«De gode løsningene»

Løsningen er ikke problemet, der er problemene som er løsningen, skrev en velkjent filosof for 42 år siden, for å understreke hvordan enhver løsning virker tilbake på problemet og stiller det på nye måter. Besettelsen på løsningsorientering er ikke blitt mindre siden den gang. For tiden går det knapt an å høre norske eller utenlandske politikere snakke uten at den magiske formuleringen «de gode løsningene» dukker opp relativt raskt. Ideologiske motsetninger og partipolitikk er ikke viktig, blir vi til stadighet fortalt. Det viktige er å finne de «gode løsningene», ikke henge seg opp i partipolitikk, eller enda verre, politikk i vid forstand.

Retorikken spiller på ideen om at det finnes gode og dårlige løsninger på partikulære problemer, uavhengig om hvordan problematikken i sin helhet rekonfigureres av nettopp løsningsjakten. Løsnings-orienteringen kan til tider motsi seg selv fordi den ferdigformulerer problemet og rammer det inn på avstand fra en politisk kontekst som kan gi det andre om mer prekære formuleringer.
Om atmosfæren eller kapitalen vil gå av med seieren, er uvisst, men for øyeblikket ser det dystert ut for førstnevnte.

Obamas to år i Det hvite hus er et godt eksempel på hvordan denne løsningsorienteringen, nettopp ved sin apolitiskhet, umuliggjør end-ringer. Som Erik Klinenberg og Jeff Manza påpeker (se side 9), skyldes i stor grad Obamas mange politiske nederlag at han har insistert på sam-arbeid over partigrensene i troen på de gode løsningenes common sense, uten å nettopp bruke problemene til å endre grunnlaget for løsninger: «Som Roosevelt og Reagan før ham kunne Obama ha insistert på at en vesentlig politisk endring ikke var et alternativ, men en nødvendighet. Han kunne ha insistert på at Republikanerne, som på ingen måte hadde fått sin politiske agenda diskreditert, måtte drive politikk på hans premisser. Han gjorde ingenting av dette. I stedet forsøkte han å være å være en forhandler, å regjere på en høflig måte, å forhandle fram politisk endring på tvers av partiskillene.»

Det store eksempelet på løsningsproblemet viser seg nå på klimatoppmøtet i Cancún. I likhet med toppmøtet for biologisk mangfold i Nagoya i forrige måned (se artikkel på neste side) dekkes de reelle problemene over av den heseblesende jakten på en løsning. Her er det ingen tilløp til å la problemet formulere løsningene på ny. Det settes inn i de sedvanlige alternativene: monetarisering eller ingenting. Alt skal innlemmes i de økonomiske strømmene, hvis ikke kan man ikke forholde seg til det. Derfor ble det også i Nagoya drøftet å tilskrive en verdi til biotoper slik at ødeleggelse synliggjøres og reparasjon «belønnes». I likhet med Kyoto-avtalens mislykkede kvotehandel på CO2, som går en uklar skjebne i møte, gjør man problemet til et av økonomisk et. Den problematiske «verdi i seg selv», som Kant engang formulerte i møte med det gryende økonomifagets løsrivelse av (iboende) verdi fra ting til fordel for etterspørsel, kastes fra skanse til skanse.

Dette vil vise seg i Arktis, et av de siste store områdene som så langt har vært unndratt kapitalstrømmenes ressurslogikk. Her kan det synes om kapitalismens møter sin endelige atmosfæriske grense. Om atmosfæren eller kapitalen vil gå av med seieren, er uvisst, men for øyeblikket ser det dystert ut for førstnevnte. Slik beskriver Gilles Lapouge situasjonen (se side 22–23):

«På stillheten og hvitheten som unnslapp historiens nysgjerrighet, vil det samles bulldosere og gravemaskiner, raffinerier, gasslekkasjer, gigantiske båter, ikke-statlige organisasjoner, støy, fiskefabrikker, horder av miljøaktivister, oljeplattformer, super-duper-giga-tankbåter, atom-isbrytere. Hvitheten vil dra sin vei. Havet vil skumme rundt forvirrede isfjell. Byer vil lyse opp i tåka. Den vakre forhistoriske stillheten vil fortrenges av sirener og hammere. En av de siste reservene av ubesudlet skjønnhet vil forsvinne.»

© norske LMD