Det magiske speilet

Da jeg meldte meg inn i Facebook, ble jeg bedt om å oppgi mitt virkelige navn, deretter mottok jeg en SMS med en hemmelig kode som jeg måtte bruke for å bekrefte at jeg faktisk eksisterte. Facebook insisterte også på at jeg skulle oppgi passordet til e-postkontoen min, for å hente ut mine kontakter – eller mine «venner» som det så fint heter – fra adresseboka.

Facebooks blå side, som overvåkes kontinuerlig av algoritmer forankret i bruksvilkår som ingen leser, tilbyr en koselig boble der brukerne kan snakke sammen uten underlige meldinger fra ukjente eller fra parasitter som lover dem gull og grønne skoger. Annonsene er relativt diskrete, og man kan i evigheter studere bildene til venner, more seg eller indigneres over de samme nyhetene som dem, spille de samme spillene, følge de mest trivielle og hyggelige nyhetsoppdateringene. Meldingene som utveksles dekker hele spekteret av menneskelig kommunikasjon, fra den uunnværlige «jeg tar en dusj» til de mest dypsindige refleksjoner over samtidskunst, via opplysninger om fødsler og annet.¹

På Facebook er samkvemmet alltid positiv. Med et tastetrykk kan man si at man «liker» noe, men ikke at man misliker noe. Man får beskjed når man får en ny venn, men ikke når man mister en.

DIVERSE KONTROLLMEKANISMER beskytter brukerne. Hvis jeg for eksempel er på reise og forsøker å logge meg inn fra et uvanlig sted, må jeg svare på (lekne) spørsmål basert på bilder av venner for å bevise min sanne identitet. Kontroversielle sider – som støttegruppa til Bradley Manning, soldaten som er anklaget for å ha gitt hemmeligstemplet informasjon fra krigen i Irak til Wikileaks – kan plutselig forsvinne uten nærmere forklaring, for så å dukke opp igjen noen dager senere, uten nærmere forklaring.

For å unngå søppelpost oppfordres medlemmene til å rapportere plagsomme meldinger, hvorpå Facebook suspenderer kontoen til de anklagede brukerne. En brist aktivister av alle slag har brukt for sperre ute politiske motstandere.²

Facebook forbyr også brukerne å legge ut lenker til farlige sider (som for eksempel forsøker å installere virus eller lure til seg bankinformasjon), men denne snille Storebror faller til tider for fristelsene til å sensurere. Den blokkerer lenker til nettsider for fildeling, politiske aksjoner eller kunstneriske performancer – for eksempel seppukkoo.com som lar brukerne slette sin personlige informasjon og forlate Facebook.

Denne kløktige blandingen av privatliv og kikkermentalitet, denne moderat formen for transgresjon og frihet under overvåkning har vært en suksessoppskrift for Zuckerberg. Med den har han klart å få 500 millioner mennesker til å registrere seg, hvorav 50 prosent logger seg på daglig. Til sammen bruker medlemmene 700 milliarder minutter på Facebook hver måned. 200 millioner oppdaterer siden sin via mobiltelefonen. Ut fra ingenting – eller nesten, det prestisjetunge Hardvard-universitetet spilte en ikke ubetydelig rolle ved pangstarten i februar 2004 – er Facebook nå blitt verdens største nettsted og har 1700 ansatte.

De personlige dataene brukerne frivillig gir fra seg begjæres av mange. Det gir reklamebransjen langt mer treffsikker informasjon om målgrupper (kjønn, alder, bursdag, språk, land, by, utdannelsesnivå, osv.) enn undersøkelsene til de tradisjonelle mediene. Og Facebook har snart et like stort publikum som fjernsynet. 26. november kunne luksusmerket Louis Vitton henvende seg uten mellomledd til 1 682 820 brukere. På veskeprodusentens side inneholder både motevisninger (presentert med 360-graders videoer, teknologien forplikter) og en reisedagbok fra U2-vokalist Bono kalt «I hjertet av Afrika».

BLANT DE MEST POPULÆRE SIDENE finner vi merker som Starbucks, Coca-Cola og kjeksprodusenten Oreo som har 10-25 millioner tilhengere. På toppen i øverste divisjon finner vi øyeblikkets stjerner: musikk, film, fotball, tv-serier og Facebook-spill, men også Barack Obama, som under valgkampen i 2008 gjorde stor suksess på nettet. Men de største merkene er ikke de eneste som utnytter denne gullgruven. På et lavere nivå, bruker lokale håndverkere, mindre forfattere og småbedrifter det samme systemet for å promotere seg selv. Også Le Monde diplomatique.

Facebook er blitt vår egoistiske reklamedrevne tids magiske speil, det lar alle polere sin personlige fasade og innbyr til kontinuerlig iscenesettelse. Facebook-erfaringen framfor alle er følelsen av å opptre permanent for 130 personer (gjennomsnittlig antall venner) som applauderer hver gode gest og kommentar. Jo mer vår digitale projeksjon gjenspeiler vår personlighet (eller våre ønsker), jo mer falmer vi bak speilet.³ Denne følelsen leder alle og enhver til å fôre sin side nærmest som besatt med sin personlige smak, adresse og geografisk posisjon i det virkelige liv gjennom ulike geolokaliseringsteknikker, eller fortelle om sitt kjærlighetsliv. Alle forsvarsmekanismer paralyseres, inkludert vernet av privatlivet, som uansett frivillig har blitt revet ned av den eksponentielle teknologiske veksten.

Facebook har imidlertid ingen planer om å stoppe her. Fra å være et lukket nettsted, ønsker det nå å innta hele nettet. «Liker»-knappen som ble introdusert i april 2010 er en harmløs funksjonalitet som hver webmaster kan installere på sitt nettsted for å skape litt buzz. Takket være dette geniale systemet som allerede er installert på en million nettsteder, skryter Facebook av å styre nettbesøkene til 150 millioner personer hver måned, og dermed får de enda bedre profilering. For å tjene (og finsikte) nettbrukerne bedre, har Facebook dessuten nylig lansert en elektronisk meldingstjeneste som forener e-post, SMS og lynmeldinger – i åpen konkurranse med Google, den andre store nettgiganten.

FACEBOOK GARANTERER at bare våre venner har adgang til denne massen av tekst og bilder som kontinuerlig pøses inn i databasene. Etter at Wall Street Journal avslørte at enkelte av de største spilleverandørene på Facebook lagret personlig informasjon om spillerne og deres venner, kom selskapet med en erklæring om «nulltoleranse» overfor aktører som selger slik informasjon, og forsikret at Facebook «aldri har solgt og aldri vil selge informasjon om brukerne». (De snakker selvfølgelig her ikke om Patriot Act, som tillater de amerikanske myndighetene å hente ut personlig informasjon fra alle servere i USA.)

I 1993 forklarte en minneverdig karikatur av Peter Steiner i New York Times at «på nettet vet ingen at du faktisk er en hund». I 2010 er anonymiteten i ferd med å avskaffes. «Med 14 bilder av deg har vi mulighet til å identifisere deg,» sa Google-sjef Eric Schmidt på konferansen Technomy 4. august 2010. «Du trodde det ikke fantes 14 bilder av deg på nettet? Ikke glem fotoene på Facebook.» Et faktum som ikke bare er irreversibelt, men også nødvendig i hans øyne: «I en verden av asymmetriske trusler, er anonymitet altfor farlig. […] Vi trenger en troverdig måte å bekrefte identitet på – og det beste eksempelet i dag er Facebook. […] Regjeringene vil uansett på et eller annet tidspunkt kreve det.»

Om det i dag fortsatt er mulig å lure dette systemet, vil det bli langt vanskeligere i framtiden. De mektigste bakmennene på nettet og de politiske lederne ønsker å «sivilisere» det frie internettet som fortsatt oppfattes som et lovløst territorium. Om de klarer å temme det, vil det å oppgi sin sanne identitet være prisen å betale for å delta fullt og helt. Nettet har fram til nå tjent som bilde på et desentralisert system av sammenkoblede informasjonsnettverk. Ingen kunne i sin villeste fantasi forestille seg at en edderkopp skulle klare å snike seg inn i systemets sentrum, og spionere på atferden til alle nettbrukerne.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Miyase Christensen, «Facebook is watching you», Manière de voir n° 109, «Internet, révolution culturelle», februar'mars 2010.

2 Fabrice Epelboin, «Guerre civile sur Facebook», ReadWriteWeb France, 14. mai 2010.

3 Snarere enn The Social Network (David Fincher, 2010)–som ikke desto mindre er en glimrende film om Harvard, informatikk og makt–er det Catfish, en dokumentar av Henry Joost og Ariel Schulman, som best fanger essensen av Facebook. Filmen kommer på DVD i januar 2011.