WikiLeaks og mytene om de sosiale mediene

Wikileaks’ offentliggjøring av hemmeligstemplede dokumenter fra USAs krigføring i Afghanistan – som The Guardian, The New York Times og Der Spiegel fikk tilgang til først etter avtale med Wikileaks – havnet på forsidene verden over 25. juli. Innvirkningen lekkasjen har for sikkerheten til soldatene i Afghanistan vil garantert bli diskutert i lang tid framover. I mellomtiden har offentliggjøringen av de 76 900 dokumentene skapt debatt om den digitale journalistikken og de sosiale medienes voksende makt. Brorparten av diskusjonene har utgangspunkt i det jeg vil kalle digitale myter – myter som har sin rot i et romantisk og deterministisk syn på teknologi.

MYTE NR. 1 – DE SOSIALE MEDIENES MAKT

Medieeksperter og -kommentatorer blir vanligvis spurt hva Wikileaks’ avsløringer sier om makten de sosiale mediene har i dagens samfunn, særlig i dekningen av kriger. Det er ikke noe galt med dette spørsmålet i seg selv, men det viser en problematisk tendens til å plassere alle typer sosiale medier (blogger, Twitter, Facebook, YouTube, Wikileaks) i samme bås. Myten er at sosiale medier er homogene på grunn av teknologien. Men Wikileaks er noe helt annet enn Twitter og YouTube. Det som skiller Wikileaks fra andre typer sosiale medier er den redaksjonelle behandlingen det innleverte stoffet underlegges før det postes på nettstedet. Dette kan virke som en detalj, men den rammer kjernen i den tekno-utopiske forestillingen om «åpne allmenninger» der alle og enhver kan poste (nesten) hva som helst for alles innsyn.

Den reelle makten til Wikileaks ligger kun i liten grad i teknologien (den bidrar, men det finnes flere millioner nettsteder der ute). Makten stammer i all hovedsak fra at leserne har tillit til at informasjonen er troverdig. De stoler på at Wikileaks sørger for å sjekke at materialet er sannfer-dig. Det finnes bokstavelig talt flere hundre videoer fra Irak og Afghanistan som viser vestlige soldater utføre heller tvilsomme, og i enkelte tilfeller åpenbart ulovlige, voldshandlinger. Likevel har de ikke vekket noe i nærheten av samme oppstandelse som en enkelt video postet på Wikileaks: Videoen som viser en mengde sivile (og to journalister fra Reuters) som blir plaffet ned av et amerikansk kamphelikopter i en forstad til Baghdad. Hvorfor? Fordi fullstendig åpenhet er attraktivt i teorien. I praksis er informasjon bare verdifull hvis den er troverdig, og Wikileaks har en organisatorisk struktur til å sjekke informasjonen som Twitter, Facebook, YouTube og de fleste blogger (av opplagte grunner) ikke besitter. Ikke alle sosiale medier er like, dermed er deres makt langt fra lik.

MYTE NR. 2 – NASJONALSTATEN LIGGER FOR DØDEN

Om Wikileaks lærer oss noe som helst, så er det at nasjonalstaten lever i beste velgående. En stor del av debatten om internett, og særlig de sosiale mediene, kretser rundt premisset om at vi nå lever i et grenseløst digitalt samfunn.

Ideen om at nasjonalstaten ligger for døden har hatt stor innflytelse i deler av akademia i en årrekke, men hendelsene de siste ukene gir oss en pause. De som står bak Wikileaks har tydeligvis forstått den essensielle rollen nasjonalstaten spiller, særlig på det juridiske området. På tross av medieprofessor Jay Rosens påstand om at den er «verdens første statsløse nyhetsorganisasjon», er Wikileaks svært stedbundet.

Wikileaks er halvoffisielt basert i Sverige. Her nyter organisasjonen av det svenske lovverkets solide beskyttelse av varslere og anonyme kilder (selv om det har blitt sådd tvil om Wikileaks omfattes av svensk lov). Som The New Yorker rapporterte i juni, Wikileaks er registrert hos den svenske internettleverandøren PRQ. Materiell som gis til Wikileaks går først gjennom PRQ, og deretter til servere i Belgia. Hvorfor Belgia? Fordi Belgia har den nest strengeste loven for kildevern. Men Wikileaks-grunnlegger Julian Assange valgte Island som sted for å dekryptere videoen av mordene i Baghdad. Island vedtok nylig en ny medielov (Icelandic Modern Media Initiative), som skal gjøre landet til en global frihavn for varslere, gravende journalistikk og ytringsfrihet.

Utover Wikileaks har vi den siste tiden fått en rekke andre påminnelser om hvilken sentral rolle stater og lover spiller i en flytende digital ver-den. For eksempel de nylige beslutningene i De arabiske emiratene og Saudi-Arabia om å forby lynmeldingstjenestene til BlackBerry-mobiltelefonene, eller det tilsynelatende evige forbudet mot YouTube i Tyrkia. Selv om Wikileaks-strukturen er konstruert for å unngå lovene i enkelte land (takket være digital teknologi), bruker den samtidig andre lands lover aktivt. Wikileaks er ikke lovløst, det flytter bare spillet til steder med andre regler.

MYTE NR. 3 – JOURNALISTIKKEN ER (SÅ Å SI) DØD

Beretningene om journalistikkens død er betydelig overdrevet (for å sitere Mark Twain). Wikileaks’ avsløringer sier sitt om teknologiens evne til å få oss til revurdere hva vi mener med ’journalistikk’ i det 21. århundret. Men saken konsoliderer også den tradisjonelle journalistikkens plass i samtiden. Wikileaks besluttet å gi Afghanistan-dokumentene til The Guardian, The New York Times og Der Spiegel flere uker før de ble offentliggjort på nettet. Wikileaks ga altså saken til hovedstrømsmedier og ikke ’alternative’ publikasjoner som Nation, Z Magazine eller IndyMedia. Grunnen er øyensynlig at disse tre mediene i stor grad setter den internasjonale dagsordenen. Få medier (foruten kringkastere som BBC og CNN) nyter samme innflytelse og respekt som The New York Times, The Guardian og Der Spiegel. Folkene bak Wikileaks var smarte nok til å innse at en offentliggjøring av dokumentene på nettet uten et samarbeid med utvalgte nyhetsmedier ville ført til en kaotisk flom av ufokuserte artikler verden over.

I stedet ble oppmerksomheten rettet mot de tre avisene, som fikk tid til å analysere dokumentene. Rollen til Wikileaks ble dermed ikke tapt i en malstrøm av informasjon. I tesen om journalistikkens død (i likhet med tesen om nasjonalstatens endelikt) forveksles endring med utrydding. Offentliggjøringen av Afghanistan-dokumentene viser at den tradisjonelle journalistikken fortsatt har stor makt, men at denne maktens natur har endret seg (sammenlignet med for 20-30 år siden). Dette viser sjefredaktør Bill Keller med det han forteller om kontakten mellom redaksjonen i The New York Times og Det hvite hus etter at dokumentene ble offentliggjort: «Administrasjonen fordømte på det sterkeste Wikileaks for å ha offentliggjort dokumentene, men de sa ikke at The Times ikke skulle skrive om dem. Snarere tvert imot, i våre diskusjoner i forkant av publisering-ene av artiklene våre, takket talsmenn fra Det hvite hus oss får å ha behandlet dokumentene med omhu, samtidig som de var uenige i noen av slutningene vi dro fra materialet. Og de ba oss oppfordre Wikileaks til å tilbakeholde informasjon som kunne koste menneskeliv. Vi videreformid-let beskjeden.»

Dette er en forbløffende innrømmelse fra en sjefredaktør i USAs mest respekterte avis. Av to grunner. For det første viser beskrivelsen av møtet med Det hvite hus stolthet over hyllesten fra Det hvite hus, noe som bryter med den tradisjonelle oppfatningene av pressen som vaktbik-kjer overfor makten. For det andre illustrerer rollen til The New York Times som mellomledd mellom den amerikanske regjeringen og Wikileaks en interessant ny maktdynamikk innad i nyhets- og informasjonsfeltet i USA.

I kjernen av myten om journalistikkens død (og rollen til de sosiale mediene) ligger det en antakelse om en årsakssammenheng mellom til-gang til informasjon og demokratisk endring. Ideen om at tilgang til rå uformidlet informasjon i seg selv leder til endring (radikal eller annen) er like romantisk som forestillingen om at tilgang til teknologi i seg selv leder til det samme. Informasjon er i likhet med teknologi bare nyttig hvis de kunnskapene og ferdighetene som må til for å aktivere informasjonen, er til stede. Wikileaks valgte ikke de tre avisene bare fordi Assange og kol-legene hans ser på dem som ideologiske kampfeller, men fordi de hadde kunnskapen, ferdighetene og økonomien til å kunne avkode og formidle materialet de fikk i hendene.

I en digital verden som stadig omdefineres som ikke-hierarkisk, grenseløs og flytende, har Wikileaks påminnet oss om at strukturer, grenser, og lover fortsatt har en avgjørende betydning.