Den stille revolusjonen som aldri fant sted

I 2008 ble Québecs 400-årsjubileum feiret på storslagent vis og med store ord i en triumferende frammaning av den kanadiske nasjonale enhet. Takket være 150 millioner dollar fra forskjellige regjeringer kunne en flåte på et førtitalls seilbåter forlate La Rochelle for å gjenta seilasen over Atlanteren. Det ble arrangert gratiskonserter (med blant annet Céline Dion og Paul McCartney). En film som skildret Québecs historie ble projisert på en utendørs skjerm som var 60 meter høy og 600 meter bred. Et annet jubileum ble derimot forbigått i stillhet: 50-årsjubileet for den la révolution tranquille, «den stille revolusjonen», bølgen av progressiv uavhengighetsvilje som endte med å gi Québec fremragende sosiale ordninger. At nasjonalismen i Québec siden ga avkall på sine progressive ambisjoner, førte til dens fall. Kunne historien ha fulgt et annet spor?

I 1960 ble Jean Lesage, lederen for Québecs liberale parti (PLQ), statsminister. Han etterfulgte Maurice Duplessis, grunnleggeren av det ultrakonservative partiet Union nationale. I denne franskspråklige provinsen hvor utenlandsk kapital dominerte, førte økonomisk stagnasjon til høy arbeidsledighet (9,2 i 1960). På grunn av manglende offentlig styring var det den katolske kirken som tok seg av utdanning, helsestell og sosiale tjenester. Under slagordet «Herrer i eget hus» begynte den nye regjeringen å «modernisere» – et begrep som den gang ikke var ensbetydende med nedskjæringer i offentlige tjenester. (…)