Ingen piknik

DE TO SISTE ÅRHUNDRENE har de islamske ulema (de skriftlærde) vært mistenksomme overfor moderne kulturelle produksjons- og uttrykksformer, fordi de skaper sosiale rom som engasjerer folk til å forstå livene sine og verden uavhengig av religion. Mesteparten av tiden har kunstneriske og kulturelle praksiser, uavhengig av hva ulemaene har sagt, operert i forlengelse av det arabiske samfunnet, selv om enkelte aktiviteter (moderne kunst og maleri) var mer vestlige og hovedsakelig ble konsumert i effendi – vestliggjorte borgerlige «gettoer».

Under denne skjøre toleransen lå det en teologisk tankegang (kalam) om at religion er mer enn bare sharia-lover, en tankegang som åpner for et mangfoldig syn på samfunnet som et omfattende hele der kulturen utvikler seg side om side med religionen. Denne oppfatningen ser på et bredt spekter av mer eller mindre profane litterære og kunstneriske praksiser (poesi, kalligrafi, billedkunst, musikk) som en forlengelse av religionen, selv om enkelte anses som på kanten av det sømmelige. Slik har mangfold og kreativitet vært en integrert og verdsatt del av vår historie.

EN DEL AV ISLAMS storhet har nettopp vært evnen til å ta opp i seg et mylder av kulturelle påvirkninger. Den muslimske verden vernet om, studerte og utviklet de store tradisjonene innen klassisk litteratur og filosofi. I stedet for bokbål ble det bygd biblioteker. I lengre tid voktet den muslimske verden over grunnlagstekstene for det som senere skulle bli kalt «den vestlige sivilisasjonen». Den forsto at disse var en del av menneskehetens intellektuelle arv.

Med framveksten av islamistiske bevegelser fikk imidlertid en ny norm rotfeste. Denne kalles ofte «salafistisk», siden den er basert på en snever «tilbakevending» til religiøs ortodoksi. Denne nye normen er i stor grad implisitt – en uoffisiell ideologi eller et etos, som kun sjelden håndheves med rettslige eller administrative sanksjoner. Likevel – eller nettopp derfor – er den mektig. Autoriteten til denne nye salafistnormen stammer ikke fra makten til et regime, men fra det faktum at en ikke-apologetisk islam har fått fotfeste i hjertet av den arabiske identiteten. Denne religiøse normen har blitt det sentrale tegnet på motstand mot vestlig påvirkning og nykolonialisme.

For noen tiår siden ville den arabiske nasjonalismen jaget bort enhver slik overbærende religiøsitet. I dag unngår selv «moderate» sekulære stemmer å kritisere den. De er fanget i en identitetsfelle og må hele tiden begrense uttalelsene sine, i frykt for at religiøse regimer og konservative skal anklage dem for å undergrave den arabiske autentisiteten og uavhengigheten.

Et slående eksempel på dette så vi i fjor da en gruppe unge marokkanere bestemte seg for å bryte ramadanfasten med en piknik i en offentlig park. I tillegg til de forutsigbare reaksjonene fra religiøse miljøer, krevde Marokkos sosialdemokratiske parti (USFP) at fastebryterne måtte straffes. Denne «venstrereligiøsiteten» ble gitt en nasjonalistisk begrunnelse: Handlingen var en fornærmelse mot den nasjonale kulturen og forstyrret konsensusen rundt den marokkanske identiteten. Regjeringen endte opp med å sikte ungdommene med en sjelden brukt sekulær lov mot forstyrrelse av den offentlige orden. Denne enkle utfordringen av salafistnormen viste seg å være for radikal for politikerne.

DET OFFENTLIGE rommet blir stadig mer dominert av en kulturell norm basert på et sett av strenge regler, en rekke påbud og forbud, avledet fra en streng lesning av religiøse tekster. Religion blir et stadig mer dominerende element i den offentlige ideologien, som konsentrerer seg om den. Dette skaper en kontekst der troende lettere kan karakterisere kulturen som ikke bare profan, men også hedensk. En inkluderende forståelse av islam som en partner for kulturfeltet har blitt redusert til en snever versjon av sharia som ekskluderer det kulturelle. Forbindelsene mellom religionens hellige steder og den profane kulturens sekulære diskurs barrikaderes.

Denne salafiseringen finner sted selv når folk fortsetter å forbruke stadig flere profane og i all hovedsak sekulære kulturprodukter via tv, video, internett og populærlitteratur. Det er lett å identifisere de «vestlige» og globale drivkreftene bak den sekulære kulturen, og fordømme den som «fremmed», men da overser man de kreative måtene araberne har tilegnet seg og forvandlet samtidens kulturelle produksjonsmidler.

Innenfor høykulturen finnes det et gryende mesensystem for kunstnerisk modernisering, finansiert av vestlige stiftelser og transnasjonale NGO-er, samt stiftelser fra Golflandene. Innenfor populærkulturen finner vi de alltid tilstedeværende vestlige mediekonglomeratene. Men her finnes det også et voksende nærvær av arabiske medier – alt fra nyhetskilder som Al-Jazeera og Al-Arabiya, via populære såpeoperaer, populærlitteratur av den romantiske eller selvhjelpende typen, til en eksplosjon av musikalsk og kunstnerisk kreativitet som internett har lagt til rette for og som den arabiske ungdommen har grepet med entusiasme. I den arabiske verden, som alle andre steder, finner det sted en omfattende kulturell krysning – den kommersialiserte versjonen av dette er «festivaliseringen» av den moderne arabiske kulturen – et fenomen som involverer arabisk næringsliv, promotører og mellommenn.

Flesteparten av disse kulturelle praksisene har ikke noe religiøst motiv. De er godt dynket i globale – ikke bare «vestlige» – påvirkningskilder og de er fullstendig sekulære. På tross av veksten til politisk islam har forsøkene på å islamisere kunsten og kulturen i den arabiske verden vært relativt svake og virkningsløse. Likevel, fanget mellom moderniseringspresset fra den sekulariserte globale kulturen og presset om solidaritet og autentisitet fra den salafistiske hjemlige offentlige normen, har kunstnerne og kulturprodusentene i den arabiske verden begynt å kalle seg «muslimske» (og ikke «islamske») – selv om deres kulturelle praksis ikke har noe med religion å gjøre og implisitt kan bidra til en sekularisering av de arabiske samfunnene. Ved å kalle seg «muslimske» bekrefter de en identitet, ikke en religiøs praksis.

EN SLAGS SCHIZOFREN har oppstått i den arabiske og muslimske verden: Den profane kulturen konsumeres privat (gjennom tv, video, internett og populærlitteratur) eller i nøye avgrensede halvoffentlige rom. I offentligheten er man derimot påpasselige med å vise sin muslimske identitet, man går ikke på kino og framviser litt religiøsitet med å gå i moskeen, gro skjegg eller gå med sjal. Disse to kulturelle erfaringene utfolder seg side om side, men det er den religiøse normen som dominerer det offentlige rommet. I dagens arabiske og muslimske verden skaper kulturelle praksiser en sekulariseringsprosess, selv om ingen innrømmer eller aksepterer det.

Dette skyldes ikke bare den sosiale avstanden mellom elitene og massene. Langt inn på 1900-tallet eksisterte det et praktisk kompromiss: De vestliggjorte elitene kunne omgi seg med profan kultur, mens vanlige folk holdt seg til den tradisjonelle kulturelle sfæren dominert av islam. Det siste tiårene har utdanning, alfabetisering og vekst i kommunikasjon endret situasjonen drastisk. Kontakt med andre språk og kulturer har spredd seg til alle samfunnslag.

I dag blir det stadig mer mangfoldig i hele den arabiske verden: De unge leser romaner, ser filmer og videoer, hører på musikk, leser blogger – og skaper alle disse uttrykkene – på mange forskjellige språk. De forbruker ikke bare, men mestrer de moderne kulturene som er sammenvevd med lingvistiske og kulturelle påvirkninger fra Øst, Nord, Sør – og, ja, Vest.

Det er naivt å tro at denne mangfoldiggjøringen av massekulturen uunngåelig vil føre til sekularisering og demokratisering. En og samme person kan den ene dagen lese kioskromaner eller astrologibøker, for neste dag å lese masseproduserte religiøse traktater kjøpt i samme bokhandel, eller se på den islamske tv-kanalen Ikraa på formiddagen og Rotana, det «arabiske MTV», på kvelden.

Salafistene har dessuten tilpasset seg godt til de nye massekulturelle spredningsformene. Billige religiøse bøker og traktater og blogger har erstattet de teologiske tekstene. Det som er viktig for salafistene, så vel som regimene, er at forbruk av profan massekultur erfares som underholdning – noe som ikke er helt respektabelt og som ikke impliserer sosial eller politisk endring. Salafistnormen må respekteres, selv om man ikke følger den. Overskridelse er noe individuelt; den offentlige normen er salafistisk. Denne formen for «soft power» er langt mer effektiv enn en byråkratisk sensur.

DENNE SCHIZOFRENIEN finner man også i holdning til språket. Historisk sett har ulemaene alltid tillagt de lærdes skriftlige verk den høyeste intellektuelle og sosiale tyngde. Konsekvensen i dag er ironisk nok en skriftlig begrensning. Arabiske intellektuelle skriver ikke på språket de snakker. På dette punktet er den panarabiske nasjonalismen og islamismen enige. Begge insisterer på at klassisk arabisk, Koranens språk (fosha), er det eneste legitime språket for kulturelle uttrykk. For panarabistene er fosha limet i den arabiske nasjonen, for islamistene er det ummah («det muslimske fellesskapet»). Dette overser de store forskjellene mellom den faktiske språkbruken (selv moderne standardarabisk, språket som brukes i mediene, ved universitetene og i litteraturen) og fosha, som kun sjelden brukes utenfor de religiøse skolene. Dette gjør romanen til en mistenkelig sjanger, fordi den utforsker «eksistensielle» spørsmål om livet og dets mening. Romanen er ikke bare uavhengig fra religionen, den gjenoppfinner også det arabiske språket langt utover grensene til det tradisjonelle fosha.

Den samme tvetydigheten finnes også på det juridiske feltet. Hver arabisk stat har sitt eget lovverk, men nesten alle henviser til sharia som lovens kilde. Hver stat definerer sin egen forståelse av legalitet og «islamitet», og gjør det hovedsakelig gjennom å innlemme moderne sekulære rettsprinsipper, men ingen kan eksplisitt nekte å anerkjenne sharia en forrang. Forrangen til den islamske normen dominerer arabisk politikk for tiden. Denne normen ser på seg selv som den offentlige standarden for alle dommer, men den definerer eller bestemmer ikke alltid domstolenes og rettsvesenets reelle praksiser.

GJENNOM Å akseptere salafiseringen av hverdagslige normer og atferd (påby eller oppmuntre til bruk av hijab, forby kinoer, osv.), kan den moderne autoritære staten fornye sin allianse med ulemaene – de offisielle, statssanksjonerte vokterne av islam, som er mer opptatt av å få fordeler fra regimene enn å reformere dem. Staten kan tolerere (samtidig som den offisielt holder dem på en armlengdes avstand) «upolitiske» islamistiske bevegelser med sharia-program som hovedsakelig består i å mobilisere religiøse ideologer (ikke statsaktører) som er notorisk opptatt av fromhet innad i lokalsamfunnene. En moderne stat kan reagere mot et par av de meste sjokkerende sharia-straffene (for eksempel steining av kvinner som har blitt voldtatt), og samtidig la resten av salafistnormen være i fred.

Likevel ender mange sekulære intellektuelle, som ellers ville ha arbeidet for demokratiske reformer, ofte opp med å stole på beskyttelse fra den autoritære staten mot ulemanene eller fundamentalistene, og må til gjengjeld forsvare staten. For dem framstår staten som et mindre onde sammenlignet med islamismen, den verner om de eksisterende rommene mer kulturell autonomi og muligheten for en framtidig liberalisering. Dette viste seg eksempelvis i den tilbakeholdne støtten mange sekulære intellektuelle ga til den algeriske staten da den kjempet mot islamistene på 90-tallet. I dagens Egypt har forfatteren Sayyid al-Qemni blitt beskyttet av staten etter at en fatwa ble utstedt mot ham.

Staten kan til og med inngå stilltiende avtaler med enkelte militante islamistbevegelser som den anser for å være mindre truende enn Det muslimske brorskapet. Staten kan til og med gå så langt som å gi slike grupper parlamentariske rettigheter som en tolerert opposisjon. Dermed kan regimet slå hardere ned på jihadister og andre islamister som faktisk utfordrer statsmakten.

Den skjøre balansen blant opprørske sosiale aktører virker til fordel for staten, som kan holde fast på en streng, men mer finsiktet undertrykkelse – samtidig som den forsterker salafistnormen.

Blant intellektuelle skaper denne frustrerende situasjonen ulike former for politisk tilbaketrekning, i form av en reell og virtuell hjerneflukt. Mange arabiske kunstnere og intellektuelle bor og arbeider, eller bruker deres intellektuelle energi, utenfor hjemlandet. Ofte identifiserer de seg som «arabere» eller «muslimer» heller enn egyptere eller tunisiere, og stadfester dermed en identitet med grunnelementer som er svært nære salafismens: Det arabiske språket er fosha og å være araber er uatskillelig fra å være «muslimsk». Intellektuelle i geografisk eller ideologisk landflyktighet mister kontakten med deres spesifikke nasjonale og sosiale utgangspunkt og blir generiske «arabiske» intellektuelle.

Denne tilbaketrekningen til en abstrakt enhet av virtuelt internasjonalt fellesskap forsterkes av den svake støtten intellektuelle ofte får fra staten. Den manglende støtten har ført til et individualistisk og avpolitisert kulturelt miljø, som søker publikum og finansiering i utlandet. Vestlige stiftelser som Ford Foundation har bidratt til denne ytre mesenrelasjonen, sammen med filantroper i Golflandene. Resultatet er et stadig økende antall kunstobjekter som representerer en abstrakt arabisk/muslimsk identitet, produsert for gallerier i Vesten og Golflandene.

Innenfor litteraturen alene finnes det nå en rekke konkurranser for de beste eksemplene på «arabisk» kultur: Emirates Foundations internasjonale pris for arabisk skjønnlitteratur Arabic Fiction (kjent som den «arabiske Bookerprisen»), Blue Metropolis Al Majidi Ibn Dhaher Arab Literary Prize (Libanon) og Den internasjonale prisen for arabisk skjønnlitteratur (utdeles av Booker Foundation i London).

Det er ingenting galt med dette, eller utsiktene for større integrering av regionens kunstnere i den kulturelle utviklingen i verden. Problemet er at når statusen til den «arabiske» kunstneren stiger hos det internasjonale publikummet, så kan disse kunstnerne bli avskåret fra folket i hjemlandene.

Internett har fostret nye rom for kulturell produksjon og konsum. Selv om det kan bidra til å forsterke politiske protestbevegelser og gjøre dem mer effektive, skaper det ikke i seg selv politisk bevissthet. Som vi har sett i Egypt og Iran, er nettet et effektivt verktøy for mobilisering, men det kan ikke erstatte grasrotorganiseringen som kreves for en ordentlig politisk kamp.

Jihadistene bruker nettet svært oppfinnsomt og effektivt til organisering og propaganda. Salafismen deres har ikke noen problemer med den moderne kulturens teknologiske dimensjon – kanskje fordi de skiller mellom høyaktede «tenkere» (moufakir) og foraktelige «intellektuelle» (mouthakkaf).

Nettet fører også til isolering og segmentering. Brukerne har en tendens til å danne lukkede og anonyme grupper. Anonymiteten lar dissidenter få utløp for radikalitet, samtidig som de unngår direkte konfrontasjon og alvorlige sanksjoner. Det er lett å gjøre narr av makten på nettet og flykte fra den virkelige verden.

Kunstnere og intellektuelle er ikke lenger (unntatt i Iran og Tyrkia) spydspisser for sosiale, politiske og kulturelle bevegelser. De har snarere blitt en slags «hoff-fraksjon», beskyttet av staten eller mektige internasjonale eller nasjonale mesener. Bildet av kunstneren som en protestskikkelse – slik som den egyptiske forfatteren Sonallah Ibrahim eller den marokkanske musikkgruppa Nass El Ghiwane – er i ferd med å forsvinne. I dag er den egyptiske avantgardemaleren Farouk Hosni kulturminister for president Mubarak. Jean Genêt-oversetteren Hannane Kessab Hassan ble utpekt av Syrias statsminister til å lede det Unesco-finansierte programmet «Damaskus, arabisk kulturhovedstad». Kunstnere som Wael Chawqi (som ble vist under biennalen i Alexandria) og Hala al-Koussy (vinner av Abraaj Capital Prize) engasjerer seg ikke politisk, på tross av deres moderne ideer om kultur og samfunn.

Moderniserende kulturelle bevegelser i den arabiske verden har et stort progressivt potensial. De som er involvert i dem får en symbolsk transnasjonal kapital. De kan forsøke å påvirke trender innad i samfunnene sine med denne kapitalen. Regimenes manipulering er ikke perfekt, fordi de åpner for nye rom for kulturell autonomi og eksperimentering som kan skape prosesser som på lang sikt kan fostre en ny type opposisjon i den arabiske verden.

En ting er imidlertid sikkert: Hvis den kunstneriske og intellektuelle skal ha innvirkning på demokratiseringen, er det nødvendig å utfordre salafistparadigmet på dets hjemmebane, og komme med et troverdig og konsistent alternativ. Det dreier seg ikke om å overta noen andres prefabrikerte modell. Vi må først og fremst gjenfinne koblingen til den arabiske og islamske tradisjonen som gjennom århundrer bygde rom for kulturell autonomi. En ny kulturell norm, tilpasset verden av i dag så vel som våre egne tradisjoner, forutsetter at vi utfordrer salafistmodellen med respekt og mot.

Oversatt av R.N.