sammen.
21. SEPTEMBER 1999 lanserte den amerikanske presidenten Bill Clinton og hans kolombianske motsvar, Andrés Pastrana, Plan Colombia «for fred, velstand og styrking av staten». Prosjektet skulle bekjempe narkosmugling, sa de. Den kolombianske hæren skulle også få hjelpe til å gjøre slutt på geriljaene som okkuperte (og fortsatt okkuperer) deler av landet, med en overføring på 1,6 milliarder over tre år.
20. oktober 1999 kom det et tillegg som ga planen en sekundær målsetning: Å legge til rette for utenlandske investeringer ved å «insistere på at den kolombianske regjeringen fullfører de nødvendige reformene som skal åpne økonomien fullstendig opp for utenlandsk kapital og handel».3 For planens bakmenn var de to målsetningene tett sammenbundet – særlig på gruveområdet. Et par år senere påpekte gruve- og energidepartementets «Nasjonalplan for gruveutvikling 2019» (publisert i 2006) at «bare privat sektor er i stand til å utvikle gruveindustrien i Colombia». Dermed måtte man finne ut hvilke bedrifter som hadde behov for «sikkerhet».
Ti år etter Plan Colombia er Arturo Quiróz i det kolombianske gruveindustriforbundet Asominas strålende fornøyd: «I dag har vi en dynamisk sektor […] som tiltrekker seg noen av verdens største bedrifter.»4 Med inntoget til sørafrikanske AngloGold Ashanti, britisk-australske BHP Billington, kanadiske Greystar Resources Ltda, Drummond Co. og amerikanske Muriel Mining har de direkte utenlandsinvesteringene (DUI) i gruvesektoren gått fra 463 millioner dollar i 1999 til 3 milliarder i 2009 – en økning på 640 prosent!5 I 2009 hadde denne sektoren den største veksten i den kolombianske økonomien og sørget for 1,5 prosent av landets BNP. Målsetningen for de neste ti årene er å nå seks prosent av nasjonalinntekten, slik som i Peru og Chile.
For å få til dette vil regjeringen bruke mer enn fem milliarder dollar på å utbedre infrastrukturen til gruve- og energisektoren – to og en halv ganger mer enn utgiftene til infrastruktur for transport, ti ganger mer enn det som brukes på boliger, tjue ganger mer enn utgiftene til kommunikasjonsnettverk.6 Dessuten har avtroppende president Álvaro Uribe Vélez, som har sittet med makten siden 2002, endret gruveloven (i 2009) for å gjøre det lettere å søke på og få letekonsesjoner. Konsesjonenes varighet er utvidet fra 5 til 11 år og skatteleggingen, som tidligere kunne være opptil 2000 dollar/hektar i året, har blitt redusert til 8 dollar/hektar i året, uansett område.
Men ifølge Quiróz skyldes «den internasjonale forelskelsen i Colombia som et viktig område for mineralutvinning» først og fremst Uribe-regjeringens sikkerhetspolitikk. Med Plan Colombia har regjeringen «gitt prioritet til kampen mot opprørsgruppene».7 Om konflikten tilfeldigvis medfører en ulykksalig (men beleilig) fordrivning av folkegrupper, for eksempel embera katio-folket, som har vært så dumme å la sine forfedre bosette seg oppå disse rike forekomstene, ja, da klager ikke gruveselskapene.
FOR Å FÅ ET inntrykk av omfanget av denne «forelskelsen» holder det å ta en titt på det kolombianske miljøverndepartementets kart over områdene som det har blitt søkt konsesjoner i (se kart). Mer enn førti prosent av territoriet er omfattet, inkludert vernede områder.
Begjæret tennes av platina, uran, sjeldne metaller molybden og tantal, og framfor alt gullet som nylig fikk økonominettavisen Portafolio til å snakke om en ny gullfeber.8 Sifrene er veltalende. Fra 2006 til 2009 ble gullutvinningen i Colombia tredoblet, og nådde 1,75 millioner unser (ca. 49 600 kg) i 2009. Tendensen har blitt holdt oppe av en kraftig økning i gullprisen på verdensmarkedene, med en stigning på mer enn 30 prosent det siste året. I 2012 antas utvinningen å ligge på 3 millioner unser.
Men gruveindustrien er bare i oppstartsfasen. Direktør for det kolombianske geologi- og bergverksinstituttet Ingeominas, Mario Ballesteros, anslår at 1,69 millioner hektar til nå har blitt undersøkt. Gruvespesialisten Andres Idarraga ved NGO-en Censat (Nasjonalt senter for helse, miljø og arbeid) påpeker samtidig at det «for øyeblikket er svært få prosjekter i utvinningsfasen». Dette viser ifølge ham at dagens «feber» for det meste dreier seg om spekulasjon: «De små selskapene utfører leting for å selge konsesjonene videre til de store multinasjonale med håp om prisvekst hvis de påviser malmårer.»9 De fleste av de 19 800 konsesjonssøknadene som myndighetene har mottatt, vil dermed havne i hendene på de store, for selv om det finnes 5000 gruveselskaper i Colombia er sektoren i realiteten delt mellom tre selskaper: AngloGold Ashanti, Greystar og Muriel Mining.
Da gjenstår det bare å finne ut nøyaktig hvor konsesjonene er lokalisert. Mens regjeringen er nøye med å sile adgangen til eiendomsregistrene, selv om loven sier at miljøverndepartementets kart skal være offentlige, er søknadskravene (lov 685 fra 2001) uklart formulert. Hver konsesjonssøknad åpner automatisk for leting og krever ingen miljøutredning. Søknadsprosessen er forenklet til det ekstreme, alt man trenger å gjøre er å fylle ut et søknadsskjema på nett, angi en firkant med fire GPS-koordinater, oppgi et ID-kort- eller passnummer, samt et navn, en adresse og et telefonnummer. Det hele følges opp med et gebyr på 400 dollar for å registrere søknaden. Verken søkerens kredittverdighet eller rulleblad blir kontrollert. Ettersom det er tilstrekkelig at firkantene ikke nøyaktig dekker hverandre, er mange av søknadene overlappede.
LOVGIVNINGEN SOM skal etablere et «klima av tillit for de utenlandske investorene», overser allmenninteresser så vel som miljøproblemer. 9. februar 2010 ble en lov stemt gjennom for å beskytte los paramos (de kalde tropikalske økosystemene i den kolombianske delen av Andesfjellene) og 500 000 hektar strategiske skogområder som trues av nye skjøter og søknader. Men loven har ikke tilbakevirkende kraft på allerede tildelte konsesjoner. Dessuten er domstolene lydhøre for de multinasjonales argumenter om at en for streng lovgivning vil hindre utvikling i sektoren.
I mai 2010 fikk Greystar bekreftet dette. Det kanadiske selskapet anket en avgjørelse fra regjeringen og krevde å få presentere en ny studie om miljøpåvirkningen til selskapets framtidige installasjoner i Angostura, i fjellene i fylket Santander. De kolombianske myndighetene mente det gigantiske prosjektet med et dagbrudd for gullutvinning kunne skade de lokale økosystemene. De hevdet videre at malmbehandling (med cyanid) høyt oppe i Andesfjellene truet hele vannsystemet nedover i paramosene, som fungerer som gigantiske, naturlige svamper som fôrer elvene og flodene.
Myndighetene glemte sannsynligvis å ta i betraktning at prosjektet lot Greystar slå kloa i mer enn ti millioner unser gull. Med en markedspris på over åtte tusen kroner per unse,10 nølte ikke det multinasjonale selskapet med å gå til kamp, en kamp som raskt ble vunnet. Ifølge viseadministrerende direktør Frederick Felder var selskapet aldri bekymret: «I løpet av denne tiden fortsatte vi våre forundersøkelser. Vi var sikre på at regjeringen ville akseptere undersøkelsen vår.»11
Det er ikke bare miljøproblemer knyttet til industrien. Adelso Gallo Toscano kjemper mot de store gruvekonsernenes erobring av kolombiansk jord i paraplyorganisasjonen Red Colombia, som omfatter ulike organisasjoner, fagforeninger og landbrukskooperativer. «Vi sier ikke at vi er imot gruver som sådan. Det kunne vært en interessant industri for å utvikle landet, hvis regjeringen gikk med på å drøfte prosjektene med de sosiale organisasjonene. Og hvis utvinningen av naturressurser i landet tjente befolkningen,» sier Toscano. Hvordan? «Industrien kan nasjonaliseres, men i det minste bør vi sørge for teknologioverføring slik at vi ikke forblir avhengige av utenlandsk kapital.»
Toscano henviser entusiastisk til Ecuador, Venezuela og Bolivia der situasjonen later til å være langt bedre. Colombia er ikke det eneste landet som fremmer gruvedrift som en pilar for økonomisk utvikling: Latin-Amerika, som mottok bare rundt tolv prosent av de globale investeringene i gruvesektoren på 1990-tallet, tiltrekker seg i dag rundt en tredjedel.12 Men det er en smule prematurt å hevde at oljeutvinningen i Ecuador eller Venezuela, eller gassutvinningen i Bolivia, ikke møter motstand i deler av befolkningen. Selv om disse utvinningene bidrar til en generell bedring i levestandard, gjennom finansiering av sosiale programmer – noe som ikke synes å være tilfellet i Colombia – vekker den likevel uro både for miljøet og urfolkenes rettigheter, og for at denne satsningen skal forsterke den «primære» karakteren til økonomien i regionen. Likevel virker det som (den til tider voldelige) debatten i disse landene beveger seg i riktig retning. Colombia, derimot, teller dødsofrene.
I REGIONEN CUACA i Suarez der selskapet AngloGold Ashanti er svært nærværende, ble det i desember 2009 rettet trusler mot en representant fra fagforeningen CUT som hadde ledet motstanden mot selskapets prosjekter i området. 13. februar 2010 ble det kjent at brødrene Omar Alonso og José de Jesus Restro, som var kjent for sin mobilisering mot AngloGold Ashanti, var blitt myrdet etter først å ha blitt torturert. Brødrene var med i handlingskomiteen i kommunen Dorado og var aktiv i en organisasjon for gruvearbeidere og bønder som i flere år hadde fordømt de multinasjonale konsernenes miljømessige, sosiale og økonomiske herjinger. 26 sosiale organisasjoner signerte en pressemelding som fordømte mordene og trakk fram «den makabre alliansen mellom regjeringen og multinasjonale gullselskaper som AngloGold Ashanti», så vel som at den økende «militariseringen av regionen åpner for aksjoner fra paramilitære grupper».13
Situasjonen vil bli enda mer tilspisset med den nyvalgte presidenten, Juan Manuel Santos, som 17. mai 2010 lovet at «i gruvesektoren skal vi gjøre alt som står i vår makt for å stimulere til den sterkeste vekst samtidig som vi viser miljøansvar».14 Santos har valgt sin forgjenger som modell, dermed kan de multinasjonale ikke ha særlig mye å utsette på ham.
Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Intervju med artikkelforfatteren, Bogotá 20. februar 2010.
2 Grunnlovsdomstolens vedtak T-796-32009.
3 «S. 1758: Alliance with Colombia and the Andean Region (ALIANZA) Act of 1999», 106th Congress (1999–2000), Washington, 20. oktober 1999.
4 Adam Thomson, «Mining: Vast resources remain largely untapped», The Financial Times, London, 23. september 2009.
5 Ifølge informasjonsportalen om gruveaktivitet i Colombia (www.imcportal.com). Tallene for 2009 er provisoriske.
6 Naomi Mapstone, «Infrastructure: Eager to link up disjointed land », The Financial Times, London, 6. april 2010.
7 Adam Thomson, se over.
8 Ricardo Santamaria Daza, «Se dispara la ?fiebre? del oro en diversas regiones del país» («Gullfeber» utløses i ulike deler av landet), 9. mai 2010, www.portafolio.com.co
9 Intervju med artikkelforfatteren, Bogotá 4. juni 2010.
10 Kurs per 8. juni 2010.
11 Diana Delgado, «Greystar says Colombia accepts its gold mine appeal», Reuters.com, 31. mai 2010.
12 Anthony Bebbington, «The New Extraction: Rewriting the Political Economy of the Andes?», NACLA Report on the Americas, Vol. 42, Nr. 5, New York, september/oktober 2009.
13 «Colombia: continúa exterminio contra Fedeagromisbol. Asesinan a dos agromineros en el Sur de Bolivar» (Colombia: Fortsatt utryddelse mot Fedeagromisbol [foreningen for små gruveutvinnere]. To småutvinnere drept i det sørlige Bolivia), 15. februar 2010, www.biodiversidadla.org
14 Intervju med Yamid Amat, Galeriapolitica.com, 17. mai 2010. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
