Rådville tamiler etter Tigrenes fall

Etter hvert som Tamiltigrenes (Liberation Tigers of Tamil Eelam, LTTE) bastioner falt fra og med mars 2008 internerte den srilankiske tamilene i de geriljakontrollerte områdene. Bortimot 300 000 sivile ble plassert i leirer. Leirkomplekset Menic Farm i Vavuniya-distriktet nord i landet har holdt så mange som 228 000 mennesker innesperret. Ti måneder etter at Tamiltigrene led nederlag sitter fremdeles 70 000 flyktninger bak piggtrådgjerdene, mens de venter på tillatelse til å vende tilbake til landsbyene sine. Militæret har latt oss besøke en av disse leirene, som de kaller «overgangslandsby preget av velvære».

Ved inngangen til leiren står et seks meter høyt portrett av president Mahinda Rajapaksa, med armen hevet i en seiersgest. Portrettet rager opp over brakkeradene. Leirkommandanten forsvarer masseinterneringen av tamiler med at «det var nødvendig å skille terroristene fra sivilbefolkningen de hadde holdt som gisler». «Selvsagt tar det tid å få dem tilbake til hjemstedene deres, men vi kan ikke sende folk hjem før områdene er tilfredsstillende renset for landminer,» sier kommandanten.

De få NGO-ene som har fått tillatelse til å arbeide i leirene, er betenkte over hvor vanskelige levekårene er for de internerte. «Hæren ble tatt på senga av det store antallet sivile som levde hos Tamiltigrene: nesten 300 000, mens de så for seg å måtte ta seg av 100 000!» forteller en vestlig hjelpearbeider. «Men tross alt – under koordineringsmøtene mellom FN-avdelinger, NGO-er og offiserer, virket det som militæret gjorde sitt ytterste. Jeg har sett langt mer kaotiske FN-flyktningleirer.» Mer problematisk er det at folkene her har blitt internert på etnisk grunnlag – regjeringen ville aldri ha gjort noe tilsvarende med singalesere.

Ifølge med en major – og to tamiler som åpenbart hadde fått i oppgave å rapportere hva vi gjorde – gikk vi gjennom den store leiren: helsestasjon, skoler, små butikker, banker og postkontor gjorde nok frihetsberøvelsen lettere å holde ut. De internerte får av og til løyve til tidsbegrensede opphold utenfor leirområdet. Etter måneder med kuleregn fra kampene virket de vi snakket med nesten lettet: Det verste var over, de var i live, fikk mat og stell, og gjorde seg klare til å starte livet på nytt. Omvisningen havnet likevel utenfor den tenkte rammen da en gruppe hisset seg opp – under de dystre blikkene fra de to «tysterne»: «Vi har fått nok! Hvor lenge skal vi være nødt til å bli her? Hjemmene våre er plyndret. Hvorfor er vi her fremdeles, mens andre er satt fri? På hvilket grunnlag? Hva gjør FN?» Ettersom det snart er parlamentsvalg, klager de også over manglende demokrati i leirene: «Bare kandidater som støtter presidenten får lov til å komme hit.»

UNGE MENN ER sjeldne i Menic Farm. De mistenkes gjerne for å tilhøre LTTE, derfor sitter mange bak lås og slå. Regjeringen holder 11–13 000 antatte geriljasoldater i fangenskap. «De er inndelt etter graden av medvirkning», forklarer den tidligere statssekretæren Rajiva Wijesinha, som står presidenten nær. «Omtrent tusen vil bli tiltalt, neppe flere», garanterer han. Mens flesteparten av geriljasoldatene overga seg, ble andre angitt av tamiler som hadde fått nok av opprørernes hang til å kjempe til siste slutt. Selv når nederlaget var innlysende «rekrutterte de inntil to barn per familie», forteller overlevende. «De skjøt til og med på folk som prøvde å flykte til områder hæren kontrollerte.»

Ikke langt fra Menic Farm besøker vi et fange- og rehabiliteringssenter for tidligere barnesoldater. Under oppsyn av militæret og med hjelp fra lokale, tamilske lærere får gutter og jenter lært seg et yrke etter år ved fronten. Shivanesh var 13 år da LTTE tvangsrekrutterte ham: «Jeg har drept soldater, og jeg har blitt såret», forteller 17-åringen med et uttrykksløst ansikt fullt av arr. «I min bataljon var det nesten bare barn. Etter at hæren hadde omringet oss og lederne våre var drept, overga vi oss.» Shivanesh angrer ikke på at han kapitulerte: «Tamiltigrene stjal livet mitt: De tok meg vekk fra familien min, nektet meg skolegang, lærte meg å drepe. Hæren sørger for at jeg lærer meg et yrke, og de lar familien min komme på besøk. Nå lærer jeg å bruke datamaskin. Snart skal jeg reise hjem og finne igjen slekt og venner.»

Regjeringens anstrengelser for å rehabilitere disse ungdommene virker prisverdig, men berører bare et mindretall av barnesoldatene. En uavhengig kilde – med tillatelse til å besøke LTTE-fanger – klager dessuten over mangelen på informasjon: «Regjeringen framskaffer ingen navnelister. Familiene blir holdt i uvitenhet. Ingen vet nøyaktig hvem som sitter i fangenskap, hvor eller av hvilken grunn. I et land hvor summariske henrettelser er utbredt, gir det grunn til engstelse.» Bekymringen forverres ytterligere av at Den internasjonale Røde Kors-komiteen nektes tilgang til fangene.

LENGER NORD ligger Vanni-regionen, som var kontrollert av Tamiltigrene i to tiår, og som regjeringsstyrkene gjenerobret i begynnelsen av 2009. Etter det har militæret fullstendig stengt regionen. Utenlandske medier blir holdt på armlengdes avstand. Langs Vei A9, som går tvers gjennom området, ligger det en bunker for hver hundre meter. På begge sider av veien er terrenget ryddet for å hindre eventuelle bakholdsangrep. Her og der signaliserer en plakat påmalt et dødninghode at det finnes miner. Overalt er det væpnede soldater. De få sivile bor som oftest i telt ikke langt fra sine ødelagte hus.

Vi deler veien med flere titalls busser fulle av singalesiske turister. Myndighetene oppmuntrer dem til å besøke øyas nordlige del som så lenge har vært utilgjengelig. Kilinochchi var tidligere Tamiltigrenes «hovedstad», der geriljaen etablerte «departementene» til liksomstaten sin. Byen er ikke til å kjenne igjen: Ikke en eneste bygning står uskadd igjen. Ikke engang vanntårnet har overlevd angrepene. Det en gang så imponerende byggverket ligger på siden, gjennomhullet av granatsplinter. Nå blir det beskutt av kameraene til de singalesiske turistene. Buddhistmunker og familier poserer foran dette trøstesløshetens symbol før de igjen entrer bussene som er pyntet med srilankiske flagg og plakater til ære for presidenten og hans «heltearmé». Bortsett fra en minnestein over de døde, er det eneste nye byggverket i Kilinochchi et buddhisttempel som de militære skyndte seg å bygge, til stor ergrelse for den tamilske befolkningen, som er hinduer eller kristne.

Denne demonstrative triumferingen irriterer tamilene som nylig er løslatt fra Menic Farm. Sorgfulle, uten nyheter om sine nærmeste, lever de av den internasjonale hjelpen: «Vi har opplevd helvete, og så spotter de oss», klager «Nayan». Han sympatiserer med Tamiltigrene, og er en av de overlevende fra den siste offensiven, rundt Mullaitivu, der hæren uten stans bombarderte LTTE – og de tusener sivile som geriljaen dyttet foran seg.

«Tamiltigrene kjempet til siste patron. Etterpå bet de i stykker blåsyrekapselen de hadde i halskjedet. Det regnet granater. Moren min ble drept foran øynene mine, selv ble jeg såret», sier han mens han viser de store arrene på arm og legg. «Jeg innrømmer at hæren, etter angrepene, oppførte seg temmelig korrekt overfor de sivile: De ønsket å vinne hjerter og sinn.»

Dette er likevel ikke nok til å få Nayans overbevisninger til å forvitre: «Jeg levde i årevis under Tamiltigrenes styre. Jeg hadde det bra. Det var orden, arbeid, velferdsordninger og rettferdighet.» I likhet med mange LTTE-sympatisører har Nayan problemer med å akseptere at lederen deres, Vellupilai Prabhakaran, er død, selv om det er bekreftet av gentester: «Fjernsynet viste liket av en skjeggete kar som lignet på ham.» Han tror at Tamiltigrene «har gått i skjul»: «Vi hadde fem helikoptre og 35 langtrekkende kanoner. Hvor er de? LTTE gjemmer seg, og vil dukke opp igjen!»

PÅ MOTSATT SIDE fryder singaleserne seg over seieren, lettet over ikke lenger å måtte leve i frykt for selvmordsaksjoner. Mange har opprettholdt yrkesmessige og vennskapelige relasjoner til sine tamilske medborgere, og kaller konflikten en «krig mot terrorisme». Etter massiv mediepåvirkning tror de oppriktig at hæren deres har befridd tamilene fra klørne til en kriminell organisasjon. Tamilenes nederlag har lagt debatten død: Øya skal endelig leve i fred og harmoni, og trekke til seg investorer og turister etter en parentes på et kvart århundre. Sri Lanka ønsker å ta imot 2,5 millioner turister i 2016, fem ganger så mange som i dag. Hotellkjedene skjeler særlig til den vakre Trincomaleebukta, tidligere LTTE-territorium.

Det er en optimistisk visjon som ser bort fra at den tamilske opprørsbevegelsen ikke begynte med LTTEs bomber, men tre tiår tidligere, da regjeringen satte i verk diskriminerende tiltak mot den tamilske minoriteten. Og piggtråden i Menic Farm forsterker tamilenes følelse av å bli behandlet som annenrangs borgere. På tross av Tamiltigrenes totalitære atferd, volden og barnesoldatene, er en god del tamiler stadig ambivalente til geriljabevegelsen.

«Folk sier til meg at med Tamiltigrene hadde vi i alle fall en stemme», forteller Shanti Satchithanandam. Hun er leder av den tamilske NGO-en Viluthu («Fremad»), og selv et offer for Tamiltigrene: «Folk hadde inntrykk av at LTTE, trass i alle deres skavanker, kjempet for dem. Nederlaget etterlot dem i en sjokktilstand, og målløse.»

Det ironiske er at LTTE har bidratt sterkt til dagens manglende politiske representasjon, ved systematisk å drepe enhver «konkurrerende» tamilsk politiker. Det politiske partiet som sto Tamiltigrene nær, Tamilsk nasjonal allianse (TNA), har falt sammen. Det er åpenbart at mange framtredende personer skaffet seg partibok bare for å unnslippe LTTEs kuler. Nå har de fått tilbake sin uavhengighet, og står fram under ulike merkelapper ved parlamentsvalgene. Til tider med støtte fra makthaverne, som er henrykt over enhver mulighet til å splitte tamilene. TNA virker ute av stand til å ta inn over seg den nye situasjonen, og drømmer fremdeles om en «føderal struktur i nord og øst», som det står i partiets politiske manifest. Det er liten sjanse for at de seirende singalesiske løvene vil finne seg i noe slikt. «Våre ambisjoner er beskjedne», medgir TNA-kandidat Mavay Senathiraja. «Vi vil forhandle med Colombo, og prøve å få støtte fra det internasjonale samfunnet gjennom tamiler i utlandet», erklærer han, som en patetisk innrømmelse av avmakt.

«Tamilene har ikke lenger noe håp», hevder en gammel geriljasoldat. «Om jeg var yngre, ville jeg reist herfra. Tretti år med politisk kamp [fra 1950-årene til begynnelsen av 1980-tallet] mislyktes. Tretti år med væpnet kamp mislyktes. Forhandlingene førte ingen steder hen, det gjorde ikke kamphandlingene heller. Vi må finne oss i å leve i et singalesisk, buddhistisk land under militær okkupasjon. For hæren har installert seg i nord og øst for lang tid framover. Se på Jaffna, byen falt for over tjue år siden, og fremdeles patruljerer store mengder soldater i gatene der.»

LENGST NORD på øya utgjør Jaffna-halvøya en høysikkerhetssone (HSZ), og det har den gjort siden den ble erobret av hæren i 1996. Ved inngangen til den historiske tamilhovedstaden på Sri Lanka, mellom to bunkere fulle av mitraljøser, står et digert skilt på engelsk: «Ett land, én nasjon». Etter å ha blitt erobret og gjenerobret av LTTE, av rivaliserende tamilgrupper, av det indiske ekspedisjonskorpset (1987–1990), av hæren, har Jaffna ligget i ruiner siden 1990-tallet. Ingen byggeplass antyder noen gjenoppbygging. «Situasjonen bedres», nyanserer en FN-funksjonær. «Portforbudet er opphevet, fiskerne får igjen lov til å dra til sjøs, og identitetskontrollene er færre.» Likevel oser halvøya fortsatt av frykt. I tillegg til de militære troppene, er Jaffna i klørne på Det eelamske folkets demokratiske parti (EPDP), en tamilsk milits som ble opprettet i Colombo i 1987. I konfliktens siste fase, mellom 2006 og 2009, ble et større antall personer – flere hundre, ifølge menneskerettighetsforkjempere – drept, eller de «forsvant». «Det ser ut til at EPDP har forsøkt å hevne seg på LTTE», hvisker en regjeringskilde. Lederen for organisasjonen, sosial- og velferdsministeren Douglas Devananda, har gode grunner for å hate Tamiltigrene: Han har overlevd tretten attentater. Ettersom de ikke fikk has på ham, drepte LTTE kona hans.

Selv om det siste drapet som knyttes til den regjeringsvennlige militsen skjedde i slutten av 2008, våger ingen å svare på spørsmålene våre. Den eneste som tør å snakke er den tamilske katolske biskopen Thomas Sandernayan, som tydeligvis er beskyttet av sin sosiale status. «I august 2006 forsvant presten Jim Brown sammen med sjåføren sin på øya Kayts utenfor Jaffna,» forteller Sandernayan. Kort tid i forveien hadde en offiser truet den tamilske presten med døden på grunn av påståtte forbindelser til geriljaen. «Vi krevde etterforskning, men etterforskerne som kom fra Colombo snakket ikke tamilsk, og de militære nektet å samarbeide.»

UTENFOR KAYTS samler tusenvis av singalesiske turister seg på den vesle øya Nainativu. De er på pilegrimsreise til tempelet Nagadipa, der Buddha selv skal ha oppholdt seg. Marinesoldater hjelper pilegrimene opp i de overfylte båtene, og tar seg av dem som har svimet av i varmen. En offiser sier fornøyd: «I går tok vi imot 10 500 personer.» En munk fra den sørlige delen av Sri Lanka gleder seg også: «De tamilske terroristene hadde ødelagt dette templet. Hæren har bygd det opp igjen. Etter alle disse årene er buddhismen endelig tilbake her.»

Mange av de srilankiske munkene står ytterst til høyre politisk, og mener at landet bare tilhører de buddhistiske singaleserne. Munker som stilte som kandidater til valgene, poserte sammen med soldater på valgplakatene. I en slik kontekst ser tamilene på tilstrømmingen av buddhistiske pilegrimer til Nainativu som et ønske om «kolonisering».

Denne oppfatningen om en snikende kolonisering er også merkbar øst i landet. Der lever singalesere, tamiler og en muslimsk minoritet (7 prosent av innbyggerne på øya) side om side – til tider med konfrontasjoner. I Ampara-distriktet har tusenvis av muslimske bønder fått jordene sine konfiskert under påskudd av «arkeologiske utgravinger». Ifølge Myown Mustaffa, tidligere minister for høyere utdanning, er disse overgrepene planlagt på høyt nivå av buddhistiske ekstremister som har infiltrert miljøet rundt presidenten».

Farid, en gammel bonde, forteller om sine fortredeligheter: «Buddhistmunker plasserte en bautastein på eiendommen min og sa at det var et historisk sted som jeg ikke lenger hadde lov til å røre.» Siden har markene hans ligget brakk. Farid vet at myndighetene er på munkenes side. Her, som i nord, er rettsstaten en virkelighetsfjern abstraksjon: Ordensmakten blir bistått av «Karuna-gruppen», oppkalt etter kallenavnet på Vinayagamoorthy Muralidharan, en tidligere regionsjef for LTTE som hoppet av i 2004. Som belønning har «Karuna», i likhet med Devananda, fått en ministerpost.

I COLOMBO FINNES det ikke tamilske paramilitære som kan bringe motstandere til taushet, men «white vans»: Hvite varebiler uten nummerskilt, som bortfører ubehagelige elementer om natta, og passerer politikontroller uten problemer.

Avistegneren Prageeth Eknaligoda «forsvant» da han kom ut fra kontoret sitt 24. januar 2010. 8. januar året før ble Lasantha Wickrematunge, sjefredaktøren i Sunday Leader med beske lederartikler, skutt på åpen gate. «De drepte Lasantha, søskenbarnet til ekspresident Chandrika Kumaratunga, midt på dagen med vitner til stede», sukker en tamilsk intellektuell. «Dermed vet vi at de kan drepe hvem som helst.» Menneskerettsforkjempere, advokater, journalister mottar dødstrusler med påstander om at de er forrædere, at de står i ledtog med Tamiltigrene. «Her er journalistene fri til å utøve sin gjerning,» ironiserer Thana Balasingam, som leder den tamilske dagsavisen Thinaakural («Den daglige røst»). «Men det er de som dreper journalister også.»

Etter at han ble gjenvalgt 26. januar, har Rajapaksa strammet grepet om opposisjonelle og uavhengige medier. Hans uheldige motkandidat ved presidentvalget, den tidligere sjefen for generalstaben, Sarath Fonseka, har vært fengslet siden februar og skal stilles for krigsrett. Presidentens hissige oppførsel har lamslått befolkningen, som rett nok er uten illusjoner om Fonsekas demokratiske sinnelag: «Presidenten beskylder Fonseka for å ha forberedt et statskupp», sier en menneskerettsforkjemper som er truet med døden. «Men han har selv gjennomført dette statskuppet», konstaterer han, idet han peker på de allestedsnærværende militære og den allmektige Gotabhaya Rajapaksa, den fryktede forsvarsministeren og presidentens bror.

Presidenten har lyktes med alt det forgjengerne hans ikke fikk til: Han har utryddet LTTE, en av verdens mest skremmende geriljagrupper. Suksessen skyldes i stor grad hjelp fra Kina, som er ivrig etter å alliere seg med Sri Lanka. Landet ligger strategisk til for oljetransporten til Kina, kloss ved den store rivalen, India. Washington er bekymret for denne alliansen mellom Beijing og Colombo, og skal underhånden ha støttet presidentkandidaturet til general Fonseka.

MANGE OBSERVATØRER mener at en viktig nøkkel til seieren var manglende hensyn til menneskerettighetene. Overbevist om at LTTE forhandlet bare for å vinne tid, endte India opp med å støtte full krig – men diskret, av hensyn til den store gruppen av indiske tamiler på Sri Lanka. Etter at flere angrep fra maoistgrupper i India (75 politifolk drept i et bakholdsangrep 6. april, 148 sivile ofre i en sabotasjeaksjon mot et tog i Vest-Bengal 28. mai), har Colombo tilbudt sin «ekspertise» til den store naboen.

Regimet til Rajapaksa har drevet triumfen ut i karikaturen. Et bevis på det er den nye 1 000-rupiseddelen. På den ene siden er det et bilde av presidenten, og på den andre et bilde av soldater som planter flagget etter mønster av de amerikanske marinesoldatene på Iwo Jima i 1945. Denne overdrevne iveren lover ikke godt for en forsoning: «Singaleserne oppfatter nå den nordre delen av øya som et erobret område», sier Jehan Perera, en singalesisk intellektuell. «Under konflikten var de redde for Tamiltigrene. Da våpenhvilen kom, var det etablert et likhetsforhold mellom singalesere og tamiler. Nå ser en at det danner seg et dominansforhold mellom vinnere og tapere.»

Ingen politiske innrømmelser er i sikte. «Rådet i den østlige provinsen driver bare spillfekteri», klager Somasundram Pushparajah, uavhengig folkevalgt tamil som også har mottatt drapstrusler. «Dersom regjeringen ga reelle rettigheter til provinsene, ville det etniske problemet være løst.» Presidenten mener at gjenoppbygging av konfliktsonene vil være tilfredsstillende for minoriteten. Jaffna-biskopen konstaterer imidlertid at «tamilene vil aldri akseptere en sentralisert økonomisk utvikling, styrt av Colombo, en utvikling tamilene selv ikke vil ha noen som helst kontroll over». Det blir ikke bedre av at mannen med ansvar for gjenoppbygging er ingen ringere enn Basil Rajapaksa, en annen bror av presidenten.

Oppløsningen av Tamiltigrene «åpnet for et pluralistisk demokrati med respekt for alles rettigheter», konkluderer Jehab Perera. «Men vi går i motsatt retning: den malaysiske veien. Mot et autoritært regime, et begrenset demokrati der rettighetene underordnes den økonomiske utviklingen.»