Valg til besvær i Sudan

KAPTEIN ZAKARIA Ad-Dush stemte ikke i det sudanske valget 11. april. På valgdagen befant opprørskommandanten seg på torget i Birak (Tsjad) et par kilometer fra grensen. Noen måneder tidligere hadde offiseren og hans menn fått ferdes fritt i Tsjad, i pickuper fulle av våpen.¹ Denne dagen måtte han imidlertid få tillatelse fra Tsjads hær for å dra hit som sivilist – kun med en revolver skjult under djellaba-kjortelen. Etter fem år med kamper mot ulike geriljaer, hadde de tsjadiske og sudanske regjeringene månedene forut for valget innledet et samarbeidsforsøk som tilsynelatende var mer ærlig enn det som er tilfellet med deres nyere initiativ. I ånden av fersk forsoning ga Tsjads president Idriss Déby en storslått valgkampgave til sin sudanske kollega: Han ba Justice and Equality Movement (JEM), opprørsgeriljaen som Ad-Dush tilhører og som Tsjad lenge hadde støttet, om å forlate landet.

Med stadig større ytre press for å innlede forhandlinger med det sudanske regimet, særlig fra Tsjads side, forsøkte JEM å vinne tid. De krevde at valget skulle utsettes, men i Khartoum var dette utelukket. 21 år etter statskuppet som brakte ham til makten, satte Omar al-Bashir sin lit til at det første landsdekkende flerpartivalget skulle gi ham ny legitimitet. Dette vant han som forventet, med mer enn 68 prosent av stemmene. Partiet hans, National Congress Party, sikret også sitt grep om parlamentet og «den nasjonale samlingsregjeringen» som ble utnevnt 15. juni. Med 73 prosent av stemmene utslettet det så å si alle de andre tradisjonelle partiene. (…)