Fra havn til havn i Svartehavet

Sinop (Tyrkia)

1. mai 2010. Mens fagbevegelsen samlet troppene sine på Atatürk-plassen, heiste trålerne fra fiskehavna Sinop kjernekraftsmotstandernes banner: Sinop nükleer istemiyor! – «Sinop sier nei til kjernekraftverk!»

Det prosjekterte kjernekraftverket i denne lille byen på den tyrkiske svartehavskysten har utløst mye sinne hos innbyggerne. Mens kysten fra Istanbul til Sinop fortsatt er uutbygget og bevart i sin naturlige tilstand, er den delen som går fra Sinop til den georgiske grensen fullstendig lagt under betong. En motorvei avskjærer byene fra kysten. Småbyer har skutt i været med ofte uferdige boligblokker på rekke og rad. De huser en befolkning som nylig er kommet ned fra fjellene i håp om å bedre levekår.

Noen steder er motorveien bygget på gjenvunnet land som i dag er truet av erosjon. I et forsøk på å forhindre dette har man bygget moloer med noen kilometers mellomrom. Tiltaket er kanskje verre enn problemet det skal avhjelpe, for det hindrer strømmene, holder tilbake avleiringene og flytter bare problemet noen hundre meter lenger bort. Noen ganger legger fiskebåter til i ly av disse moloene, men de nye havnene, som man bare kan nå ved å krysse motorveien, har ingen servicetilbud, og mange båter ser ut til å være forlatt.

Fiske var tidligere en blomstrende virksomhet i Svartehavet, men er nå truet av overutnytting. Russland har tvunget Tyrkia til å gå med på en streng begrensning av fiskerisonene. Vannet i Svartehavet er spesielt truet av overgjødning (eutrofiering), det vil si en altfor stor bestanddel av organiske stoffer, særlig alger. Dette skyldes den store mengden næringsstoffer (som nitrogen og fosfor fra landbruket) som slippes ut i havet. Overgjødningen «kveler» havet ved å redusere oksygensirkulasjonen. Fenomenet forsterkes av at Svartehavet er et relativt lite salt hav, hvor vannet for en stor del kommer fra de store elvene (Dnestr og Donau) som løper ut i det.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

En rekke internasjonale organisasjoner, som for eksempel Kommisjonen til beskyttelse av Svartehavet mot forurensning, har i flere år advart om problemet, men de har ikke myndighet til å gjøre stort mer enn å komme med anbefalinger.¹Se «La région du Danube et de la mer Noire» (Donau- og svartehavsregionen), Europa.eu, juni 2005. I mellomtiden ser miljøvern ikke ut til å være særlig høyt prioritert i svartehavslandene.

Etter å ha lagt kysten under betong satser den tyrkiske regjeringen nå på kraftproduksjon. Stadig flere kraftverkprosjekter har dukket opp etter at energimarkedet ble privatisert for femten år siden, da det ble slutt på monopolet til det statlige selskapet Türkiye Elektrik Kurumu. Staten nøyer seg med å regulere markedet gjennom sitt kontor EPDK og lar private selskaper få 49 års konsesjon på elvene. Alt i alt har det blitt registrert ikke mindre enn 1300 demningsprosjekter i landet, hvorav seks hundre i svartehavsregionen. «Mobiliseringen har ført til en utsettelse av planene om et kraftverk i dalen vår,» forklarer Selco Günay, som eier et lite hotell i Firtina-dalen. «Demningen ville ha dekket 0,14 prosent av landets energibehov, mens vi har regnet ut at transporttapene i hele strømnettet er på mer enn 30 prosent.» Günay er talsmann for dalens miljøbevegelse. Motstanden mot demningsprosjektene har faktisk hele befolkningen i regionen bak seg. Tyrkia, som tidligere kjøpte energi fra Bulgaria, er blitt selvforsynt, men de private selskapene tar sikte på eksport, særlig til Kaukasus, samtidig som prisene i storbyer som Istanbul går til værs.

Samsun (Tyrkia)

«Tsjerkesserne har ikke spist fisk på seks generasjoner,» utbryter Othan Dögbay, formann for tsjerkesserforeningen i Samsun. Folkegruppen kom til Tyrkia etter at russerne erobret nordkysten av Svartehavet. «Våre forfedre befolket hele den nåværende russiske kysten, fra Novorossijsk til Sotsji. Helt siden begynnelsen av 1800-tallet hadde Tsar-Russland sloss for å erobre Tsjerkessia.²Gammelt område i Kaukasus med stor muslimsk befolkning. Først i 1864 ble målet nådd, da de tsjerkessiske stammene ble knust i slaget ved Kbaada. De overlevende hadde ikke annet valg enn å flykte til Det ottomanske riket. De flokket seg sammen ved kysten og ventet på skipene som skulle ta dem med seg.³Se Alexandre Grigoriantz, Les Caucasiens. Aux origines d’une guerre sans fin, Infolio, 2006. Mange døde av malaria eller andre sykdommer i disse helseskadelige områdene, andre igjen omkom under reisen. Likene ble kastet over bord, og det er derfor vi fortsatt ikke vil spise fisk.»

En sak som mobiliserer de fire-fem millioner tsjerkesserne i Tyrkia er motstanden mot de olympiske vinterlekene som skal finne sted i Sotsji i 2014. Faktisk vil det viktigste stedet for lekene bli skisportsenteret Krasnaja Poljana, som ligger på stedet hvor slaget ved Kbaada fant sted. «På russisk betyr Krasnaja Poljana ’den røde lysningen’. Russerne påstår at navnet skriver seg fra fargen på bregnene som vokser der, men vi vet at stedet ble farget rødt av blodet til våre forfedre,» sier Dögbay med ettertrykk.

De tsjerkessiske organisasjonene har tatt opp saken med Den internasjonale OL-komiten, uten å få noe tilfredsstillende svar. De krever at det tsjerkessiske «folkemordet» anerkjennes. I begynnelsen av april møtte en delegasjon fra den tsjerkessiske verdenskongressen (basert i USA) georgiske parlamentarikere. Ettersom Mikhail Saakasjvili tar alle midler i bruk i sin motstand mot Moskva, kan Georgia komme til å bli det første landet i verden som offisielt erkjenner «folkemordet».

Trabzon (Tyrkia)

I hele det 20. århundret har det også funnet sted en intens blanding av folkeslag langs svartehavskysten. De pontiske⁴Betegnelsen skriver seg fra det greske navnet på Svartehavet, Pont Euxin. Det finnes fremdeles betydelige pontiske samfunn i Russland og på Krim, selv om mange grekere fra det tidligere Sovjetunionen er kommet til Hellas siden begynnelsen av 1990-tallet. grekerne har praktisk talt forsvunnet fra den tyrkiske siden av Svartehavet etter Lausanne-traktaten (1923), som fastsatte befolkningsutvekslinger mellom Hellas og Tyrkia. Trabzon, det gamle greske Trapezunt, framstår som en bastion for tyrkisk nasjonalisme. Dette er hjembyen til mannen som antas å stå bak mordet på den armenske journalisten Hrant Dink,⁵Hrant Dink grunnla den tospråklige avisen Agos og var en av de mest innflytelsesrike intellektuelle i det armenske samfunnet i Tyrkia. som ble drept i Istanbul 19. januar 2007. Gültekin Yücesan leder den lokale borgerrettskomiteen. Gjennom en lang kveld forklarer han oss at hæren og de forskjellige hemmelige tjenestene alltid bruker Trabzon som et symbolDet lukkede og sterkt forurensede Svartehavet oppfattes ofte som et geopolitisk utkantstrøk, men det står i virkeligheten i sentrum for en strategisk redefinering av styrkeforholdet mellom EU, Russland, Tyrkia, Kaukasus, Sentral-Asia og Midtøsten: «Hos oss er kemalismens⁶Ideologi arvet fra Mustafa Kemal Atatürk (1881–1938), den tyrkiske republikks grunnlegger, som la vekt på skillet mellom religion og stat og på nasjonalisme. militære tradisjon ikke død.» Men byen er også preget av en stadig mer demonstrativ og rigorøs måte å praktisere islam på. Man må oppsøke havnekvarterene for å finne barer som serverer alkohol åpenlyst, mens unge kvinner selger sine yndigheter til sjøfolk på gjennomreise. Klientellet de tar sikte på, er riktignok russisk snarere enn tyrkisk.

Det går faktisk ferger hver dag mellom Trabzon og Sotsji i Russland. Båtene er gamle og medtatte og rutetidene uvisse, men en travel folkemengde trenger på for å komme om bord. Blant våre reisefeller er det russiske damer som driver «kofferthandel» – de tar med seg hjem noen sekker med klær eller varer som er lette å selge videre. Om bord er det også georgiere som arbeider i Russland, og som må reise via Tyrkia, siden alle direkte forbindelser mellom hjemlandet og Russland har vært avbrutt siden krigen i 2008. Og mange kaukasiere. En gruppe unge menn med sportslig utseende som roper til hverandre på russisk og på et kaukasisk språk, kommer om bord mens de sleper på digre bylter som i den tyrkiske tollkontrollen viser seg å være fulle av koraner

Sukhumi (Abkhasia)

Denne noe spesielle lasten forhindrer ikke passasjerene i å gå i land i Sotsji, hvor OL-forberedelsene er i full gang. Fra den framtidige OL-landsbyen Adler er en motorvei under bygging til Krasnaja Poljana. Den lille badebyen Adler ligger like ved grensen til utbryterrepublikken Abkhasia.

«Vi regner naturligvis med å ha økonomisk utbytte av OL,» sier en smilende Vjatsjeslav Sjilikba, rådgiver for den abkhasiske presidenten. Abkhasia, Apsny eller «sjelens land» på abkhasisk, tidligere den sovjetiske rivieras «perle», rev seg løs fra Georgia i 1994 etter harde kamper som kostet mer enn 8000 liv. Landet erklærte seg selvstendig etter krigen i august 2008 mellom den georgiske hæren og de russiske styrkene. Abkhaserne utgjør i dag omtrent 45 prosent av de 250 000 innbyggerne i den lille republikken, hvor det også bor armenere, russere og pontiske grekere. De fleste av de 250 000 georgierne har flyktet fra Abkhasia eller blitt fordrevet etter krigen i 1994. Tilbakevending virker usannsynlig. «Hvis flyktningene kom tilbake, ville det bli en ny krig,» sier president Sergej Bagaptsj. «De fleste av dem har blod på hendene.»

Abkhasia er fortsatt rammet av boikottkravet fra Georgia som nesten alle land i det internasjonale samfunn har fulgt opp. Havna i hovedstaden Sukhumi domineres av et gigantisk abkhasisk flagg, likevel tar den regelmessig imot lasteskip fra Trabzon. Skipene skal offisielt til Batumi i Georgia, men skifter kurs underveis for å losse i Abkhasia.

Innbyggerne i hovedstaden møtes på kafeene nede ved havet, hvor det ennå er få turister, selv om Moskva investerer mye penger i den lille republikken. I Sukhumi nekter innbyggerne at de er en brikke i Russlands spill. «Vi har to russiske militærbaser, kanskje ti tusen mann, for å beskytte våre borgere mot de georgiske styrkene. For første gang siden 1994 kan vi sove rolig om natta,» sier Bagaptsj. Så blir tonen hardere: «Hvis Abkhasia er et russisk protektorat, er ikke da Georgia et amerikansk protektorat? Og hvorfor anerkjennes Kosovo som et uavhengig land, og ikke Abkhasia?»

I nærheten av hovedstaden vender livet litt etter litt tilbake. Boligblokkene er bebodde, selv om de truer med å rase sammen. Kafeer og småbutikker dukker opp overalt. Langs veien bærer også bygningene til det abkhasiske statsuniversitetet merker etter krigen, men 10 000 studenter trenger seg sammen der. Her studerer Gudisa Tskalia fra byen Gudauta 50 kilometer fra hovedstaden. Han drømmer om å bli diplomat og representere landet sitt i utlandet. For øyeblikket er det bare anerkjent av Russland, Nicaragua og stillehavsøya Nauru – foruten av den lille «klubben» av andre ikke-anerkjente republikker, som Transnistria, Sør-Ossetia og Nord-Kypros. Forhandlingene med Georgia har stoppet opp. Abkhasia har til og med fått FNs utsendinger til å trekke seg ut, og har stengt landet for EUs militære observatører.

Batumi (Georgia)

«Grensen» mellom Abkhasia og Georgia går ved fotgjengerbroen over elva Inguri. Vi møter en mengde georgiere som er bosatt i Abkhasia og som skynder seg for å gjøre innkjøp i den georgiske byen Zugdidi på den andre siden av elven. Grensepassasjen er avhengig av velviljen til den abkhasiske militsen og det georgiske politiet. Hendelser skjer stadig i grenseområdet. 8. juni i år ble en abkhasisk grensevakt drept. Georgia utelukker fortsatt alle andre løsninger enn en militær gjenerobring. Siden «roserevolusjonen», som brakte ham til makten 23. november 2003, har Saakasjvili vært konstant opptatt av å reintegrere utbryterrepublikkene Adsjaria, Abkhasia og Sør-Ossetia. Han har bare lykkes i Adsjaria.

Siden har den provestlige regjeringen i Tbilisi forsøkt å gjøre Adsjaria til et skinnende blankt utstillingsvindu for Georgia. Presidenten har innsatt sine folk i alle viktige maktposisjoner, og staten investerer så mye den kan i Batumi. I det gammelmodig sjarmerende kurstedet stiger det opp luksushoteller på rekke og rad. Et Sheraton på 24 etasjer åpnet 1. april i år. En rekke andre er under bygging: Hyatt, Hilton, Radisson. Siden krigen i 2008 har turistene forlatt Batumi, men byen satser på å tiltrekke tyrkere med kasinoer, noe som er forbudt i Tyrkia.

Handelshavna, like ved gamlebyen, oppgraderes også. Et kasakhstansk holdingselskap, KazTransOil, har fått konsesjon på drift av havna i 49 år. Den årlige trafikken kom i 2009 opp i sju millioner tonn olje fraktet med jernbane til Batumi fra Aserbajdsjan, Kasakhstan og Turkmenistan.

Havnedirektørens kontor er pyntet med to presidentportretter – Saakasjvili og hans kasakhstanske kollega, Nursultan Nazarbajev. Zurab Shulgaia var sovjetisk diplomat i 22 år. Det meste av karrieren tilbrakte han i arabiske land. Deretter var han Georgias ambassadør i Kasakhstan. Det var de kasakhstanske myndighetene, innrømmer han, som ba ham forlate diplomatiet for å overta ledelsen av havna i Batumi.

Kasakhstan, som har tette bånd til Russland, foretar storstilte investeringer i Georgia. Blant dem som kjenner feltet, finnes det to teorier: De kasakhstanske bedriftene er enten stråmenn for russisk kapital, eller Kasakhstan forsøker å finne veier ut av et altfor eksklusivt forhold til Russland. Shulgaia sier han er optimist, til tross for inntektstapene etter at relasjonene til Russland er blitt nærmest fullstendig brutt: «Alle kriger tar slutt,» sier han optimistisk.

Poti (Georgia)

Rundt femti kilometer nord for Batumi ligger havna Poti, som ble bombardert av den russiske svartehavsflåten under konflikten i august 2008. 49-års konsesjon på den er gitt til emiratet Ras al-Khaimah. Gjenoppbyggingen går sin gang. Det er meningen at Poti skal bli den fremste adkomsten fra havet mot Kaukasus og Sentral-Asia.

Maxim Shonin, leder for en sammenslutning av svartehavshavner med sete i Odessa i Ukraina, understreker hvor viktig det er å utvikle forbindelsen mellom Poti og den bulgarske havna Varna. En økning av handelen mellom øst- og vestkysten av Svartehavet vil marginalisere Russland. Planen om Transportkorridoren Europa-Kaukasus-Asia (TRACECA) ble utformet i 1998 og omfatter EU og 14 stater i regionen. Det som står på spill er transport av olje og gass fra Kaspihavet og Sentral-Asia, samt adgangen til Lilleasia. Havna i Poti gir forbindelse til Armenia og gir dermed lett adgang til Iran.

Det er stor konkurranse mellom havnene i Odessa og Varna. Den aktuelle utvikling går også i retning av å marginalisere Ukraina, som er i ferd med å knytte bånd til Russland igjen etter at Viktor Janukovitsj vant presidentvalget 7. februar i år. Det er imidlertid langt fra å bli virkelig. Aksen Poti–Varna er fortsatt uvesentlig i handelen mellom Russland og Tyrkia. Shonin anslår at «nærmere 80 prosent av skipene som passerer Bosporos og Dardanellene er russiske eller på vei til Russland».

Sevastopol (Ukraina)

Sevastopol har lenge stått som et konkret uttrykk for spenningen mellom Ukraina og Russland. I sovjettiden hadde byen en særegen status, uten å tilhøre Den autonome republikken Krim, som var knyttet til Ukraina. Etter at Ukraina ble uavhengig i 1991, nektet Russland lenge å anerkjenne Kievs suverenitet over byen, som beholdt sin status som «lukket by» – man måtte ha en spesiell passerseddel for å reise dit. I 1997 ble det inngått en avtale som innebar at Moskva ikke lenger bestrider Ukrainas rett til Sevastopol, men leier havnene til sin svartehavsflåte. I april ble leieavtalen forlenget til 2042. Nærmere 20 000 russiske soldater bor i Sevastopol, ofte sammen med familiene sine.

Ved siden av den enorme statuen av Lenin i havna ligger den russiske marinens karttjeneste. Malingen er litt avskallet, og den patriotiske utsmykningen har ikke endret seg siden sovjettiden. Jevgenij Georgievitsj mottar oss med et stort smil og et fast håndtrykk. «Svartehavsflåten holder vakt,» forsikrer den russiske offiseren med ukrainsk bakgrunn. Under konflikten i august 2008 var det skipene fra Sevastopol som knuste den georgiske flåten i havna i Poti.

Andrej Sjobolev lener seg mot rekkverket på høyden over byen og ser på havna han kjenner så godt. Ved siden av å eie dagsavisen Sevastopolskaja Gazeta er han også en meget populær sanger i Sevastopol. «For mange av innbyggere er Sevastopol framfor alt byen som sto imot nazistene under krigen, Sovjetunionens stolthet. Denne fortiden er fremdeles ytterst levende. Sovjetunionen og dens heroiske myter lever videre hos oss. Sevastopol kan ikke være ukrainsk, men den er heller ikke virkelig russisk. Det er en havn, en verden for seg, en by som vil være noe eget.»

Sjobolev gir seg til å drømme høyt om at krigsbyen Sevastopol skal bli en fredens by, med eksterritoriale rettigheter. Samtidig skal den fortsette å gi plass for den russiske svartehavsflåten, for alle vet at Russland ikke vil oppgi sin «festning ved Svartehavet», særlig ikke etter at NATO har styrket sine baser i Bulgaria og Romania.

Odessa (Ukraina)

Om Ukrainas forhold til Russland har normalisert seg i de siste månedene, er relasjonene til Romania fortsatt anspente, med Donaudeltaet som stridens eple. Det strekker seg over nesten 3500 kvadratkilometer på begge sider av grensen. Deltaet er en inngangsdør til de europeiske elvene, og et enestående naturområde som har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1991. Det finnes 1200 plantearter her, 300 fuglearter og 55 forskjellige typer ferskvannsfisk.

«Vernet av deltaet må skje i samarbeid med de rumenske myndigheter, for økosystemer kjenner ikke til grenser,» argumenterer professor Nikolaj Berlinskij. «Jeg fikk et hjerteanfall for noen år siden fordi jeg sloss mot vitenskapsakademiet i Kiev for å hindre den ukrainske stat i å ødelegge deltaet,» sier Berlinskij som i dag arbeider ved Det hydrologiske institutt i Odessa. «Jeg er ikke mot kanaler, og enda mindre mot skipsfart på Donau, men måten deltaet forvaltes på er katastrofal.»

I 2004 satte regjeringen i Kiev i gang arbeidet med å åpne en naturlig arm av deltaet på ukrainsk territorium, Bystryjkanalen, for skipsfart. Siden 14. mai 2007 har lastebåter og containerskip kunnet nå Donau og det europeiske opplandet fra Svartehavet. I månedsvis holdt bulldosere på med mudring, og det ble bygget en molo på flere kilometer i munningen på ukrainsk side. Det kommersielle målet er betydelig: unnslippe rumenske tollavgifter og åpne en ny internasjonal skipsrute som kan gi nye inntekter til den ukrainske staten.

«Kanalen en idiotisk idé,» sier Berlinskij oppgitt. «Det intensive jordbruk langs elvebreddene, fører til at tar Donau med seg tonnevis av sedimenter, noe som flytter deltaet omtrent førti meter lenger ut hvert år. For å kunne opprettholde en seilbar led på dypt vann, må man mudre kanalen kontinuerlig.» Avleiringene som i dag mudres opp i Bystryjkanalen, dumpes fem kilometer fra kysten og blir deretter ført avgårde med kyststrømmen, mot munningen av den rumenske Sulinakanalen, den andre seilbare leden i deltaet.

Etter Sovjetunionens fall har Ukraina og Romania vært i konflikt om grensen mellom de to landene i Svartehavet. Dette er et uhyre viktig spørsmål, ettersom det skal finnes hundre milliarder kubikkmeter gass og ti millioner tonn olje på den omstridte kontinentalsokkelen. Romania brakte striden inn for Haag-domstolen. 3. februar 2009 tilkjente domstolen Ukraina 20 prosent av det omstridte området, eller 2500 km2. De resterende 80 prosent, eller 9700 km2, ble tilkjent Romania.

Vilkovo (Ukraina)

Langt borte fra disse geopolitiske spørsmålene ligger den lille byen Vilkovo, «det ukrainske Venezia», med sine mange kanaler. Til tross for at de ukrainske lederne i 2004 forsikret at Bystryjkanalen ville gi 4000 nye jobber i området, er den økonomiske situasjonen katastrofal. Kaptein Nikolaj, pensjonert offiser og turistguide, gremmer seg: «Folk drar sin vei, det finnes ikke arbeid lenger, havna og de sovjetiske fabrikkene er stengt. Den eneste virksomheten som fortsatt lønner seg, er å skjære siv til eksport til Nederland.»

Det er nesten umulig å nå Romania på den andre siden av elva. Det finnes verken vei eller bro, og fergeforbindelsen mellom Vilkovo og rumenske Tulcea er lagt ned. For å dra til Romania må man kjøre flere timer på svært dårlige veier. «Nå når Romania er med i EU, må vi ha visum,» tilføyer kaptein Nikolaj. Små ukrainske politistasjoner som passer dårlig inn i dette siv- og myrlandskapet, overvåker alle grensepassasjer. «Grensen er langt mer lukket enn i sovjettiden. Et nytt jernteppe skjærer gjennom deltaet.»

Oversatt av E.N.

• 1
  Se «La région du Danube et de la mer Noire» (Donau- og svartehavsregionen), Europa.eu, juni 2005.
• 2
  Gammelt område i Kaukasus med stor muslimsk befolkning
• 3
  Se Alexandre Grigoriantz, Les Caucasiens. Aux origines d’une guerre sans fin, Infolio, 2006.
• 4
  Betegnelsen skriver seg fra det greske navnet på Svartehavet, Pont Euxin. Det finnes fremdeles betydelige pontiske samfunn i Russland og på Krim, selv om mange grekere fra det tidligere Sovjetunionen er kommet til Hellas siden begynnelsen av 1990-tallet.
• 5
  Hrant Dink grunnla den tospråklige avisen Agos og var en av de mest innflytelsesrike intellektuelle i det armenske samfunnet i Tyrkia.
• 6
  Ideologi arvet fra Mustafa Kemal Atatürk (1881–1938), den tyrkiske republikks grunnlegger, som la vekt på skillet mellom religion og stat og på nasjonalisme.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal