Permanent økonomisk unntakstilstand

Demonstrasjonene som har funnet sted Europa i år mot kutt i offentlige budsjetter – i Hellas, Frankrike, Irland, Italia og Spania – har gitt opphav til to ulike fortellinger om krisen. Den første, som er skapt av makten og mediene, avpolitiserer krisen. Budsjettinnstramningene regjeringene har besluttet, iscenesettes ikke som politiske valg, men tekniske svar på økonomiske nødvendigheter. Moralen er: Om vi vil at økonomien skal stabilisere seg, må vi stramme inn beltet. Den andre historien, fortellingen til de streikende og demonstrantene, postulerer at sparetiltakene ikke er annet enn et redskap i hendene på kapitalen for å bygge ned de siste restene av velferdsstaten. I det ene tilfellet framstår Det internasjonale pengefondet (IMF) som en nøytral agent som bare ønsker å sørge for orden og disiplin, i det andre tilfellet spiller IMF nok en gang rollen som håndlanger for den globale finansen.

Selv om begge perspektivene inneholder elementer av sannhet, tar de begge grunnleggende feil. De europeiske ledernes forsvarsstrategi ignorerer åpenbart at de enorme budsjettunderskuddene hovedsakelig skyldes de mange milliardene som gikk med til å redde bankene, og at lånet som ble gitt til Athen først og fremst vil gå med til å betjene gjelden Hellas har i franske og tyske banker. EUs redningspakker har ingen annen funksjon enn å redde den private banksektoren. På den andre siden vitner venstresidens fortelling nok en gang om den elendige tilstanden på dagens venstreside: Det finnes ingen positive programerklæringer, bare en generell avvisning av å gi avkall på sosiale goder. Den sanne utopien er ikke lenger en radikal endring av systemet, men ideen om at man kan bevare velferdsstaten innenfor det rådende systemet. For om vi forblir innenfor det globale kapitalistiske systemet har vi ingen andre valg enn å akseptere de ofrene som kreves av arbeiderne, studentene og pensjonistene. (…)