Ulveflokken hjemsøker Europa

I begynnelsen av januar kalte den greske regjeringen i all hast sammen et ekspertmøte. Blant de inviterte var en medarbeider i Det internasjonale pengefondet (IMF), som fortalte den greske statsministeren at den eneste veien ut av krisen var å smadre velferdsstaten. En annen rådgiver, fra OECD, hevdet i en jovial tone: «En beslutning som ryster alle, dine egne partifeller inkludert, kan ikke være annet enn en god beslutning».

Det teoretiske grunnlaget for disse ekspertuttalelsene er velkjent: Markedene befaler statene å stramme inn livremma. Obligasjonskjøperne er ene og alene dommere over regjeringenes hestekurer. De alene avgjør om det er grunnlag for tillit til en stats betalingsevne. Bare et land underkaster seg en jernhard budsjettdisiplin og rentenivået igjen blir tålelig, så vil kredittslusene åpne seg på ny.

Denne teorien har et stort problem: Løfter koster ingen ting. Selv om statene går i kne for å tekkes markedene, trengs det tid før innstrammingstiltakene begynner å virke. Refinansiering av gjeld er avhengig av en erklæring om reformer som ennå ikke har funnet sted, det vil si av markedenes tillit til debitor. Hvordan kan en stat som er kjent for å være uansvarlig, inngi en slik tillit? Det hjelper ikke om Hellas sverger på å plyndre offentlig ansatte og pensjonister, landets gjeld forfaller før løftene kan settes ut i livet. Derav følgende paradoks: Jo mer Aten anstrengte seg for å begrense utgiftene, jo mer skeptiske ble markedene som landet strevde med å mildne.

Dette faktum likviderte ideen om at offentlige innstramninger kunne gjenåpne kredittmarkedet på vilkår som Hellas kunne godta. Det eneste som kunne avverge insolvens var derfor en massiv innsprøyting av penger fra EU. Dermed ble spørsmålet: Hvordan få EU til å ta fram lommeboka?

Denne utfordringen gjorde den økonomiske krisen til et politisk biljardspill. Aten måtte fortsette sine forsikringer om drastiske kutt og «reformer» – ikke for å berolige markedene, men for å tilfredsstille Angela Merkel. Grekerne gikk nemlig ut fra at den tyske kanslerens velgere ikke ville akseptere «redningsplanen» uten at det greske folk ble pålagt spektakulære ofre. Imens la George Papandreous regjering for dagen en nærmest demonstrativ underkastelse for euroen og kreditorene sine, mens den minnet Paris og Berlin om at dersom de unnlot å komme Hellas til unnsetning, ville Spania og Portugal også dras med i dragsuget.

ØKONOMISK SETT var dette scenariet meningsløst for Europa. De lovede innstrammingstiltakene vil medføre økt arbeidsløshet og reduserte skatteinntekter. Det er derfor vanskelig å se for seg at de skulle kunne redusere budsjettunderskuddet i særlig grad. Å redusere det greske forbruket – slik programmet fra IMF anbefaler – vil bety tapte arbeidsplasser i tysk og fransk industri, som selger en del av produktene sine til Hellas.

Ettersom euroen setter en stopper for enhver devaluering, kan ikke dette virkemidlet brukes for å øke konkurranseevnen. Tiltakene som kan fungere over tid – nemlig de reformer av offentlig sektor og skattesystemet som den greske regjeringen allerede har forpliktet seg til – vil være enda vanskeligere å gjennomføre i en atmosfære av krise, budsjettkutt og høye renter.

Mens forfallsdatoen nærmet seg, kranglet de europeiske lederne fremdeles om sine vidløftige regler, sin pappmasjéunion, sine innenrikspolitiske bekymringer og sin sneversynte oppfatning av problemet. På høyt nivå ble det fanatisk hamret fast at dystre kutt i de offentlige utgifter ville få i gang veksten. Dette endte i katastrofe. Ettersom den tyske kansleren ga inntrykk av at hun ville forkaste redningsplanen, ble euro-området rammet av panikk. Prisen på forsikring mot betalingsudyktighet (credit default swap, CDS) fløy straks i været for Spania, Portugal og deres banker – et tegn på sårbarheten til et europeisk finanssystem med kronisk mangel på innskuddsgarantier på europeisk nivå. Angela Merkel gjorde en grimase før hun gikk med på redningsplanen.

Begivenhetene avslørte fort noe annet for deltakerne i dramaet. Beslutningen om å redde Hellas forsterket spenningene. Forestill deg at du eide portugisiske gjeldsbevis. Hvis avkastningen blir usikker, vil du kvitte deg med dem eller skaffe deg en CDS. Verdien av de portugisiske obligasjonene svekkes ytterligere, og gjør det enda vanskeligere for Portugal å få nye lån. For finansmarkedene ville den beste garantien for betaling være å stenge døra og – i likhet med Hellas – presse EU for penger. Da ville en redningsplan så å si være sikret. Etter Portugal ville det bli Spanias tur.

ALT I ALT HAR spekulantene makt til å «europeisere» gjelda i middelhavslandene. Det var denne makta som ble utøvd i midten av mai. Panikk brøt ut i de europeiske hovedstedene, på samme måte som i USA i september 2008, og av samme grunn: Det voldsomme presset fra markedene på ubesluttsomme folkevalgte. Som ethvert offer for pengeutpressing ble Frankrikes president Nicolas Sarkozy rasende. I en parodi på politisk autoritet forbød Merkel på sin side «overtrekkssalg» av statsobligasjoner (en framgangsmåte som lar spekulanter å selge verdipapirer de ikke har) – med lite avskrekkende represalier. Hva mer kunne de gjøre? Salg av obligasjoner og CDS knyttet til Hellas, Portugal eller Spania kan foretas utenfor Europa – i New York eller på Caiman-øyene. Ved det minste tegn på press forbereder spekulantene seg på et nytt angrep.

De hundrevis av milliarder euro som EU hostet opp, roet situasjonen for en stund. Men raskt fikk man øye på en innlysende selvfølgelighet: Medlemslandene i EU kunne ikke skaffe penger på annet vis enn ved å låne av hverandre. For det er forbudt for dem å skape nye reserver, på samme måte som de ikke på en og samme tid kan stimulere til vekst og stryke gjeld. Det kan bare Den europeiske sentralbanken (ESB).

I begynnelsen av krisen var sentralbankens rolle påfallende uklar, men så ble det klart at banken i strid med sine egne prinsipper kjøpte europeiske statsobligasjoner. Ved å gjøre det, tok den kontroll over gjeldsproblemet, men til prisen av en mer tøyelig euro. Så kom det som måtte komme: Euroen mistet sin posisjon som «hard» valuta, og tok fatt på sin uavvendelige nedtur. De febrilske erklæringene fra sentralbanksjef Jean-Claude Trichet om at han ikke hadde «satt i gang seddelpressen»,¹ men bare resirkulerte tidsinnskudd, økte forvirringen. Det bredte seg en mistanke om at EU-lederne hadde mistet fatningen. Prisen var en bølge av panikk.

Denne ruinhaugen har i det minste avdekket én av den finansielle visdommens pilarer. For at systemet skal fungere godt, er forutsetningen en stat som er mektigere enn et hvilket som helst marked. Staten må kunne handle på en måte som sikrer betaling av den offentlige gjelda – på samme måte som den amerikanske føderale sentralbanken. Hvis ikke, vil markedenes splitt-og-hersk vinne over staten. Europa har anstrengt seg hardt for å skape et felles marked, men uten å gi seg selv midlene til å kontrollere det, og ved å beslutte at ESB ikke skal sprøyte ekstra penger inn i systemet. Dermed har EU skapt markeder som er mektigere enn statene, og stater med så mye gjeld at de vakler på konkursens rand. Bare ESB er i stand til å gjøre noe med denne forblindelsen, ved å gi avkall på regelverket som bakbinder banken.

HVOR LANGT VIL ESB gå i å kopiere pengeinnsprøytningene som den amerikanske sentralbanken foretok høsten 2008? En ting er sikkert: Selv om den går løpet ut i sin endrede rolle og får slutt på finanskrisen, vil den økonomiske krisen, på sin side, bare forsterke seg. Hvert land som «reddes», vil motta akkurat nok til å betale sine kreditorer, i bytte mot ubarmhjertige budsjettkutt. Bankene vil vinne, ikke befolkningen. IMF-rådgiveren i Hellas vil få rett, og Europa vil synke ned i resesjon.

Med mindre Europa tar skjeen i den andre hånden. Det vil si at de sosiale kreftene som skapte velferdsstaten reiser på ny for å forsvare den. Og at EU gjør noe med sin konstitusjonelle funksjonshemming, som til sjuende og sist skriver seg fra mangelen på et felles redskap for makroøkonomisk stimulans.

EU trenger et felles skatteregime, en sentralbank for økonomisk framgang, og en finanssektor fratatt muligheten til å gjøre skade. Først og fremst mangler EU en automatisk budsjettmekanisme med mål om full sysselsetting. For sysselsetting er nettopp det som kan ta knekken på resesjonen og kompensere for sviktende etterspørsel i de fattigere EU-landene. Et slikt system bør ikke bare understøtte tiltak på regjeringsnivå, men på innbyggernivå.

Teknisk sett er det temmelig enkelt å få dette til. Eksempelvis kunne en europeisk pensjonsunion bidra til å harmonisere pensjonene i medlemslandene, slik at pensjonistene i Portugal, Hellas og Spania får de samme vilkårene som pensjonistene i mer velstående land. På samme måte kan man se for seg et felles system som garanterer en minimumsinntekt for alle lønnsmottakere i EU. En europeisk investeringsbank kunne finansiere opprettelsen av overnasjonale universiteter og garantere kvalitetsutdanning fra nord til sør. Det grunnleggende prinsippet: Det eneste adekvate svaret på massearbeidsledighet og påfølgende budsjettunderskudd er å øke de offentlige utgiftene, ikke å redusere dem.

Enkelte vil innvende at dette ville føre til økt skattlegging av tyskerne til fordel for grekerne. Dette argumentet er feil fra et økonomisk perspektiv. Formålet er å mobilisere de ubrukte ressursene over hele Europa, og integrere dem i det produktive kretsløpet. Dette ville slett ikke medføre økte utgifter for de som allerede er i arbeid, siden det utvider sirkulasjonen av varer og tjenester. Et felles skattesystem ville tvert imot bremse den finansflukten som rir Hellas og andre sørlige land. Det er klart at reformene ville gi økte skatter, men de ville ramme de rike i de fattige landene, og ikke de fattige i de rike landene.

Erfaringene fra de siste månedene viser at en slik etterlengtet forandring vil være vanskelig å gjennomføre så lenge markedene har så mye makt som i dag. Det er altså nødvendig å avvæpne finanssektoren.

OPPGAVEN ER PÅ ingen måte umulig. Den forutsetter et krafttak for regulering, beskatning og restrukturering av gjelden i middelhavslandene. Reguleringer bør forby enhver europeisk finansenhet å spekulere i medlemslandenes statsgjeld via CDS og tvinge dens slags gamling til å søke tilflukt i skatteparadisene. Banker som går konkurs av ulike grunner, bør settes under tiltale og nasjonaliseres. En europeisk skatt på kapitalinntekter bør innføres og administreres av de nasjonale regjeringene. Det samme bør gjelde for skatt på finanstransaksjoner, som slett ikke er noe universalmiddel, men som det har drøyd altfor lenge med å få på plass. Og om kapitalkontroll må gjeninnføres for å stoppe finanspesten, så ville ingen ta sin død av det. Statene kan ikke tillate seg å tape kampen mot finansmarkedene: Overlevelsen til et tilnærmet sivilisert system avhenger av det.

Når det gjelder restruktureringen av gjeld som ikke kan betales tilbake, krever det at Europa innfører en prosedyre for insolvente stater. Det kan sammenliknes med paragraf IX i den amerikanske loven om kommuner som går konkurs, og er noe som lenge har vært foreslått av Kunibert Raffer, professor i økonomi ved Universitetet i Wien. Dette ville gjøre det mulig for regjeringene å opprettholde de viktigste tjenestene til befolkningen, samtidig som de kunne fri seg fra de verste delene av gjelda. Bankene ville uten tvil berøres, men det ville være et offentlig ansvar å begrense skadevirkningene ved å garantere for bankinnskuddene, og være klar til å ta styringen over etablissementer som ville svekkes av restruktureringsplanene. La oss forresten være varsomme med å bli altfor medfølende for bankenes risiko: Oppgaven deres er å tjene penger, men også å tape penger av og til. Forøvrig er andelen uskyldige langt lavere i en bank enn i et hvilket som helst land.

VIL SLIKE REFORMER gjøre Europa til en superstat som er i stand til å påta seg sine offentlige utgifter til en rente som er til å leve med? En stat som er i stand til å stå imot rating-byråene og CDS-markedene – en stat opptatt av å kontrollere bankene sine heller enn å bli kontrollert av dem? Det er det opp til europeerne å avgjøre.

Sant nok dreier det seg om en radikal utvikling. Men er det mulig å håpe på en utvikling som ikke er det? Tviler noen fremdeles på at det nyliberale Europa er i ferd med å bryte sammen? Alternativet er enkelt: den strenge budsjettdisiplinens ødeleggende radikalitet eller den fulle sysselsettingens konstruktive radikalitet; bankradikalitet eller sosial radikalitet.

I 1975, da jeg fremdeles var en ung mann og arbeidet for bankkommisjonen til Representantenes hus, deltok jeg i arbeidet med en redningsplan for byen New York, som på det tidspunktet var i en dyp finansiell og økonomisk krise. Planen vår tok sikte på å berge universiteter og offentlig transport. Den anbefalte dessuten å restrukturere byens gjeld, og ikke bekymre seg for mye om tapene som dermed ville ramme eierne av New York-obligasjoner. Plutselig ringte telefonen. Det var Averell Harriman, tidligere guvernør i New York – og tidligere ambassadør for Roosevelt i Stalin-perioden. Han ba om status på arbeidet vårt.

Åttiåringen Harriman, som knapt var restituert etter et lårbeinsbrudd, tok imot meg i pyjamas på en sofa i villaen sin i Georgetown. På veggen til høyre hang en kopi av Van Goghs solsikker. I en vitrinekommode til venstre, en ballerina av Degas. Foran dette lille, private museet prøvde jeg å forklare for den tidligere guvernøren hvorfor komitémedlemmene foretrakk å kreve ofre av de rike heller enn fra de fattige. Han nikket, lente seg framover på stokken og sa …..: «Jeg skjønner. Kapitalen må betale, akkurat som arbeidet.»

Om dette minstemålet er i det minste ingen ting forandret.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Europe I, Paris, 12. mai 2010.