Den røde fare

Hvem er USAs farligste fiende? I sommer hadde to av stjernene på den amerikanske høyresiden en vennskapelig meningsutveksling om denne problemstillingen. Programleder for et av de mest sette programmene på Fox News, Bill O’Reilly, forsvarte det konvensjonelle svaret: Al-Qaida. I Bush-epoken var det ideen om et sammenstøt mellom sivilisasjoner som styrte verdenssynet til USAs konservative. Og når de bekymret seg for saker som ulovlig innvandring, var det fordi de fryktet at Osama bin Ladens håndlangere skulle snike seg inn blant de framtidige parkeringsvaktene på hotellene i Chicago eller slakterne i Iowa. O’Reillys kollega hos Fox News, Glenn Beck,¹ hadde et mer overraskende svar: Det er ikke jihadistene som «forsøker å ødelegge landet vårt», det er kommunistene. Når Beck og høyrepopulistene i Tea Party-bevegelsen, som han er nært knyttet til, gir uttrykk for sin dypeste frykt er det ikke terrorisme de er redde for, men sosialisme.

Det overraskende er, selvfølgelig, at kommunistfrykt hører mer hjemme på 1950-tallet og den kalde krigen enn tidsepoken etter 11. septem-ber. Det som er enda mer overraskende er at Beck er langt yngre enn O’Reilly. Han var ikke engang født i 1963, da Eisenhowers landbrukssekre-tær, Ezra Taft Benson, ga sin berømte tale om Khrusjtsjovs løfte om «å fôre Amerika med sosialisme» munnfull for munnfull inntil USA en dag (det vil si i dag, ifølge Beck, som ofte siterer denne talen) ville våkne opp og innse at landet allerede er kommunistisk. Det mest overraskende er imid-lertid at denne gjenoppliving av den kalde krigen fungerer. Sovjetblokken har for lengst gått i oppløsning, likevel iler tepartisanene til for å avsløre kommunister i Det demokratiske partiet. Amazons mest solgte politiske sakprosabok er ingen annen enn The Road to Serfdom av den ultrakonservative østerrikske økonomen Friedrich Hayek. På radioen ber den kjente programverten Rush Limbaugh folk være på vakt for «kom-munistspioner» som «jobber for Vladimir Putin».²

Hvorfor kommunisme? Hvorfor nå? Islamofobien har i det minst en rot i virkeligheten – jihadistene drepte faktisk flere tusen amerikanerne. Ikke bare var det ingen bolsjeviker om bord på flyene som krasjet inn i World Trade Center, det finnes vitterlig nesten ikke en eneste kommunist igjen på det amerikanske territoriet, og ytterst få i Russland. Om Putin og Obama har én ting til felles så er det deres entusiasme for det den russiske statsministeren har kalt (på Davos!) «den frie entreprenørånden». Likevel spiller antikommunismen uten kommunister – på samme måte som antisemittismen uten jøder – i dag en avgjørende rolle på høyresiden, særlig innenfor det vi kan kalle den antinyliberale høyresiden.

BECKS EGET LIV forklarer delvis hvordan og hvorfor dette har skjedd. Ifølge biografene hans skilte foreldrene seg som følge av stress forårsaket av resesjonen på slutten 1970-tallet. Hans tidlige suksess i radiobransjen var et resultat av den harde konkurransen om lytterne etter at radiobølgene ble avregulert fra og med 1982. Hans suksess så vel som nederlag har sammenfalt med den økende fragmenteringen i kringkastningsmediene som følge av det avregulerte markedets krav. Før han ga seg i kast med sine første politiske korstog, var Beck først og fremst kjent som et markedsføringsgeni.³ Mange kritikere mener at de politiske synspunktene han i dag hamrer ut, ikke er spesielt oppriktige, snarere bare nye PR-triks.

Men om de tre siste tiårene har lært oss noe som helst, så er det at markedsføring i seg selv er politisk. Beck er et rent produkt av nyliberalis-men. Han ble voksen da kommunismen kollapset, og i dag gjør han karriere på å sparke liv i spøkelset i møte med den nye resesjonen. Ifølge ham og hans mange millioner seere, kan ikke kapitalismens triumf være årsaken til dagens problemer, derfor finnes det ingen annen forklaring enn at kommunismen er på vei tilbake. Og det er åpenbart at «innvandrerne og sosialistene» – ikke saudiarabere i fly, men meksikanere til fots – som fører an i denne tilbakevendingen.

Dette resonnementet finner vi igjen hos Tea Parti-aktivistene, som koker over av sinne mot Obamacare (helsereformen presidenten så vidt klarte å få vedtatt) og hans påståtte sosialisering av det amerikanske helsevesenet samtidig som de krever at regjeringen ikke rører Medicare (of-fentlig helsedekning for pensjonister). «Jeg måtte forklare dem høflig at det var staten som sørget for helsedekningen deres,» forteller den republikanske senatoren Inglis. «Men de ville ikke høre etter.»⁴ Og grunnen er at Medicare og Social Security (det offentlige pensjonssystemet) er truet, men de ser ikke at det nettopp er den galopperende privatiseringen som har sørget for det. De ønsker med andre ord å reddes fra nyliberalismen (ikke miste Medicare), mens de mener de må reddes fra sosialismen (Obamacare).

Det finnes selvsagt ikke et milligram kommunisme i Obamas helsereform, og enda mindre i innvandringspolitikken. Faktisk sidestiller de nyliberale økonomene i Chicago-skolen, som Tea Party-aktivistene ofte hyller, åpne grenser med frie markeder. Og de mener at det ikke er innvandringen, men begrensninger på innvandringen som er «en form for sosialistisk planøkonomi». De mener til og med at det ikke er noe spesielt kommunistisk med ulovlig innvandring, som fra et økonomisk perspektiv, er å foretrekke framfor lovlig innvandring fordi den «reagerer på markedskreftene på måter som den lovlige innvandringen ikke gjør» og dermed «tjener både de papirløse arbeiderne som ønsker å jobbe […] i USA og arbeidsgiverne som ønsker fleksibel og billig arbeidskraft.»⁵ Så når Glenn Beck snakker på vegne av Tea Party-aktivistene og utbasunerer at «innvandring er bra, ulovlig innvandring er dårlig «, tror han kanskje han motsetter seg kommunisme, men det han faktisk stiller seg mot er nyliberalismen i sin reneste form. Det Tea Party-bevegelsen anser som den største trusselen mot kapitalismen er ingenting annet enn kapitalismen i seg selv.

ÅPENBART ER DET ingen som støtter ulovlig innvandring som et prinsipp. Det ville vært selvmotsigende – hvorfor ikke bare åpne grensene på lovlig vis? Men det som i prinsippet er en absurd posisjon, har gitt politisk mening. Inntil Tea Party-bevegelsen avdekket det, var dette Bush-administrasjonens så vel som Obama-administrasjonens innvandringspolitikk. Denne politikken har latt Demokratene og Republikanerne gi arbeidsgiverne massiv tilgang til billig arbeidskraft, samtidig som de har kunnet fordømme denne arbeidskraften for nettopp det som gjør den billig, nemlig dens ulovlighet.

Slik har den amerikanske måten å styre den ulovlige innvandringen på – å snakke som en grensevakt, men oppføre seg som et arbeidskontor – bidratt betydelig til å omfordele rikdom (til de rikeste), noe som stengte grenser før i tiden forhindret, men som den nye mobiliteten til kapital og arbeidskraft brutalt forsterker. Stadig mer nomadiske lønnsmottakere og en stadig mer verdensvant kapital, så vel som avreguleringen som åpner for begge, er hovedkomponenter i denne nyliberalismen som, for å si det med David Harvey, har gjort «økende sosiale ulikheter» til «selve sitt prosjekt».⁶

I USA har man gode grunner til å frykte denne utviklingen, det gjelder særlig for amerikanske arbeidere som allerede har en liten og synkende andel av nasjonalinntekten. Så nylig som under Reagans første periode hentet de 80 nederste prosentene av arbeidsstyrken hjem 48 prosent av nasjonalinntekten. I dag er tallet i underkant av 39 prosent.

Overflatisk sett er det underlig at Glenn Beck og Tea Party-bevegelsen er indignert. For de tilhører ofte de 20 prosent rikeste amerikanerne, som har tjent gode penger på nyliberalismen.⁷ Ulovlig innvandring er en av årsakene til at amerikanske rikinger er blitt rikere! Mens vi alle er blitt vant med ideen om at fattige handler mot deres egne interesser, er det et relativt nytt fenomen at rikinger går ut i gatene for å demonstrere mot politikken som har gjort dem rike.

Fenomenet lar seg forklare. For om andelen av nasjonalrikdommen til de 20 prosent rikeste har økt konstant de siste tre tiårene, har økning-en nesten utelukkende gått til den øverste prosenten. I 1982 gikk 12,8 prosent av inntektene i landet til den rikeste prosenten, mens resten av topp 20 sto for 39,1. I 2006 tjente den øverste prosenten 21,3 prosent, mens de 19 neste prosentene bare hadde økt med et prosentpoeng til 40,1 prosent. Så når Tea Party-bevegelsen ser på innvandringen som en trussel, er de ikke helt på jordet. Det de ser er et nytt sett med økonomiske normer som har intensivert de tradisjonelle ulikhetene i USA. Det de ser er en kapitalisme der de var vinnere, forvandle seg til en kapitalisme som truer med å gjøre dem til tapere.

DENNE SITUASJONEN har skapt en anti-elitisme som faktisk er mindre skammelig enn den pleier å være i amerikansk politikk. Som regel klarer millionærene som styrer Det republikanske partiet å framstille seg som nærmere folket enn millionærene som styrer Det demokratiske partiet. Alt de gjør er å ta på seg cowboy-støvler, fordømme abort og snakke mye om Jesus. Men i år har primærvalgene i delstater som New York, Delaware og Alaska vist at Jesus ikke lenger er nok. Det som gjorde at Tea Party-kandidat Christine O’Donnell slo sin konservative motstander i de republikanske primærvalgene i Delaware var ikke at hun er enda kristnere enn han (hun er det, hun har vært leder for The Savior’s Alliance for Lifting the Truth Ministery, en evangelisk sekt som preker seksuelt avhold, inkludert masturbasjon). Det som ga henne seieren var hennes angrep på «herskerklassen». «Elitene forstår oss ikke, de kaller oss tullinger. Men vi kaller oss ’vi, folket!’» sa hun under et folkemøte nylig, til en flom av applaus. Etterpå vendte hun skytset mot rike demokrater. Hun sammenlignet seg selv med den tidligere presidentkandidaten John Kerry som nylig har blitt anklaget for å snyte på skatten på sin nye yacht til sju millioner dollar: «Jeg har aldri hatt en høytlønna jobb eller firmabil … Jeg har aldri bekymret meg for hvor jeg skal gjemme yachten min for å slippe unna skatt … Og jeg vedder på at de fleste av dere heller ikke har gjort det.»

Kjensgjerningen at Christine O’Donnell har vunnet noen stemmer på å gjøre narr av rike politikere betyr selvfølgelig ikke at hun vil gjøre en bedre jobb enn dem. Hvis det utenkelige skulle skje og hun ble valgt, vil hun nesten garantert gjøre en verre jobb. Tea Party-bevegelsen finansieres allerede av milliardærer som David Koch, hvis nyligste bidrag til velferden for «vi, folket» var å si opp 118 av dem i North Carolina. Selv om man ikke kan stole på Tea Party-bevegelsens forakt for rikinger eller like deres fiendtlige innstilling til innvandrere, forhindrer det ikke at disse følelsene har større politisk interesse i dag enn noe demokrater eller moderate republikanere har frambrakt.

Det amerikanske Folketellingsbyrået annonserte nylig at 44 millioner amerikanere lever under fattigdomsgrensen, mens én prosent av befolkningen (ca. tre millioner mennesker) kontrollerer halvparten av landets rikdom. Et amerikansk parti som oppriktig anklaget rikingene for deres rikdom og deretter gikk til det uhørte steget å ikke anklage de fattige for deres fattigdom ville vært virkelig nyskapende.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Veteran O'Reilly har rundt tre millioner seere. «Nykommeren» Beck har rundt to millioner.

2 «Limbaugh: ?Russian communist? spies easily blend in with journalists, academics–?a communist is a communist?», MMTV, Washington, 8. juli 2010, http://mediamatters.org.

3 Glenn Beck gir ut et magasin, selger produkter med navnet sitt på, og anbefaler bøker. Han har opprettet et «universitet» for sine ideer og arrangerer folkemøter med inngangsbilletter (i juli ble billetter solgt for opptil 147 dollar). Lønna i Fox News, som bare utgjør en beskjeden del av inntektene hans, er på 2,5 millioner dollar (Kilde: The New York Times Magazine, 29. september 2010).

4 Philip Ricker, «S.C. Senator is a voice of reform opposition», The Washington Post, 28. juli 2009.

5 Richard N. Haass (lederen for Council on Foreign Relations), forord til Gordon H. Hanson, The Economic Logic of Illegal Immigration, Council on Foreign Relations Press, New York, 2007.

6 David Harvey, A Brief History of Neoliberalism, Oxford University Press, New York, 2007.

7 Kun 35 prosent av Tea Party-medlemmene oppgir at de har en årsinntekt under den amerikanske medianinntekten på 50 000 dollars. 20 prosent sier de tjener mer enn 100 000 dollar i året.

(…)