Hajji Mohammad Shah har ikke hatt hellet med seg. I fjor begynte han byggingen av en vei i utkanten av Kunduz nord i Afghanistan. Den 25 kilo-meter lange veien skulle gjøre det mulig for bøndene i Chahar Dara-distriktet å selge produktene sine på markedet i provinshovedstaden. Pris: 63 000 euro. Pengene kom fra Den asiatiske utviklingsbanken (ADB). Arbeidet var knapt satt i gang, da en talibaner dukket opp og forlangte skatt fra områdets eldreråd, som leder prosjektet. Rådet betalte 13 900 euro for å unngå at veien ble ødelagt før den var ferdig. Så dukket en utsending nummer to opp: Rådet betalte igjen. Til den tredje forklarte de at de ikke hadde flere penger. Resultatet ble at en dag i mars 2010, da Shah kom tilbake etter en lunsjpause i byen, var arbeiderne hans tatt som gisler av bevæpnede menn som hadde satt fyr på ti av anleggsmaskinene hans. Tapene hans beløp seg til 176 000 euro. Forsikringspenger kan han bare skyte en hvit pil etter.
Mohammad Omar, guvernøren i Kunduz, nøler med å gi en forklaring: De eldre hadde kanskje ikke betalt nok eller til de rette folkene? Så oppsummerer han det hele med en god dose fatalisme: «Taliban gjør som de vil her. De dreper, de torturerer, de driver utpressing av hjertens lyst.» Omar kjenner omfanget av utpressingssystemet som den talibanske «skyggeguvernøren» i Kunduz har fått på plass. Talibaneren tar en viss prosent av så å si alt som bygges i regionen: veier, bruer, skoler, sykehus. Jo mer man «gjenoppbygger» Afghanistan, jo rikere blir Taliban.
«Opium» er ofte svaret på spørsmålet «hva er det som fyller lommene til mulla Omar?» Men ifølge en rapport som ble publisert i slutten av 2009 av FNs avdeling mot narkotika og kriminalitet, kommer bare 10-15 prosent av Talibans inntekter fra narkohandel.1
«Pengene hentes først og fremst lokalt», forteller Kirk Meyer, som leder Afghan Threat Finance Cell ved den amerikanske ambassaden i Ka-bul. «Vi vet ikke i hvilken grad fortjeneste fra opium dyrket i Helmand-provinsen2 overføres til de fattigste provinsene. Andre steder lever Taliban av gaver fra falske NGO-er, kidnapping, smugling av sedertre og krom ved den pakistanske grensen.»
ABDUL KADER MODJADDEDI er en 32 år gammel ingeniør. Han er nevø av senatspresident Sibghatullah Modjaddedi, som var den første presidenten i Afghanistan etter kommunistregimets fall i 1992. I disse dager bygger han sju små kilometer vei under fjellene i Laghman-provinsen. Rundt maskinene er det selvfølgelig plassert vakter. En litt forbløffende detalj er at halvparten er i uniform, den andre halvparten bærer tradisjo-nell drakt – og skjegg. Hvordan kan det ha seg? Den andre halvparten av vaktstyrken er levert av de lokale talibanlederne, mot 52 000 euro for hele anleggsperioden. «Det er null og niks!» forsikrer han smilende. «Om jeg måtte betale hundre vakter, ville det koste meg 16 000 euro i måneden. Med Taliban er det 8000 euro, og anleggsområdet er trygt.» Modjaddedi har opplevd fire–fem angrep, men de seks siste månedene har det vært stille. Provinsguvernøren er henrykt. Amerikanerne, som finansierer veien gjennom et Provincial Reconstruction Team, et militært program som skal «vinne hjerter og sinn», ser gjennom fingrene med det.
Dette vesle veiprosjektet i Laghman er ikke et enestående tilfelle. Den tidligere viseministeren for offentlige arbeider, Wali Mohammad Ra-suli, som nylig pensjonerte seg, forsvarer systemet. «Jeg har snakket med president Hamid Karzaï om det to ganger i over to timer. Dersom vi fer-digstiller veiene, vil trafikken og handelen automatisk øke sikkerheten. Vi betaler Taliban allerede, og det må bli slutt på dette hykleriet!» For den sittende ministeren, som for de internasjonale bidragsyterne, er det ikke tale om å legge seg på en slik linje. Den offisielle linja er at opprørerne ikke skal få noe som helst.
Hovedofferet for denne utpressingen er det amerikanske militæret, eller mer presist: militærets underleverandører. Hver måned frakter 6000–8000 konvoier det materiellet som trengs for å holde krigen i gang, til omtrent to hundre baser. Det dreier seg om alt fra ammunisjon og drivstoff til kontorutstyr, toalettpapir og fjernsynsapparater.3 Flesteparten av konvoiene beskyttes av private sikkerhetssel-skap – en avtale med verdi på 2,16 milliarder dollar (det svarer til 16,6 prosent av det afghanske BNP i 2009) ble inngått i mars 2009. En amerikansk offiser i ISAF-styrkene forteller: «Vi kjenner ikke underleverandørenes nettverk. Vi vet ikke om de betaler Taliban for trygghet. Vi sprøyter inn milliarder, det er fullt mulig at flere millioner dollar havner i hendene på opprørerne.»
ZARGHUNA WALIZADA er den eneste kvinnen som leder et transportfirma i Afghanistan. Hun tar imot oss uten skaut i et lyslilla kontor med møbler fra 1970-tallet. Hun kjenner presset amerikanerne arbeider under, og vet at de ikke erstatter lastebiler som angripes på veien. «Hvem skal man betale? Politiet, opprørerne, Taliban, det interesserer meg ikke. Det viktige er at lastebilene kommer fram.» I visse tilfeller foregår transporten til og med uten eskorte. «Hvorfor skulle vi ha bruk for det? Taliban sørger for vår trygghet.»
«Ja visst betaler vi Taliban,» sier Ahmad Nawid, leder for den største foreningen for lastebileiere. «Det er ren og skjær utpressing. Enkelte sikkerhetsselskap krever 2000 dollar per konteiner for noen hundre kilometer vei. Det kan godt tenkes at halvparten av summen havner i Talibans lommer.»
Hvordan foregår forhandlingene om beskyttelsespenger? Ikke direkte, selvfølgelig. «Sjefen min ville likt det dårlig om jeg forhandlet ansikt til ansikt med stammelederne i Helmand», sier Juan Diego Gonzales, tidligere amerikansk soldat og leder for det private afghanske sikkerhetsselska-pet White Eagle. «Vi har mellommenn som rekrutterer vaktmannskapene lokalt. Av og til er det stammelederen selv eller sønnen hans som leder konvoien. Du kan bare håpe at de ikke har altfor direkte bånd til Taliban.» Han arbeider til tider på veier med ustabil maktbalanse, hvor ingen krigsherre alene kan garantere en trygg transport. Det gir ham et visst spillerom til å velge hvem han vil samarbeide med. Men det fins andre veier. Om dem sier en afghansk leder i det opprinnelig australske selskapet Tac Force: «Drar du dit alene, lager du trøbbel for deg selv. Hvis du ikke har fått tillatelse fra den lokale lederen, dør du». Ifølge ham retter Tac Force seg etter anbefalingene fra det afghanske innenriksdepartementet for å finne de «gode» veiherskerne.
Den som for tiden er den mektigste, kaller seg Ruhullah. Denne førtiårige kommandanten har aldri møtt en offisiell representant for den amerikanske hæren. Han bærer en Rolex under sin tradisjonelle shalwar kamíz, snakker med en påfallende pipende stemme. Ruhullah kontrollerer en vesentlig del av motorvei 1, som forbinder Kabul med det sørlige Pasjtun via Kandahar. Han samarbeider med brødrene Popal, som eier Watan-gruppen og er president Karzais fettere. På veien deres består en typisk konvoi av tre hundre lastebiler, fulgt av fire–fem hundre private vakter. Å få fraktet en konteiner til Kandahar kan koste inntil 1200 euro. I en fersk rapport fra Representantenes hus i USA4 slås det fast at Ruhullah og hans engelsktalende medarbeidere tjener «flere titalls millioner dollar i året» på å eskortere de amerikanske konvoiene. Ruhullah nekter, i likhet med Popal-brødrene, plent for at han betaler Taliban i tilfeller hvor han selv ikke har med seg mange menn. Han hevder han mistet 450 menn i fjor.
Sikkerhets- og transportselskapene har flere ganger klaget til det amerikanske militæret, fordi de lider store økonomiske tap ved systematisk å måtte ty til krigsherrene. Men militæret aner ikke hvordan de skal løse problemet.
IMIDLERTID TJENER IKKE Taliban penger bare ved bruk av våpen. Pengene strømmer også inn via effektive og diskré bankfolk som overfører gaver fra Golfen, via Dubai og Pakistan. Her spiller pengevekslermarkedet i Kabul en viktig rolle: Tre etasjer med gallerier som er åpne mot gårdsrommet, lave arbeidsbord av tre plassert rett på golvet fylt med bunker av dollar, rupi og yuan, og en vrimlende menneskemengde. 96 prosent av afghanerne foretrekker dette markedet framfor banklukene når de skal overføre penger, ifølge en studie fra Afghan Threat Finance Cell. De trenger bare åpne kontordøra til en pengeformidler (hawala) blant de hundretalls som befinner seg der. Trange sjapper som slett ikke står i stil med omfanget på virksomheten. Dette nettverket som stammer fra 700-tallet, gjør det mulig å overføre flere hundretusen euro til den andre siden av kloden i løpet av noen timer, ved hjelp av en agent som samarbeider med din, og til en minimal kostnad. Hajji Najeebullah Akhtary, lederen for pengevekslerlauget i Kabul, kan fortelle at fire millioner euro passerer gjennom systemet hver dag. Det hele er basert på tillit: hver og en kjenner sin kunde og garantistene hans.
Siden 2004 har den afghanske staten søkt å registrere agentene og skaffe seg månedlige oversikter over transaksjonene. Akhtary forteller at «flere titalls etterretningsagenter tripper omkring her hver dag» og kaster et blikk ned i regnskapsbøkene. Det ekstremt aktive markedet i Kanda-har er imidlertid utilgjengelig for inspektørene på grunn av manglende sikkerhet. Det er altså gjennom dette hawala-systemet en ikke uvesentlig del av Talibans finanser strømmer.
Enheten for økonomisk etterretning i den afghanske sentralbanken forteller at det har blitt overført 1,3 milliarder dollar i saudiarabiske små-sedler til landet siden januar 2007. Ifølge enhetens unge sjef, Mustafa Masudi, «dukker pengene opp i de pakistanske stammeområdene. Kan du fortelle meg hvem som har bruk for saudiarabiske riyal der? Fra Peshawar [i Nord-Pakistan] sendes de via hawala til Kabul, der de veksles til dollar. Så strømmer dollarene opp i åssidene, mens riyalene vender tilbake til Dubai, helt lovlig, via flyplassen».
Det er EN opplevelse å høre sikkerhetssjefen på flyplassen i Kabul, general Mohammad Asif Jabbar Kheel, tordne mot loven som tillater hvem som helst å fly av gårde med millioner i kontanter så lenge pengene er deklarert. I Dubai bryr de seg enda mindre om hvor pengene kommer fra etter at finanskrisen rammet landet i 2009. En amerikansk talsmann opplyser at mer enn 1,75 milliarder euro ble overført til Emiratene fra flyplassen i Kabul i fjor. En overraskende detalj er at et knapt titalls personer, de fleste hawala-agenter, står for de fleste av disse overføringene, ifølge Masudi. General Jabbar rekker oss en liste. Navnene er streket under med åpenbart raseri, summene er imponerende: 360 millioner euro for én i 2009, 69 for en annen.
Ikke alle pengene er knyttet til Taliban. Noe er fullt lovlige midler, andre beløp stammer fra bistandsmidler som har blitt underslått av embetsmenn, noe er penger fra narkohandel, som slett ikke bare drives av opprørerne. Pallene med pengesedler under plast i bagasjerommene til Ariana Airlines er også symptom på landets vansker med å håndtere finansene. Bare 636 millioner euro ble samlet inn av tollerne i fjor, mens myndighetene kunne forventet det doble. Sjefen for tollvesenet, en ung viseminister som gjør så godt han kan, er ute av stand til å begi seg til visse grenseavsnitt. For hvem skal beskytte ham mot politiet? Ved grensestasjonen Spin Boldak i Kandahar-provinsen foretrekker han å eskorteres på faderlig vis av en krigsherre mistenkt for å ha hemmelige avtaler med Taliban. Noen som sa at man går i sirkler?
Oversatt av L.H.T.
Fotnoter:
1 UNODC, «Addiction, crime and insurgency. The transnational threat af Afghan opium», oktober 2010, www.unodc.org.
2 Provins sørvest i Afghanistan der det dyrkes store mengder opium.
3 Se Syed Saleem Shahzad, «Afghanistan, Pakistan, l'irruption des ?néo-talibans?», Le Monde diplomatique, oktober 2008.
4 «Warlord, Inc. Extortion and Corruption Along the U.S. Supply Chain in Afghanistan», Representantenes hus, Washington, 22. juni 2010.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
