Dinosaurer på auksjon

TO GJENSTANDER AV naturhistorisk interesse har i den senere tid blitt solgt på auksjon i Paris, for 250 000 euro hver. I desember 2009 lot auksjonsselskapet Cornette de Saint Cyr skjelettet av en spinosaurus-dinosaur gå under hammeren for dette beløpet. Salget skjedde i regi av det velrenommerte auksjonshuset Drouot. Og for et tilsvarende beløp kjøpte det franske Naturhistoriske museum (MNHN), takket være sponsormidler fra oljeselskapet Total, tidligere i år en krystallisert fluoritt som like før var blitt kalt en nasjonalskatt og som nå er utstilt i museets evolusjonsgalleri. Dette er helt nytt for gjenstander av mineralriket.

Mens salg av mineraler, fossiler og meteoritter lenge har vært vanlig i USA, er dette et nytt marked i Frankrike, hvor Christie’s har organisert flere auksjoner. Kommisjonær Bertrand Cornette de Saint Cyr bekreftet også dette under auksjonen hos Drouot i desember: «Auksjonen vår var et eksperiment. På sikt ønsker vi å utvikle dette markedet.» Under den to dager lange auksjonen ble det for øvrig lagt fram en heller broket samling gjenstander – alt fra en utstoppet dvergkenguru til et «innrammet foto av kosmonauten Gennadij Strekalov utenfor romkapselen». Dette kuriositetskabinettet trakk et stort publikum.

AUKSJONENE SKJER vanligvis under overoppsyn av en vitenskapelig ansatt, mens ekstern ekspertise eventuelt blir innhentet hvis en grundigere analyse viser seg nødvendig. «Vi har ikke bestandig anledning til å utarbeide nøyaktige beskrivelser, noe som koster både tid og penger. Men vi svarer på alle henvendelser så godt vi kan,» forklarer Eric Buffetaut, paleontolog ved det franske forskningsrådet CNRS. Men han legger også til: «Når det er sagt, så er det ikke alltid vi blir spurt om å uttale oss.»

Flere samlere sier ganske riktig at de frykter at forskere vil legge beslag på salgsobjektene over lengre tid, fordi de ønsker å studere dem grundig, fordi de ikke har nok kapasitet, eller fordi de ikke jobber hardt nok. Derav det anstrengte forholdet mellom fagfolk og samlere. Men ifølge loven skal enhver ny gjenstand som de facto blir en referanse, deponeres i en offisiell samling hvor den kan gjøres tilgjengelig og bli bevart under optimale forhold. «Spesialisttidsskriftene avviser enhver publisering som avviker fra denne regelen,» sier Michel Guiraud, direktør for samlingene ved Naturhistorisk museum. «De krever til og med full sporbarhet for hver omtalte gjenstand, og henvisning til sertifiseringsnummeret tildelt av MNHN eller en annen offentlig instans.»

I forbindelse med dinosaursalget hos Drouot undersøkte sjefkonservator Gilles Pacaud lovgivningen i opprinnelseslandet til hver gjenstand. For om enkelte land, som for eksempel Algerie, forbyr eksport av gjenstander som tilhører landets naturarv, setter andre land økonomiske interesser foran og lar hele containere med fossiler anslått til å ha liten verdi bli ført ut av landet. Det er for å ekstrahere slike objekter at det mot noen dollars fortjeneste graves litt overalt i Kem-Kem-fjellene sørøst i Marokko, i dårlig sikrede gruveganger. Ulykker er nærmest uunngåelig. I Tafraout forsvant en mann og hans sønn i 2009. På samme vis kjører bulldosere i skytteltrafikk i steinbruddene til det marokkanske fosfatselskapet OCP for å grave fram noen knokler.

Imidlertid har naturhistoriske gjenstander per definisjon begrenset sporbarhet. «Det er utrolig hvor mange meteoritter som kommer fra Marokko!» sier en ironisk Alain Carion, innehaver av en butikk i Paris. Eksakt utgravingstidspunkt er også vanskelig å fastslå. Bortauksjonering av en merket ammonitt fra den geologiske naturparken i Haute-Provence, der innsamling av gjenstander er strengt forbudt, vekte også harme i regionen i oktober 2009. «Hvordan kan man vite om fossilet ble funnet før området ble fredet?» bemerker direktør ved naturparken Hervé Jacquemin. Kunstmarkedet interesserer seg altså stadig mer for paleontologien av spekulative årsaker. I 1997, fire år etter at Steven Spielberg lanserte sin dinosaurfilm Jurassic Park, sto McDonald’s og Disney som hovedsponsorer da Field Museum i Chicago kjøpte verdens mest komplette tyrannosarus rex. Museet la 8,6 millioner dollar på bordet og overbød ni andre budgivere. Salget bidro også til at prisnivået på store kjøttende dinosaurer skjøt i været. Det paradoksale er at museer som ikke mottar tilstrekkelig offentlig støtte, tvinges til å ta imot hjelp fra mesener, for å klare seg i kampen mot rike samlere om gjenstander av verdensklasse. Slik finansiering åpner for skattefradrag – som hele 90 prosent av beløpet Total ga for spinosaurusen, som var klassifisert som en nasjonalskatt.

VERDIEN AV ENKELTE gjenstander blir også trukket i tvil. I paleontologiske kretser ble det hevdet at prisen på nevnte spinosaurus var «overdrevent høy for en slik gjenstand, hvis man da ikke betrakter den som en kunstgjenstand.» I katalogen til auksjonshuset Drouot blir det presisert at dinosauren var blitt rekonstruert med 50 prosent knokler og beinfragmenter «hentet fra flere lokaliteter i Kem-Kem-regionen i Marokko, over en periode på omlag 25 år.» Men to millioner år skiller de ulike lagene i dette utgravingsområdet, så disse inneholder eksemplarer på svært forskjellig utviklingsstadie.

Katalogens beskrivelse av fragmenter som var «kompatible med arten spinosaurus» lurte ingen i vitenskapelige kretser. Vitenskapen er i dag splittet i forskjellige leirer. «Innenfor geologien er det samlere som råder grunnen, institusjonene kan ikke lenger holde tritt økonomisk,» konstaterer Jean-Claude Boulliard ved universitetet Pierre et Marie Curie (UPMC-La Sorbonne), hvor han er direktør for en av verdens vakreste samlinger av mineraler. I opplysningstiden rokket naturhistorien og astronomien ved den etablerte orden. Med hjelp av fossiler kunne man beregne Jordas alder – som den gang var antatt å være omlag 6500 år – på en annen måte enn ved å telle generasjonene som nevnes i Bibelen.

Men interessen for paleontologi ble etter hvert svekket og de store naturvitenskapelige ekspedisjonene opphørte. I universitetets utstillingshall er begeistringen som vekkes av den enorme variasjonen av krystalliserte former og farger til å ta og føle på. Iblant ispedd et ønske om vitenskapelig belegg får denne begeistringen et stort antall samlere til å tilbringe fritiden på skattejakt. Funn av gjenstander av naturhistorisk interesse blir også hovedsakelig gjort under slik leting. For litt over et år siden ble for eksempel de største avtrykkene av dinosaurer som noensinne er funnet avdekket i Plagne i det franske departementet Ain, av to medlemmer i foreningen Oyonnax naturhistoriske selskap. Foreningen er i besittelse av en flott samling, og kan også briske seg med skikkelig ekspertise. «Tidligere har medlemmene funnet en plass med rudister [fossile bløtdyr]som er enestående på verdensbasis, og et viktig funnsted med spor etter sauropoder [store planteetende krypdyr],» understreker geoteknikeren Patrice Landry som var med på å avdekke avtrykkene som nylig ble funnet.

Ofte på forslag av forskere tilknyttet et universitet kan slike foreninger opprette små museer som i sommerperioden gir et lite tilskudd til den lokale økonomien. «Dinosaurer er populære hos publikum. Det gir anledning til å formidle en masse kunnskap, om evolusjon, genetikk, geologi, tidsepokene, fysiologi, ja om alle slags emner,» fastslår Marie-Hélène Marcaud, en pensjonert barneskolelærer som også var med på å gjøre funnet i Plagne. Mens ideen om å opprette en naturpark blir undersøkt, er forskningsrådet CNRS og et team fra universitetet Claude Bernard i Lyon allerede på plass. Stilt overfor en slik stor oppgave er den lokale foreningen en uunnværlig støttespiller for forskerne, ut fra prinsippet om crowdsourcing, at alle som kan, bidrar til å samle inn informasjon. Grensene mellom hva som er offentlig eller privat, samlere eller forhandlere, vitenskapelig personell eller amatører, blir riktignok her svært uklare. Og det kommer ofte anklager om ulovlig inntrenging eller skader på utgravingsplassene som for hvert år trekker et stigende antall turister. Mange forskere frykter at noen av funnstedene skal bli ødelagt for noen gjenstander med estetisk verdi. Andre har tvert imot tro på at merkantil iver kan temmes med regulering, og hevder at plyndring er et begrenset fenomen og at forhandlere tross alt bidrar til kunnskap om områdene. Mens andre igjen, som kanskje er litt mer idealistiske, hevder at de «leker en katt- og muslek» med selgerne. Deres status som eksperter gjør dem til unngåelige støttespillere når det gjelder å vurdere gjenstander med stor vitenskapelig verdi. De får dermed en viss mulighet til å gripe inn. Dagens stigende prisnivå gir gjenstander av naturhistorisk interesse økt status som kulturarv, og fører dermed med seg krav om tilbakelevering av de viktigste objektene. Brasil har for eksempel i to år forsøkt å få tilbake samtlige fossiler fra Araripe som forvares av American Museum of Natural History i New York. I 2002 returnerte USA 14 tonn med fossiler som var blitt ulovlig hentet ut av Kina.

Oversatt av R.N og M.B.