Paradokset i Venezuela

På tross av en offensiv sosialpolitikk har Venezuela fortsatt en av verdens høyeste mordrater. Hva skyldes den vedvarende volden som Chàvez' regjering lenge har ignorert og motstanderne, internt så vel som eksternt, ikke nøler med å bruke mot det sittende styret?

august 2010

Den spanske avisen El País er sjelden særlig nyansert i sine fiendtlige framstillinger av det «bolivarianske» Venezuela, men det hender den overgår seg selv: «Caracas er en blodig by. Fra bygningene renner det elver av blod, fra fjellene renner det elver av blod, fra hjemmene renner det elver av blod […].»

Når vi viser denne prosaen til noen innbyggere i den venezuelanske hovedstaden, bryter de ut i latter og kakker pekefingeren mot tinningen. Men dette er et brennende tema, og de forteller alle mer eller mindre den samme historien: «Vi har et veldig alvorlig problem» (Tulio Jiménez, leder for nasjonalforsamlingens innenrikspolitiske komité); «På brua der nede er kona mi blitt angrepet to ganger på to år» (brasilianer fra De jordløses bevegelse, utsendt til Venezuela); «For beboerne i de fattige bydelene er volden en del av hverdagen» (person fra det enorme byområdet Petare, en del av stor-Caracas); «Til og med politifolk med skuddsikre vester blir skutt! Og vi … Díos mío!» (kvinnelig arbeider fra Ocumare del Tuy, en perifer forstad); «Blant familiene i de kristne miljøene har nesten alle opplevd at noen av deres nærmeste er blitt drept. Når vi holder messe, dukker dette temaet nesten alltid opp: Også denne uka var det noen som ble drept» (pater Didier Heyraud, prest i Petare). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal