Fra Montpellier tar det tre kvarter å kjøre til Ganges, en stor landsby med 4000 innbyggere i utkanten av fylket Hérault. Mot nord går veien mellom bedriftene Euromédecine og Agropolis, de to teknologiske sentrene som symboliserer vitaliteten i «byen som virkeliggjør sine drømmer». Etterpå forlater veien storbyen for godt, og går i rett linje gjennom vinmarkene før den blir mer svingete når den nærmer seg foten av Cévennes-fjellene. Langt fra jobbene og tjenestene som tilbys i Montpellier ligger Ganges, men likevel trekker landsbyen til seg innflyttere. Siden 1992 har innbyggertallet økt med nesten tusen.
Bernard og Christine1 er to unge pensjonister fra en forstad til Montpellier. De kom til Ganges i 2008. Han arbeidet hos Nicollin, renholdsselskapet i byen. Hun var renholdsassistent ved ungdomsskolene i regionen. Overgangen til pensjonistlivet medførte et voldsomt fall i parets inntekter. De forsøkte å holde samme levestandard som i sin yrkesaktive tilværelse, men det gikk ikke. Tynget av kredittkortgjeld kunne de ikke lenger makte de økte utgiftene. En økning av de lokale skattene var det som til slutt tvang dem til å flytte. Resten, sier de, «skjedde tilfeldig, et rimelig hus på landet, lokale skatter som var til å tåle, og høyst 50 kilometer fra Montpellier». Men for dette paret var tilfeldigheten et resultat av nødvendighet.
Bernard og Christine er et godt eksempel på den demografiske veksten som har funnet sted på den franske landsbygda de siste tjue år. Utvandringen fra bykjernene gikk først til bynære områder, men har spredd seg til fjernere landlige strøk. I tre av fire rurale regioner har folketallet vokst siden 1990-tallet. Enkelte tolker denne fornyelsen som et tegn på en «landlig renessanse», som slutten på fraflyttingen, «bondestandens forsvinning» og «bygdenes endelikt».2 Dynamikken i disse romlige og sosiale forskyvningene er i virkeligheten langt mer sammensatt.
TILFLYTTINGEN TIL landsbygda dreier seg ikke bare om middel- og overklasse, om unge i lederstillinger som søker en mer behagelig livsstil på landet, som kjøper en villa til seg selv og familien. Også folk fra lavere samfunnssjikt flytter ut av byene. Denne flyttestrømmen har bidratt til å endre bygdesamfunnene, og det i et slikt omfang at 60 prosent av befolkningen i rurale strøk nå er arbeidere og andre lavtlønte.3 Tidligere skapte den industrielle revolusjon et byproletariat ved å jage småbønder og håndverkere fra bygdene. I dag er det byproletariatet – og først og fremst de fattigste husholdningene4 – som presses ut av byene på grunn av stadig stivere boligpriser. Institusjonaliseringen av bypolitikken på 1970-tallet reduserte de sosiale problemene til et spørsmål om byutvikling, dermed ble disse ten-densene tildekket. I dagens Frankrike er fattigdommen relativt sett større på landsbygda enn i byene. Det gjelder i 90 av 94 fylker, og henger selvsagt sammen med krisen i landbruket, men skyldes også for en del tilflyttingen av fattige.
«Dette er Colorado i miniatyr, paradis på jord med elva der borte. Om sommeren er det så fredelig», sier Sylvie, som kom fra Paris for ti år siden etter å ha mistet jobben. I likhet med andre på gjennomreise lot hun seg sjarmere av Ganges i en sommerferie. Majestetiske fjell om-kranser landsbyen. Hérault-elva byr på fine bademuligheter. Torget ved rådhuset er innbydende med sine utendørskafeer i skyggen av de mange platantrærne.
Drømmen om et rolig liv på landet uten storbyens ståk og larm virker fristende på mange. Og har man lite penger, kan moderate husleiepriser gjøre drømmen til virkelighet. Så noen velger å bosette seg i Ganges som pensjonister eller arbeidsledige.
Kritikken som ble reist på 1970-tallet mot et inautentisk, standardisert og kunstig liv i byene, en kritikk som ofte var knyttet til økologibe-vegelsen, skapte positive holdninger til livet på landet. Da kapitalismen tok denne kritikken opp i seg, ble den en del av den rådende ideologien. Dette ville neppe vært mulig uten eiendomsmeglernes markedsføring og lokalpolitikeres framheving av sine hjemsteders fortreffeligheter.5 Denne tingliggjøringen av stedet som vare på et marked – særlig av områdene ved Middelhavet – og iscenesettelsen av landlivet i de store byene, med «bondens marked» og andre folkloristiske innslag, har uten tvil medvirket til at de nye landsens innvånere ofte lykkes i å sublimere den sosio-spatiale utskvisingen de er ofre for.
MEN NÅR SOMMEREN er over og sola skinner mindre heftig, da «går det opp for deg hvor ille du har det», fastslår Sylvie. Om høsten hamrer styrtregnet og stormene mot Sentralmassivets sørlige side. Og «vinteren er faktisk lang». «Hvert år er det massevis av henvendelser i september», sier en sosialarbeider fra området. «Folk som slo seg ned på campingplasser og trodde de kunne holde til der året rundt, oppdager at været kan være vrangt og vinteren hard.»
Den første rimfrosten overrasker også de nye leieboerne i landsbyens leiligheter. I Ganges, som ellers på den franske landsbygda, er over halvparten av boligene bygd før 1949. Mange er nokså medtatt, med utette tak, dårlig isolerte vinduer, og elektriske anlegg fra en annen tid. De gamle leilighetene i Cevennene har en katastrofalt dårlig standard. «Hver måned må jeg betale husleie for noe som ligner på en okkupert leilighet», klager Sylvie. Om vinteren siver fuktighet ut av veggene, og takhøyden gjør det vanskelig å varme opp rommene. Når parafintanken er tom, når man ikke lenger har råd til å betale strømregningen, da blir oljeovnen hjemmets sentrum.
I månedene etter ankomst opplever de nyankomne at inntektene minker mer og mer. Lønnen forandres til en liten pensjon, ledighets-trygden svinner hen. Mange må ta imot bidrag fra den franske formen for sosialstønad (Revenu de solidarité active) på 460 euro i måne-den.6 Etter hvert sitter de i saksa. Tiltrukket av av billige husleier har de fjernet seg fra steder der jobbene fins, og har vansker med å finne nytt arbeid. Det kapitalistiske produksjonssystemet er organisert på en måte som fremmer konsentrasjon og mangfold av aktiviteter i byene, mens jobbene på landet er sjeldne, ensformige og spredte.
ETTER EN SYKDOMSPERIODE sluttet Anne i jobben, og bestemte seg for å bo sammen med datteren i Montpellier. Men husleieprisene fikk dem til å rygge. Først prøvde de seg 15 kilometer fra sentrum, så 20. De endte opp i Ganges. Ettersom Anne var henvist til å bo langt fra jobbene i regionhovedstaden, vekslet hun i flere år mellom arbeidsledighet, småjobber og deltidsarbeid. «Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle havne i en slik knipe, uten arbeid.» I dag har hun en midlertidig stilling ved den kommunale skolen. Med 810 euro i måneden og stor gjeld må hun ofte ty til suppestasjoner og veldedig matutlevering. Hennes eneste håp er å kunne nærme seg storbyen for å finne en jobb som kan gi henne et verdig liv.
I Ganges er det 15 prosent arbeidsledighet – mot 13,7 i Hérault og 10 prosent i Frankrike som helhet.7 En tredel av lønns-takerne har deltidsjobber. Da syntetiske fibre gjorde sitt inntog etter andre verdenskrig – og senere konkurransen fra Asia -– forsvant grunnlaget for den lokale tekstilindustrien. I gullalderen solgte spinneriene i Ganges luksusstrømper av silke til hele verden. I dag er 80 prosent av ar-beidsstokken avhengig, ikke av industrien, men av de fastboende og sommerturismen.
Mens bosettingen sprer seg lenger og lenger vekk fra bysentrene, har arbeidsmarkedet en tendens til å hope seg opp i byene. På grunn av dette misforholdet mellom bosetting og jobbkonsentrasjon går levestandarden ned for de som bor på landet og ikke kan pendle mellom hjem og arbeidssted. «Når de foreslår en jobb tretti kilometer unna, tenker jeg meg grundig om», sier Anne. «Reisetida er ikke inkludert i arbeidstida, og bensinutgiftene får du aldri dekket. Bilen min er gammel, og hver reparasjon setter meg i en fryktelig klemme.»
For innbyggerne i kommunene som er dårlig forspent med offentlig transport, er fylkets busser ingen erstatning for privatbilen. Med å sette fart som den høyeste verdi og mestring av avstand som dyd, har de dominerende klassene strukturert rommet til sin fordel. Med et arbeidsliv som også romlig krever mer «fleksible» arbeidstakere, er kravet om mobilitet en viktig årsak til nedsatt velstandsnivå og utstøting. Geografen Jean-Pierre Orfeuil sier det slik: «Ulikhetene i mobilitet er ikke bare en del av de generelle ulikhetene, men er også en sentral faktor i reproduksjonen av dem».8
SOM ENDESTASJON etter en sosial deklassering, burde det være mulig å leve bedre for mindre på landet. I virkeligheten er det få som klarer å ta vare på de nye mulighetene. Det er for eksempel svært få som har en kjøkkenhage. For de som ikke har kapital, er ikke livet på landet noe mirakelsted som tilbyr en flukt fra den kvernende sosiale reproduksjonen. Tvert imot er det mange som synker hen og lever på sosialstønad i lange perioder uten arbeid.
«Økningen i antall personer som trenger hjelp, har tvunget oss til å øke bemanningen», sier leder for den lokale avdelingen av fylkets so-sialhjelp, Alain Chapel. I Ganges er det i dag tre sosialarbeidere, for ti år siden var det bare én. Ordfører Jacques Rigaud konstaterer det samme: «Kommunens matvarehjelp betjener i dag 300 personer, men etter hvert som nøden blir verre, blir det mindre mat å dele ut til hver.» Myndighetene prøver å møte fattigdomsøkningen, men har vansker med å holde tritt.
«For fem år siden kom det en rekke investorer og kjøpte rønner de skulle leie ut til vanskeligstilte familier», forteller ordføreren. Disse hushaiene pusser ikke opp de gamle boligene, men benytter seg av den store etterspørselen for å tjene penger på elendige leiligheter. Den overkommelige husleien tiltrekker og samler de fattigste på disse stedene, de som ikke har råd til å bo langs kysten eller i Montpellier.
Det har etter hvert dannet seg et fattigdomsmarked. Ved siden av investorer som leier ut rønner, dukker billigbutikkene opp. Lidl bygger en ny butikk på ruinene av et tidligere kooperativ. Andre lavpriskjeder, som Aldi og Leader Price, er på tomtejakt.
Proletarkonsentrasjonen forklarer også nærværet av et stort antall veldedige organisasjoner. På et område med 10 000 innbyggere er hele fem organisasjoner i sving. Nathalie Thaullèle som leder lokalavdelingen til én av dem, forteller at de i snitt mottar 350 besøkende daglig, og mer enn 550 om vinteren. Det er fattige arbeidere, pensjonister, hjemløse og ungdommer fra oppløste familier. Mange av dem «ønsket å unnslippe fattigdommen ved å flytte fra byen, bare for å finne den igjen på landet».
LIVET PÅ LANDET er ingen sosial idyll, slik det nye byborgerskapet liker å tro. Landsbygda er ikke sosialt homogen. I visse områder gjør middel- og overklassemennesker det de kan for å hindre fattigfolk i å slå seg ned.9 I Ganges er det nylig lansert planer om avsperrede boligområder, den arketypiske måten å skape romlig segregering på. Folk med penger tilbys en trygg tilværelse med likesinnede.
Motsetningen mellom by og land synes altså å viskes ut. Men den lever videre i sinnene til de som nettopp har flyttet ut på landet. Ten-densen er imidlertid at den snus på hodet. Det tapte paradis er ikke lenger det autentiske livet på landet, men byens lys. «Jeg har gode minner fra livet mitt i byen. Det var som en landsby, strøket jeg bodde i. Man pratet sammen, alle kjente alle.» Byen forvandles til landsby, og landsbyen beskrives ofte som getto. Begrepet brukes gjerne av sosialarbeiderne i området, som ikke sondrer mellom fattigdommen i bydelene der de jobbet tidligere, og fattigdommen på landsbygda, der de nå ferdes.
Blant de nye på landet virker det som noen rett og slett savner de kommersialiserte oppholdsstedene og de iscenesatte samværsformene. «Vi hadde butikken vår, vår Auchan. Vi hadde det fint i Montpellier.» Den teatralske urbanismen i Antigone (ny bydel bygd i ’antikk’ stil), kjøpesenteret Polygone eller den nye bydelen Odysseum med sine restaurantkjeder og supermarkeder, er noen av de mange blendverkene som avføder fremmedgjorte drømmer. Montpellier er ikke en storby som alle andre. Ingen fransk by har tidligere vært gjenstand for en slik byutviklingspolitikk.
Ordføreren Georges Frêche (1977–2004) ville bygge en urban framtidsdrøm med en postmoderne opphoping av antikke formsitater som skulle gi liv til myten om byens tilhørighet til Middelhavet. Languedocs hovedstad danner ikke desto mindre et mønster for en ny kommunal liberalisme som ordner byrommet slik at markedet får fritt spillerom.10 Montpellier framstår dermed som en slags urban fortropp for folkevalgte i andre byer, fordi legitimiteten deres avhenger av evnen til å skape en positiv merkevare som tiltrekker seg entreprenørene i den nye teknoby-økonomien.
Hver måned mottar fylket Hérault 1000 nye innbyggere. Det er rekordtilstrømming. De tiltrekkes av storbyen, men i sentrum er det bare plass for middelklassen, og de fattigste starter sin ferd mot en fjern landsbygd, jagd ut av Montpellier, dette «nye Aten» hvor bare «et mindretall av frie borgere har sitt sosiale nettverk å glede seg over».11 Byen. Den første etappen. Overgangen. Før deklassifiseringen.
Oversatt av L.H.T.
Fotnoter:
1 Navnene er forandret.
2 Begrepene er hentet fra titlene på bøker av henholdsvis geografen Barnard Kayser, sosiologen Henri Mendras og historikeren Eugen Weber.
3 Christophe Guilly, Christophe Noyé, Atlas des nouvelles fractures sociales en France, Editions Autrement, Paris, 2006, p.38.
4 I Frankrike ligger fattigdomsgrensen på mellom 50 og 60 prosent av gjennomsnittsinntekt, ifølge offisiell definisjon. I 2007 svarte det til 757 euro i måneden for en enslig person med 50 prosent av gjennomsnittsinntekt, og 908 euro i måneden for en med 60 prosent av gjennomsnittsinntekt. Det vil si mellom 4,2 og 8 millioner personer.
5 Se Benoit Meyronin, Le Marketing territorial, Vuibert, 2009, 259 sider, med forord av Gérard Collomb som er sosialistpartiets ordfører i Lyon.
6 Summen gjelder enslige uten barn. For et par uten barn er den 690,14 euro.
7 Tall fra slutten av 2009. www.insee.fr
8 Transports, pauvretés, exclusions, pouvoir bouger pour s'en sortir (Transport, fattigdom, ekslusjon, å kunne bevege seg for å komme seg vekk), L'Aube, Paris, 2004, i samlingen «bibliothéque des terrotoires», 180 sider.
9 I kommunen Cazevielle, som blir kalt «fylkets lille Sveits» og ligger midtveis mellom Montpellier og Ganges, er tomteprisen kommet opp i 70 euro per kvadratmeter. Reguleringsplanen er dessuten slik at det bare tilbys tomter på over et mål. Det utelukker vanlige familier.
10 Se saken om «Mégapoles à l'assaut de la planète», Le Monde diplomatique, april 2010.
11 I Le droit à la ville (Retten til byen) sammenlikner Henri Lefebvre dagens storbyer med antikkens Aten. Det er nettopp den atenske estetikken George Frêche har valgt som modell.
12 (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
