Velsignet være Gud og den gode økonomien

De vestlige regjeringenes «oksymoronpolitikk» er i ferd med å bli systematisk. Oksymoronen er en retorisk figur som består i å sette sammen to motsatte begreper. Mens poetene bruker den for å gi en følelse av det udefinerbare og uttrykke det uuttrykkelige, tjener den i byråkratenes munn framfor alt til å få folk til å tro på julenissen. Ikke engang Vatikanets byråkrater holder seg for gode til dette. Man kan til og med hevde at de startet trenden. Den katolske kirken har faktisk sjonglert med antinomier i svært lang tid, helt siden den kjærlig brant kjettere levende og lanserte korstog og andre «hellige kriger». I sin siste encyklika (rundskriv), Caritas in veritate, leverer den sittende pave Benedikt 16 et nytt eksempel, denne gang innenfor økonomien.

I øynene til enkelte religiøse (Alex Zanotelli, Don Achille Rossi, Raimon Panikkar, for ikke å nevne den skandaløse frigjøringsteologien), så vel som de kristne filosofene Ivan Illich og Jacques Ellul, må vekstsamfunnet fordømmes for sin indre perversitet, og ikke bare på grunn av eventuelle avsporinger. Vatikanet har derimot valgt et annet syn. Verken kapitalisme, utbytting, globalisering, rasering av naturen, eksport av kapital eller finanssektoren, eller vekst generelt, fordømmes: Kun «utskeielsene» er syndige. (…)