Innstramminger løser ingenting

To år etter at Lehman Brothers gikk konkurs, har finanskrisen endt med innstramninger for den europeiske befolkningen, som myndig bes om å ofre seg for andres feiltrinn. Siden Thatcher-Reagan-epoken har de nyliberale regjeringene gladelig brukt den offentlige gjelden – som de har tatt opp for å kunne gi skatteletter til de rike – som unnskyldning for å kutte i offentlige budsjetter, privatisere statlige virksomheter, begrense velferdsordninger og svekke det sosiale sikkerhetsnettet. Likevel kunne ingen ha spådd at de ville klare det på ny, siden åpning for den sedvanlige «sjokkstrategien» denne gangen virket minimal.^¹

Folket måtte skremmes nok til å innrømme at de ikke kunne leve over evne til evig tid, men samtidig måtte man berolige finansmarkedene, som allerede var grepet av panikk på grunn av størrelsen på gjelden. Å slå disse to fluene i et smekk krevde en viss kløkt. Ikke alle lykkes helt. Lederne i Fidesz, det liberale regjeringspartiet i Ungarn, tabbet seg definitivt ut da de forsøkte å skylde tilstanden til de offentlige finansene på deres sosialistiske forgjengere.² Da de sammenlignet situasjonen i Budapest med den i Athen, lykkes de riktignok med å skremme befolkningen, men de glemte finansmarkedene. Etter disse uttalelsene falt den ungarske valutaen, forinten, med tre prosent og forsikringspremiene mot betalingsudyktighet på gjelden steg til himmels. Altså diametralt motsatt virkning av den intenderte.

SIDEN DEN GANG har doktrinen blitt finslipt, i det minste retorisk sett, for å gi plass til en besynderlig moderasjonslogikk. Den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble utlegger denne slik: «Vi er fullstendig overbevist om at en forsiktig reduksjon i offentlige underskudd ikke setter veksten i fare, men vil stimulere den på lang sikt.» Massepsykologen Schäuble forklarer hvorfor: «Tyskerne blir bekymret når den monetære stabiliteten ikke virker sikker. De er svært opptatt av å få vite om underskuddene lar seg håndtere. Hvis vi reduserer dem på en forsiktig måte, bekjemper vi følelsen av usikkerhet i befolkningen og styrker dermed etterspørselen.» Keynes (etterspørselen) og (budsjett)kutt i samme seng, under det milde blikket til dronning Victoria… Markedene liker åpenbart det de ser: De siste ukene har euroen stabilisert seg og rentene på den tyske og franske statsgjelden har falt til bunns. På tross av sprikende økonomiske indikatorer, forsøker Jean-Claude Juncker, leder for Eurogruppa, iherdig å overbevise seg om at «situasjonen er i ferd med å normaliseres».⁴

Om han med normalisering mener en endeløs periode hjemsøkt av deflasjon, kan det kanskje vise seg at han har rett. Den relativt ortodokse økonomen og spaltisten i Financial Times, Martin Wolf, advarer: «Da Japan – eller Canada og Sverige – gjennomførte innstramninger på 1990-tallet, kunne det overskytende nasjonale tilbudet absorberes av en verdensøkonomi i vekst. Det finnes ikke en verdensøkonomi som er stor nok til å avlede en ny resesjon i Europa og USA. Samtidige budsjettinnstramninger kan i den nåværende situasjonen slå feil: Større underskuddssykluser, etter hvert som økonomiene svekkes, kan avspore forsøkene på strukturelle budsjettinnstramninger. […] Store deler av verden kan da ende opp i en situasjon med alle-mot-alle overfor et USA med en stadig fattigere stat.»

Det verst tenkelige utfallet er på ingen måte gitt, men «markedene» kan bidra til å realisere det. Når de holder fast på målene om å redusere de offentlige underskuddene innen 2013 – mål som før eller senere vil vise seg å være løgner, utvilsomt med hjelp av ratingbyråene – er et nytt obligasjonskrakk (se ordliste) ikke utenkelig. Hvis dette skjer er det ikke sikkert at EU kan komme med en ny redningsaksjon – som vil få allerede forgjeldede medlemsland til å påta seg enda mer gjeld, denne gangen kollektivt, for å hjelpe andre land. For utlånerne virker det ullent å satse på seier for et fotballag snarere enn suksess for lagets enkeltspillere. EUs redningsplan vil her framstå som to slitne bukker som man forsøker å holde sammen i felles utmattelse.

MAN BURDE LIKEVEL ikke ha behov for å vifte med trusselen om en ny katastrofe for å detonere et motsjokk. Situasjonen nyliberalistene har kastet OECD-økonomien ut i burde i seg selv legitimert andre alternativer.

Om størrelsen på den offentlige gjelden er bekymringsfull (uten å være forskrekkende), og om hovedtrusselen er deflasjon, burde løsningen si seg selv: Stanse dynamikken som truer med å skape deflasjon og gjeninnføre en reell skattlegging på høyere lønninger og kapitalinntekter. I Europa forverres krakkfaren av de deflasjonsdrivende konkurransestrategiene regjeringene har tatt i bruk, med lønnsmoderasjon for å bli mer konkurransedyktige enn deres handelspartnere (se artikkel på neste side).⁶ Om EUs økonomiske samarbeid skulle ha noe for seg, så måtte det være å få til en koordinert lønnspolitikk, for å få lønningene til å stige raskere i de landene som har størst handelsoverskudd og dermed jevne ut (ovenifra) forskjellene i konkurranseevne.

En slik politikk med lønnsmessig utjevning på europeisk nivå framforhandlet av partene i arbeidslivet, ville utvilsomt ikke bare sørget for en svak inflasjon (som plutselig ville blitt håndterbar uten hjelp fra Den europeiske sentralbanken) og samtidig lette gjelden: Den ville utvilsomt tvunget bedriftene i «overkonkurransedyktige» eksportrettede land til å kutte marginene for å beholde sin posisjon… noe som ville legge til rette for en bedre fordeling av verdiskapningen.

Om vilkårene for en «reflasjon» var til stede, ville det ikke by på store problemer å få de offentlige finansene på fote igjen i Europa. For med noen unntak skyldes de offentlige underskuddene nesten utelukkende den økonomiske krisen – stimuleringspakkene og tapt skatteinngang som følge av lavere aktivitet og svekkede lønninger. I 2007, året før resesjonen slo til, utgjorde summen av årlige offentlige budsjettunderskudd 0,6 prosent av BNP i euroområdet (0,8 prosent med de to ferske EU-landene Bulgaria og Romania). To år senere var den på 6,3 prosent (6,8 prosent med Bulgaria og Romania). Hvis situasjonen bedrer seg – noe som nettopp vil kreve at man legger vekk sparekniven – vil de aller fleste av disse underskuddene bli håndterbare. Alt som trengs for å framskynde den økonomiske innhentingen er strengt tatt at disse landene blir enige om å slå hardt ned på skatteunndragelser. Disse utgjør ifølge Europakommisjonen godt over 2 prosent av EU-landenes BNP! Det er dermed langt mer å hente her enn å trimme lønnsveksten til offentlig ansatte.

Budsjettsituasjonen i Frankrike er unntaket. Faktisk skyldes underskuddet her hovedsakelig skatteletter. Ifølge den franske riksrevisjonen utgjorde den franske statens «strukturelle» underskudd 5 prosent av BNP i 2009, omtrent 100 milliarder euro i året.⁷ Dette skyldes på ingen måte en «strukturell» eksplosjon i offentlig pengebruk (pengebruken har økt minimalt siden begynnelsen av 2000-tallet).⁸ Underskuddets opprinnelse har blitt detaljert presentert av den franske nasjonalforsamlingens finanskomité, ledet av Gilles Carrez fra høyrepartiet UMP: «I 2000–2009 mistet statsbudsjettet mellom 101,2 (5,3 prosent av BNP) og 119,3 milliarder euro (6,2 prosent av BNP) i skatteinntekter. Rundt to tredjedeler av disse skyldes nettokostnaden ved nye tiltak – «skatteletter». Den resterende tredjedelen skyldes overføring av inntekter til andre offentlige administrasjoner – hovedsakelig folketrygden og lokale myndigheter.»⁹

Halvparten av disse skattelettene (fra 33 til 41,5 milliarder euro) angår inntektsskatt, gjennom flere reduksjoner i antallet skatteklasser og økte skattefradrag. En annen stor del (rundt 10 milliarder euro) skyldes skatteletter på bedriftenes overskudd. Fritakene for sosiale utgifter på de laveste lønningene, et tiltak med en heller tvilsom innvirkning på sysselsettingen, utgjør på sin side rundt 27 milliarder euro i tapte inntekter, som staten må kompensere for den franske folketrygden. Å få balanse i de offentlige regnskapene krever dermed intellektuell og moralsk disiplin, heller enn budsjettdisiplin. Det er enkelt å få balanse i budsjettene, alt man trenger å gjøre er å slutte å gi gavepakker til de høytlønnede og kapitaleiere.

Å få tilbake de 40 milliardene i inntektskatt som hvert år forsvinner, burde være en enkel sak. Alt man trenger å gjøre, er å gjeninnføre en skatteklasse eller to. I en situasjon der et nytt obligasjonskrakk ikke kan utelukkes, kunne man også tatt seg friheten til å tilby undersåttene et enkelt valg: betale ekstraskatten (de 40 milliardene) på normalt vis eller plassere tre ganger dette beløpet på en konto som sperres i sju år, som skal finansiere underskuddet som dette «skattealternativet» vil fortsette å opprettholde. I en forstand er dette valget som i lang tid har blitt tilbudt de rike: De stemmer på regjeringer som senker skatten deres og gjengir dette med å kjøpe statsobligasjoner – med pengene de har spart på skattelettene.

Oversatt av R.N.

^Fotnoter:
1Se Frédéric Lordon, «Behovet for et motsjokk», norske Le Monde diplomatique, mars 2010.

2 Mens den sosialistiske regjeringen i Ungarn allerede hadde påtvunget budsjettkutt uten sidestykke som ledet til et offentlig budsjettunderskudd under fem prosent i 2009, mot 10 prosent i 2006.

3 Intervju i avisen Les Echos, Paris, 21. juli 2010.

4 AFP. 3. august 2010.

5 «Fear must not blind us to deflation's dangers», Financial Times, London, 8. juli 2010.

6 Se også 2009/20010-rapporten EuroMemorandum Group: « Europe in Crisis: A Critique of the EU's Failure to Respond and Proposals for a Democratic Alternative».

7 Det vil si andelen av det offentlige underskuddet som ikke lar seg forklare av krisen.

8 De offentlige utgiftene utgjorde 55 prosent av BNP i 1993, mot 51,5 prosent i 2000 og 52,5 prosent i 2009 (stimuleringstiltakene er ikke tatt med).

9 Rapport fra den franske finanskomiteen, nr. 2689, juni 2010.

(…)