Djevelen er blant oss

Å plassere en mindre samling ulike individer i et isolert rom er et velkjent triks i skrekkfilmen. Den bakenforliggende tanken er at få mennesker på et avgrenset område gjør det enkelt å utkrystallisere deres personligheter og relasjonene dem imellom. Det er samme tanke som ligger til grunn for moderne reality show som Robinsonekspedisjonen og Big Brother. I skrekkfilmens historie har vi sett trikset brukes i filmer som Night of the Living Dead (1968), der en gruppe mennesker forskanser seg i et forlatt bondehus og kjemper mot zombier og i Stephen King-filmatiseringen The Shining (1980), hvor Jack Nicholson og familie bor alene i et hjemsøkt hotell.

DEVIL LEGGER DET meste av handlingen til en heis som har stanset. Fem vidt forskjellige individer befinner seg i heisen da uhellet skjer. Sarah er en ung, vakker kvinne som faktisk er litt av en golddigger. Tony er mekaniker og Afghanistan-veteran. Ben arbeider som sikkerhetsvakt, men har også en voldelig fortid i bagasjen. Vince er selger, men også en litt av en svindler, og endelig har en vi eldre ikke-navngitt kvinne som viser seg å være kleptoman.

Alle fem er fanget i urbanitetens sentrum, kan man si. I motsetning til de fleste andre filmer om det okkulte, som henlegger handlingen til et sted i naturen for å skape en stemning av noe som er større enn mennesket, velger Devil på en riktig så smart måte å la handlingen foregå i det urbane rommet. Heisen kan ses på som uttrykk for menneskets storhet og iver etter å bygge, men også som et uttrykk for grådighet og obskur nødvendighet i trangen mennesket har til å bygge hus så høye som himmelen. Dette kan jo ikke gå ustraffet hen, synes moralen å være i Devil. Vi kan ikke gjemme oss bak innovasjon og bebyggelse, for det okkulte kan også finne sted gjennom, ja nærmest ved hjelp av, teknologien. Når heisen svikter ser vi menneskets skrøpelighet og avhengighet av teknologi. Mikrofonen i heisen høyttaler svikter, de fem innesperrede kan dermed kun høre omverdenen, ikke svare den. Dessuten er mobilsignalet dødt, og lyset går med jevne mellomrom og etterlater et mørkt og klaustrofobisk rom, hvor ondskapen snart får fritt spillerom.

Etter første lysbrudd har Sarah knivsår på ryggen. Ingen vet hvordan det har skjedd, men langsomt brer det seg en stemning av mistillit og intriger med seksuelle undertoner. Alle mistenker hverandre for å ha skumle hensikter, og ingen arbeider sammen. Utenfra ser omverdenen scenariet gjennom overvåkningskameraer, noe som nærmest er blitt en tendens i moderne mysterier. Tenk bare på filmer som Fear X (2003) og Red Road (2006). Overvåkningskameraet viser kun et utsnitt av virkeligheten og passer derfor godt inn i tanken om å stykkevis sette sammen en oppklaring på et mysterium, hvilket også er tilfellet i Devil. Vi kan ikke se helheten, men må sette løsningen sammen stykke for stykke. Det samme gjelder for kamerabevegelser og lyssetting. Kameraet i skrekkfilmer beveger seg ofte på en luskete måte, og lar oss kun se akkurat nok til at vi blir redde eller skremmes på andre måter, men uten å vise oss så mye at vi får nok informasjon til å bli beroliget av kunnskap om hva som faktisk foregår. Vi etterlates i uvisshet, noe som er et av skrekkfilmens sterkeste redskap, fordi uvissheten setter tanker og følelser i spill. Denne uvisshet understøttes i Devil av den manglende lyssetningen. Ofte er skjermen helt mørk, og som tilskuere har vi kun lyden til å trekke informasjon ut av.

Da neste lysbrudd inntreffer, eskalerer begivenhetene i heisen. Et speil splintres, og Vince får et dødelig kutt i halsen. Nå begynner hysteriet og panikken å sette inn. Mistankene sprer seg i heisen, og gruppen utstøter enkelte individer. Oppførselen er som en pessimistisk, men sikkert ganske realistisk studie av den menneskelige psyke og atferd i pressede situasjoner. Også utenfor eskalerer situasjonen. Politibetjenter og redningsfolk tilkalles for å befri de innesperrede, men det viser seg naturligvis raskt at det ikke er så lett, da selveste djevelen har tatt bolig blant en av de som er strandet i heisen.

HEISEN ER PÅ sitt vis den sterkeste medspiller i filmen. Det er klokt tenkt å legge handlingen til en heis. Dessverre spiller resten av gruppen ikke like godt. Devil klarer ikke å unngå å få et fattig skjær av b-film over seg. Filmen er den første i en trilogi av Night Chronicles-filmer, som har i sinne å avdekke det okkulte og overnaturlige i det moderne samfunnets urbane rom. Skjæres det ned på b-filmskuespillet og den litt for effektbetonte formidlingen, vil jeg faktisk glede meg til å se de to neste filmene.

© norske LMD