Don DeLillos nye roman, Omegapunktet,1 forfatterens første siden 9/11-romanen Mannen som faller fra 2007, er i likhet med Kroppskunstneren (2002) en tynn flis av en bok, 115 sider, ikke desto mindre konsentrert, ladet og gåtefull. For gåtefull, vil mange si, den betryggende plotlogikkens «whys and wherefores» synes å mangle. I Omegapunktet blir et essay karakterisert slik: «Mangelen på sammenheng er ganske slående.» Det fiksjonale essayets forfatter svarer: «Ment å være det.» Jeg velger å tolke dette som en kommentar til romanen selv.
Romanens sentrale syttifem sider er en skildring av et møte ute i ørkenen – «et sted sør for ingensteds» – mellom en filmmaker midt i trettiårene og en mer eller mindre pensjonert strategirådgiver for den amerikanske regjering. Denne hoveddelen er omkranset av to femten sider lange beskrivelser av en anonym observatørs besøk på Museum of Modern Art i New York. Han prøver, på to dager (3. og 4. september 2006), å få sett ferdig Douglas Gordons installasjon 24 Hour Psycho, en videoversjon av Hitchcocks grøsser fra 1960 der hastigheten er omtrent en tolvtedel av originalen, slik at filmen i installasjonsversjonen varer et helt døgn: sannheten to ganger i sekundet, 24 timer i døgnet, for å vri på et berømt diktum av Jean-Luc Godard. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
