Demokrati på retur

DEN VESLE sørkoreanske øya Jeju ligger like langt fra Seoul som fra Shanghai og Japan. Folket der har visst å ta vare på forfedrenes kultur ved å feire de avdødes sjeler med daglige sjamanritualer. Øyas klippeformasjoner som kneiser over de glitrende bølgene i Østkinahavet, dens kratersjøer og lavaformasjoner ble oppført på Unescos verdensarvliste i 2007. Men nå er det ikke lenger bare turister som fristes av den naturskjønne øya. Våpenindustrien har også kastet sine øyne på den, som et ideelt sted for en rakettbase. Trass i protester fra innbyggerne, kan øya snart lide samme skjebne som japanske Okinawa.

På den koreanske halvøya er meningene delte. En våpenindustri i vekst er på kollisjonskurs med et modent sivilsamfunn. Sør-Korea er med rette stolt av sine førsteklasses universiteter, av et effektivt helsevesen, en våken presse og i de senere år et fungerende demokrati. Flere episoder gir imidlertid grunn til å frykte at landet er på vei tilbake til tidligere tiders autoritære metoder og innskrenkninger i individuelle friheter. Represaliene mot skeptikerne som kritiserte den offisielle versjonen av forliset til marinefartøyet Cheonan¹ i mars, vitner om det. Kritikerne beskyldte regjeringen for å bruke episoden som påskudd til å mistenkeliggjøre Nord-Korea og forberede krig.

OGSÅ I JAPAN vakler man mellom bærekraftig økonomisk utvikling og militærutgifter. Reduksjon i de kolossale utgiftene til vedlikehold av amerikanske militærbaser, etablering av avtaler med Kina utenfor amerikansk innflytelse og opprettelse av et asiatisk frihandelsområde var blant valgkampløftene som brakte Japans demokratiske parti (DPJ) til makta i september 2009. Selv om DPJ ikke lyktes i å få fjernet den amerikanske basen på tett befolkede Okinawa, har den politiske dreiningen i Japan ikke desto mindre skapt økt interesse for Sør-Korea hos det militærindustrielle komplekset i USA.

Helt siden han ble president i 2008, har Lee Myung Bak ivret for amerikanske prosjekter i Sør-Korea – en kraftig snuoperasjon i forhold til politikken hans to liberale forgjengere førte. Kort tid etter at han ble president, tok han avstand fra de bilaterale avtalene som var inngått med Nord-Korea – president Kim Dae Jungs populære «Sunshine Policy» – og opphevet liberaliseringen av mediene som hans nærmeste forgjenger, Roh Moo-hyun, hadde sørget for.

Bare noen uker etter innsettelsen møtte han president George W. Bush i Camp David. Samtalene dreide seg om oppheving av embargoen på amerikansk kjøtt og Sør-Koreas nye rolle i området. Hyundai skulle snart lansere prototypen av en ny destroyer utstyrt med antiballistiske missiler og et sonarsystem utviklet av det amerikanske firmaet Lockheed-Martin. Destroyer nummer to skulle leveres i 2010, til en flåte som i alt skulle omfatte seks skip. Mange mener diplomatiske provokasjoner mot Kina kjennetegner Lees utenrikspolitikk, og de sørkoreanske krigsskipene kommer til å styrke USAs svar på kinesisk kontroll i det vestlige Stillehavet.

Før skipene ble levert, begrenset Sør-Koreas marine seg til å beskytte eget territorialfarvann mot Nord-Korea, men når destroyerne er ferdig utstyrt, vil Sør-Korea – i likhet med Japan – spille en vesentlig rolle i amerikansk politikk overfor Kina. Den nye sørkoreanske flåten skal plasseres utenfor Jeju i 2014, side om side med amerikanske krigsskip.

Oberstløytnant Dai Xu i det kinesiske flyvåpenet kaller utplasseringen av antiballistiske missiler fra USA og deres alliertes side «en halv-måneformet innsirkling» av Kina. Halvmånen består av Japan, Sør-Korea og India. Selv om Kinas konvensjonelle marine foreløpig dominerer regionen, har ikke landet noe svar på den amerikanske styrkingen av flåten med antiballistiske missiler i Kinas umiddelbare nærhet. I 2009 an-nonserte også industrikonglomeratene Hyundai og Lockheed-Martin at de skal levere identiske skip til India. Til tross for sine erklæringer har de to handelspartnerne problemer med å finne en egnet havn til den sørkoreanske flåtebasen.

BRUKEN AV JEJU som base er allerede avslått to ganger av lokalsamfunn som skulle huse basen. Men dette skjedde i 2002 og 2007, under presidentene Kim og Roh som hadde en annen og mer positiv holdning til folkets vilje. President Lee synes på sin side å være fast besluttet på å plassere basen på det minst egnede stedet, koste hva det koste vil. Dette stedet er den lille fiskerlandsbyen Gangjeong. Trass i at ordføreren sier at 94 prosent av befolkningen har stemt nei til planene, ga forsvarsministeren tidligere i år ordre om å meie ned skogen på anleggsplassen og sikre området. Budskapet var klart, den nye administrasjonen akter ikke å la sin nye utenrikspolitikk skusles bort av lokale viljesytringer.

Innbyggerne i Gangjeong – som har jordbruk, fiske og turisme som viktigste næringsgrunnlag – vil ikke at hjemstedet deres skal ødelegges på samme måte som på Hawai og Guam eller i Filippinene og Japan: skader på fiskeri- og turistnæring, problemer med militært personell og permanent forurensning. Det de frykter mest, er at Jeju skal bli et koreansk Okinawa. Den regionale rettsinstansen som mottok klagen fra innbyggerne i Gangjeong, utsatte avgjørelsen en tid etter at Cheonan sank i nærheten av Nord-Korea.

Umiddelbart etter forliset erklærte forsvarsministeren og sjefen for etterretningstjenesten at det ikke fantes bevis for at Nord-Korea var innblandet. Men etter en tid sa de koreanske og utenlandske etterforskerne at Pyongyang hadde torpedert skipet.

President Lee beskyldte straks Nord-Korea for terrorisme, og truet med represalier. Han fikk støtte fra USAs utenriksminister, Hillary Clinton, som sa at det fantes «overveldende bevis» mot Pyongyang. Noen dager senere sa Pentagon at USA ville sende et hangarfly til området, og den sørkoreanske marinen arrangerte en militærøvelse med ubåtjakt der forliset skjedde.

Denne krigerske retorikken kom bare én uke før regionvalgene i juni. Sørkoreanerne satte liten pris på det, og viste det ved at flertallet stemte mot partiet til Lee i hovedstadsregionen.

I stedet for å gi etter, sendte Lee politi og etterretning på razzia hos de største sivile organisasjoner, og arresterte flere personer som hadde trukket i tvil den siste offisielle versjonen av omstendighetene rundt Cheonans forlis. I en atmosfære av nasjonal sikkerhetsalarm begynte innbyggerne på Jeju å miste håpet. Men Kina ventet ikke på en rettsavgjørelse.

DEN KINESISKE MARINES mange inntrengninger i nabolandenes territorialfarvann og trakassering av amerikansk etterretning i internasjonalt farvann etterlater ingen tvil om den kinesiske dominansen i det vestlige Stillehavet. Obamas viseutenriksminister, James Steinberg, forsikret nylig Kina om at USA ikke aktet å blande seg inn i kinesernes regionale interesser, mot løfter om at den kinesiske dominansen skulle forbli fredelig. Utplasseringen av nye amerikanske missiler og forsøkene på å opprette en flåtebase på Jeju sender et helt annet budskap.

Selv om de antiballistiske missilene ikke er utstyrt med atomstridshoder, svekkes den kinesiske kjernefysiske avskrekkingsevnen hver gang en ny destroyer fra Hyundai-Lockheed sjøsettes. Dessuten er det slik at integreringen av japansk og sørkoreansk industri i Pentagons «forsvarsprogram» hindrer Japan og Sør-Korea i å knytte seg tettere til Kina.

Å skille mellom våpensalg og politiske prosjekter er ingen amerikansk tradisjon. Etter hennes krigerske uttalelser om Cheonans forlis og det hardere regimet i Seoul, ble Hillary Clinton kalt «senatoren fra Lockheed » av New York Magazine. Clinton var den som fikk mest støtte fra missilprodusentene av de republikanske og demokratiske kandidatene under nominasjonskampen foran det amerikanske presidentvalget i 2008.

De gjentatte, hardhendte forsøkene fra Lees side på å få etablert en base for krigsskipene bygd av Hyundai – selskapet han ledet fram til 1992 – åpner også for spørsmål. Lederen for Sør-Koreas antikorrupsjonskommisjon har sagt at verken denne kommisjonen, nasjonalforsamlingen eller den nasjonale valgkommisjonen har gransket om de økonomiske interessene til Lee eller til andre i hans regjering kunne påvirkes av Hyundai-Lockheed-kontraktene.

MENS KINA STYRKER sin marine og Washington ruster opp nabolandene i området og øker tallet på marineøvelser i det vestlige Stilleha-vet, er den sørkoreanske opinionen påfallende tilbakeholden med å uttrykke sin misnøye. I 2008 brukte Lee makt for å forhindre demonstrasjoner mot import av amerikansk oksekjøtt. Han stengte Sør-Koreas tradisjonelle demonstrasjonssted, plassen foran rådhuset i Seoul, der man nå kan arresteres for å rulle ut et banner.

Etter at Obama besluttet å gi Sør-Korea ansvaret for det neste G20-møtet, undersøkte FNs spesialrapportør om menings- og ytringsfrihet, Frank La Rue, forholdene for demokratiet i landet. Han stilte spørsmål om landet levde opp til navnet. I mai rapporterte han at ytrings- og forsamlingsfriheten begynte å svekkes noen få måneder etter at Lee var valgt.

De første tegnene på at regimet hardnet til, kom etter at tv-nyhetsmagasinet «PD Notes» sendte et program om opphevingen av importforbudet for amerikansk oksekjøtt. Produsentene av programmet ble oppsøkt hjemme på natten, arrestert og forhørt. Selv om påtalemyndighetene ikke vant fram med kravet om to og tre års fengsel, markerte episoden en klar svekking av medienes uavhengighet. Ho Cheol Shin, som er reporter for det ukentlige nyhetsmagasinet «Sisain», sier at han er «redd for å bli arrestert i mitt eget hjem midt på natta».

I løpet av de to årene rettssaken mot «PD Notes» har pågått, har Lee sparket direktørene for det statlige fjernsynet og lederen for den nasjonale kommunikasjonskommisjonen, og erstattet dem med folk som står ham nær. Den nye kommisjonslederen har opphevet restriksjonene på monopolisering av mediene, og har gitt konservative aviser rett til å søke om konsesjon for kabel-TV.

I denne perioden har de nasjonale mediene vært tilbakeholdne med å kritisere president Lee og regjeringen, og de store demonstrasjonene som kom etter sendingen av «PD Notes» har ikke blitt gjentatt – ikke etter arrestasjonene av de produsentene og innstrammingene som fulgte i kjølvannet av Cheonan-forliset.

Unge sørkoreanere er nok mindre politisk engasjert enn foreldrene deres var. De tilstår gjerne at de først og fremst er opptatt av å høste velstandens frukter gjennom å skaffe seg en god jobb, heller enn å kjempe for politisk frihet.

Innbyggerne på Jeju står alene om å fortsette kampen. De har sverget å «kjempe inntil døden» for å bevare sin livsform. 3. juni i år forsøkte forsvarsministeren å få på plass stillaser og gravemaskiner på anleggsstedet for flåtehavnen. Lokalbefolkningen slo tilbake forsøket med sivil uly-dighet.

Oversat av L.H.T.

Fotnoter:
1 Marinefartøyet Cheonan forliste 26. mars 2010 etter en eksplosjon forårsaket av en torpedo. 46 av mannskapet omkom. En internasjonal undersøkelseskommisjon beskyldte Nord-Korea for å stå bak, en konklusjon som er trukket i tvil, først og fremst av russiske eksperter og av Kina.