Mubaraks diplomatiske jakt på legitimitet

September 2010. Dagen etter toppmøtet i Sharm el-Sheikh, andre etappe i gjenopptakelsen av direktesamtalene mellom israelerne og palestinerne, trykket den regimetro avisen Al-Ahram et bilde der president Hosni Mubarak går foran Barack Obama, den palestinske lederen Mahmoud Abbas, Israels statsminister Benjamin Netanyahu og kong Abdullah av Jordan. Noen timer senere oppdaget våkne nettbrukere at bildet var retusjert, og la det originale fotografiet ut på nettet. Her inntar den egyptiske statslederen, i likhet med sin jordanske kollega, en mer beskjeden plass ut i kanten av bildet, bak de israelske og palestinske toppmøtedeltakerne, som følger etter deres amerikanske «storebror».

Hendelsen kan virke komisk, men på ingen måte betydningløs. Den understreker hvor opptatt regimet i Egypt er av å framstå som en politisk nøkkelfigur i regionen for å sikre sin egen legitimitet. For om arven etter Gamal Abdel Nasser (1952–1970) har fått gjennomgå på flere punkter – særlig på det økonomiske området, da den arabiske utgaven av sosialisme ble forlatt tidlig på 1970-tallet til fordel for en mer liberalistisk orientering – holder en annen av Nassers overbevisninger fortsatt stand, nemlig troen på Egypt som en sentral diplomatisk aktør.

Egyptisk diplomati er kjent for å være svært aktivt og gjør seg stadig bemerket med enkelte kjente navn. FNs tidligere generalsekretær Boutros Boutros Ghali (1992–1996) var fra Egypt. Den svært populære Amr Moussa har ledet Den arabiske liga siden 2001, og investeringsminister Mahmoud Mohieldin er nettopp utnevnt til en direktørstilling i Verdensbanken. Til tross for dette, og uten å gå nærmere inn på at Egypts kandidat ikke nådde fram i kampen om generaldirektørstillingen i Unesco i september 2009, har Kairo vært en dalende stjerne på den internasjonale og regionale arena de senere år.

EGYPT, SOM LENGE har stått i spissen for arabisk nasjonalisme og dermed neppe kan anklages for å underselge palestinske interesser, har lagt til rette for fred mellom Israel og de arabiske landene ved å være det første arabiske landet som undertegnet en fredsavtale med Israel (1979). Landet har vært vertsland for flere forhandlingsrunder, inkludert undertegningen av deler av den såkalte Oslo-avtalen. Men de fastkjørte forhandlingene og den negative utviklingen i området har svekket Egypts rolle. Nå som konflikten har blitt mindre intens, særlig etter at attentatene i Israel har opphørt, får konflikten mindre oppmerksomhet fra USA og USAs allierte, som nå har vendt blikket lenger østover, mot uroen i Irak, Iran, Afghanistan og Pakistan. Her har Egypt ikke de samme forbindelsene og begrensede muligheter til å gripe inn.

I Palestina taler de interne stridighetene imot forsøk på megling i egyptisk regi, siden Egypt klart støtter den palestinske selvstyremyndigheten mot Hamas, som er den palestinske grenen av bevegelsen Det muslimske brorskap, Mubaraks største motstander i hjemlandet. Vanskene med å kontrollere grensen til Gaza gir egyptiske myndigheter ikke så rent lite hodebry: De må både vise solidaritet med palestinerne og etterleve israelske krav, samtidig som de skal sikre sitt eget territorium. Disse hensynene blir ikke helt forstått av folkeopinionen, som nekter å bidra til blokaden av Gaza.

For det er ikke bare USA som må overbevises om nytteverdien av egyptisk diplomati, men også egypterne selv. Folkets røst kommer bare i liten grad til uttrykk gjennom valgurnene. Valg er noe folk flest ikke bryr seg om. Valgene skjemmes dessuten ofte av uregelmessigheter. De tjener i første rekke til å avgjøre styrkeforholdet mellom kreftene i det øvre samfunnssjiktet. Men i et land med nesten åtti millioner innbyggere, må maktapparatet ha en viss oppslutning i folket. I mangel av ytringsfrihet og en politisk offentlighet, utnyttes nasjonalstoltheten til å slutte rekkene rundt sentralmakten. Avvikende meninger mellom eliten og befolkningen gjør imidlertid denne «samhørigheten» stadig mer besværlig.

I regjeringen har forretningsmenn overtatt plassen til de militære, som har funnet seg mer lukrative sysler. Disse forretningsmennene viker ikke tilbake for kontakt med de israelske forhandlingspartnerne, de ser nærmest på Israel som et foregangsland, et mønster på modernitet. Folkeopinionen stilte seg derimot bak Hizbollah under krigen i Libanon sommeren 2006. Opinionen kan dermed lett la seg friste – og hvor ironisk vil vel ikke det være – til å anerkjenne to ikke-arabere, nemlig Irans president Mahmoud Ahmadinejad og Tyrkias statsminister Recep Erdogan som de best egnede fanebærerne til å kjempe for palestinernes sak og holde stand mot det de ser på som et Israel-vennlig Vesten. Dette bakteppet forklarer de egyptiske myndighetenes antisjiamuslimske uttalelser. Allerede i april 2006 hevdet Mubarak i et intervju på den saudiarabiske tv-kanalen Al Arabiya at sjiamuslimer bosatt i de ulike arabiske landene var lojale mot Iran, som brukte dette til fordel for sine interesser.

Myten om arabisk enhet, som tidligere ble forfektet av myndighetene i Kairo, har nå slått sprekker. Forholdet til Syria, som i over tretti år har vært Irans nære allierte, er mer enn kjølig og relasjonene til Saudi-Arabia er heller ikke særlig hjertelige. Egypt irriterer seg også over jordanske kong Abdullahs tendens til å invitere seg selv til forhandlingene om Palestina. I Beirut i mars 2002 la han fram et komplett fredsforslag, for fem år senere å påta seg meglerrollen i konflikten mellom Hamas og Fatah (Mekka-avtalen). Egypt ergrer seg også over å måtte ta hensyn til det lille emiratet Qatar, som har fått økt innflytelse etter at den arabiske nyhetskanalen Al Jazeera ble etablert der i 1996. Emiratet opptrer som megler på stadig flere fronter, fra Jemen og Sudan i sør til Libanon i nord. På president Nassers tid var Egypt den arabiske verdens stemme med radiokanalen Sawt Al-Arab (Den arabiske stemme), I dag har ikke landet lenger et arabiskspråklig medium av betydning. Ønsket om å innta en sentral posisjon i den regionale politikken gjør Egypts medieproduksjon lite salgbar i utlandet.

DET FRAMSTÅENDE universitetet Al-Azhar¹ har i lang tid vært en viktig intellektuell og religiøs institusjon, men har fått lide av de nære relasjonene storimamen Mohammed Tantawi hadde til statsmakten. Nylig avdøde Tantawi, som ble utnevnt av Mubarak, støttet flere ganger regjeringens standpunkter. Han oppfordret til å stemme ved valgene og forsvarte byggingen av en underjordisk metallbarriere langs grensen til Gaza. Hans svært lokale stilling begrenset hans åndelige påvirkningskraft, samtidig som han møtte konkurranse fra andre predikanter som tok i bruk den nye informasjonsteknologien.

For å følge utviklingen – særlig for å kjempe mot den radikale salafistbevegelsen som allerede har flere kanaler i Egypt – etablerte Al-Azhar sin egen fjernsynskanal i 2009. Sendingene til Azhari TV går ikke bare på språkene til de muslimske folkegruppene i Midtøsten og Asia (arabisk, urdu og pashto), men også på engelsk og fransk. På kanalen forkynnes islam som en åpen og tolerant religion. Den nye imamen, Ahmed Al-Tayeb, er kjent for sine solide teologiske kunnskaper og er utdannet ved Sorbonne i Paris. Som fransktalende og tilhenger av dialog mellom religionene, er han et godt eksempel på forsøket på å gjøre Egypt til en høyborg for moderat islam.

Strategien for å vinne innflytelse inkluderer også utdanning av utenlandske imamer, enten direkte ved universitetet eller av azhari-predikanter som blir sendt ut til over 80 land. Vestlige land med store muslimske befolkningsgrupper tar villig imot dem for å begrense framveksten av radikal islam, og forsøker å utvikle samarbeid med det berømte egyptiske lærestedet. Men for å øke sin anseelse må Al-Azhar tilpasse sine egyptsentrerte standpunkter, øke kompetansenivået (særlig språkkompetansen) til sine ansatte, og ta steget inn i den moderne medieverdenen som de fortsatt i liten grad behersker redskapene til.

I globaliseringens tidsalder prøver Egypt å finne sin plass. Av prinsipp, og for å bli mer synlig, deltar myndighetene i Kairo i stadig flere interna-sjonale prosjekter. Derfor gikk Mubarak fra første stund helhjertet inn for Middelhavsunionen, som Nicolas Sarkozy lanserte i juli 2007 med et foreløpig heller blandet resultat. Med unntak av bygningssektoren og telefonselskaper, er egyptisk næringsliv lite representert i utlandet. Men de siste årene ha Egypt trukket til seg et stort volum av utenlandsk aksjekapital (anslått til 59,9 milliarder i 2008), hovedsakelig fra landene rundt Persiabukta. Strategien har bestått i å utvide antall handelspartnere, hvor man har spilt på ulike lands (som Kina, India og Russland) ønske om å styrke sin stilling i Midtøsten. Egypt har også økt forbindelsene til mer eller mindre oversette områder i Øst-Europa, Asia og Latin-Amerika.

I SITT AFRIKANSKE nærområde mister derimot Egypt fotfeste. Etter aktivt å ha kjempet for sudansk samhold, bør de egyptiske lederne være forberedt på at folkeavstemningen om avhengighet for Sør-Sudan, som etter planen skal avholdes i januar 2011, kan avføde Sør-Sudan som en ny aktør. Videre forsurer striden om deling av vannresursene i Nilen forholdet til de andre Nil-landene. I mai 2010 led Egypt et alvorlig nederlag da Etiopia, Rwanda, Tanzania og Uganda inngikk en separat avtale som utfordrer avtalen om vannfordeling fra 1959 hvor brorparten tilfalt Egypt (og Sudan).

Som nest største mottaker (etter Israel) av amerikansk militærhjelp (1,3 milliarder dollar i året) og sivilhjelp (250 millioner i året), spiller Egypt fortsatt en viktig rolle som USAs allierte i regionen. Omar Suleiman, sjefen for den egyptiske etterretningstjenesten, blir hyppig konsultert på nøkkelområder som Palestina og Irak. Etter det anspente forholdet under George W. Bush, med USAs aggressive midtøstenpolitikk og påtrykk om mer demokrati (noe Egypt mente var svært urettferdig), er tonen nå langt mer avslappet. Obamas forsonende holdning overfor muslimske land, som han blant annet uttrykte i talen han holdt i Kairo 4. juni 2009, har vært med på å bidra til dette. Den nye administrasjonen i Washington ønsker heller ikke å destabilisere det egyptiske regimet med krav om godt styre og demokratisering. Det muslimske brorskapets framgang under forrige parlamentsvalg (2005), og valgseieren til Hamas i Palestina i januar 2006, har fått amerikanerne til å tenke seg om. Usikkerheten rundt hva som vil komme etter Mubarak, gjør dem forsiktige, de vokter seg vel for å godkjenne, selv implisitt, presidentens antatte arvtaker, Gamal Mubarak. Han var med i farens delegasjon til Washington da fredsforhandlingene ble gjenopptatt i begynnelsen av september, men sliter med å skape seg en internasjonal profil. Tidlig på 2000-tallet førte en rekke opptredener i utlandet til en flom av kritikk mot en dynastisk arverekkefølge.

Men slike diplomatiske initiativ forblir avgjørende om regimet vil sikre seg legitimitet. Det framgår klart av hvor mye tid Mubarak setter av til diplomatiske samtaler og statsbesøk, noe som utvilsomt må være anstrengende for en mann på over åtti. Hans etterfølgers evne til å fylle dette aspektet av presidentembetet, og kanskje også å gjenetablere Egypts regionale stilling, vil utvilsomt bli en utslagsgivende faktor for om den forventede overgangsperioden vil lykkes.

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Et av verdens eldste universiteter og det fremste lærestedet i Egypt for islamske studier. Tilknyttet moskeen med samme navn. Overs. anm.