Tid for korreksjoner

Den offentlige hukommelsen er kort. Det som begynte som en begrenset finanskrise er i ferd med å utvikle seg til det verst tenkelige scenariet. I begynnelsen gjentok et helt økonomisk og politisk etablissement at dette bare var en «korreksjon», helt naturlig og sunt for markedene som ville bli enda bedre etter justeringen. Så sunt at ikke lenge etter var ordet forduftet, og tomrommet ble fylt med «Keynes».

NAVNET PÅ 1930-tallsøkonomen ble brukt som henvisning til statlig stimulering av økonomien. Det ble gitt store løfter om offentlige investeringsprosjekter og innsprøytning av penger for å få på fote en «grønn kapitalisme». Det ble imidlertid finansinstitusjonene som så mest til disse pengene, før Keynes måtte vike plassen for kutt i offentlige utgifter og budsjetter. Nå framheves en slags nymerkantilisme som fokuserer på lavt statlig forbruk og positiv handelsbalanse (se artikkelen til Till van Treeck, s. 14–15). Gir ikke dette grunn til å tro på en «sjokkdoktrine» (se artikkelen til Laurent Cordonnier, s. 12–13), at krisen bevisst blir brukt for å intensivere nedbyggingen av statsapparatenes makt over samfun-nets ressurser?

Som Cordonnier viser, er gjeldskrisen strengt tatt ingen uløselig utfordring for europeiske land, ettersom et skjerpet fokus på skatteunndra-gelser er nok til å få balanse i statsbudsjettene uten budsjettkutt, som på lang sikt vil skade økonomien. Ifølge EU-kommisjonen unndras årlig skat-ter for over to prosent av medlemslandenes BNP. Politisk vilje er tilsynelatende alt som skal til.

I SLUTTEN AV august måtte USAs sentralbanksjef Ben S. Bernanke nedjustere forhåpningene om at hjemlandet hans var på god vei ut av krisen. Tre kvartal med langt lavere BNP-vekst enn forventet og høy arbeidsledighet, fikk ham også til å nedtone sin egen institusjons evne til å få økonomien på fote igjen.¹

Systemet har øyensynlig gått av hengslene. I likhet med et annet system. 21. august gikk Jordas økosystem i negativ balanse, fra og med denne datoen har klodens befolkning brukt opp årets «budsjett» og vil hente ut mer fra økosystemet enn det klarer å erstatte.² Det tar nå 18 måneder for å økosystemet å produsere det vi konsumerer på 12 måneder.

I motsetning til økonomisk gjeld, er det vanskelig å stimulere seg ut av denne økologiske gjelden. Men de to systemene er uløselig knyttet sammen i et negativt skjebnefellesskap, det enes vekst innebærer det andres ruin. Tiden er dermed overmoden for en større korreksjon av res-sursallokeringen på planeten. Modellene for endringen finnes allerede (se artikkelen til Bernard Friot, s. 17–18), og bør drøftes før de glemmes.

© norske LMD

Fotnoter:
1 «Bernanke Tries to Manage Expectations of Fed Role», New York Times, 30. august 2010.

2 Andrew Simms, «We've gone into the ecological red», Guardian 21. august 2010. (…)