Militærjunta i sivil

Med parlamentsvalget 7. nov-ember 2010 fortsatte militærjuntaen i Burma sin urokkelige iscenesettelse av «veikart for et disiplinert demokrati». En uke senere løslot de opposisjonslederen Aung San Suu Kiy. Euforien etter løslatelsen har dekket over en uunngåelig realitet, nemlig at selv om landets politiske landskap har forandret seg mye, domineres det fortsatt av hæren. Mange hevder valgskuespillet, og hele overgangsprosessen juntaen innledet i 2003, bare tjener til å befeste makten til et anakronistisk militærdiktatur. Denne framstillingen tilslører imidlertid de dyptgripende lokale og nasjonale endringene som er underveis, i militæret så vel som i opposisjonen.

Som den eneste institusjonen som er i stand til å gripe inn i alle deler av det politiske, økonomiske og kulturelle liv, har hæren dominert det burmesiske statsapparatet i over et halvt århundre. Den blir ikke utfordret av noen samlet opposisjon, selv ikke av lederen av National League for Democracy (NLD), Aung San Suu Kyi. Flere tiår med borgerkrig og en særegen geopolitisk situasjon gitt landets beliggenhet mellom India og Kina, har sammen med militaristiske tradisjoner fra kampen mot koloniherrene og keisertidens Japan skapt en reell mangel på konkurrerende institusjoner etter uavhengigheten i 1948.

PROBLEMET BURMA står overfor er altså ikke å finne ut hvordan man kan erstatte et militærdiktatur med et fullverdig demokrati, om det aldri så mye blir båret fram av en høyt elsket fredsprisvinner. Det ligger snarere i å forstå hvordan hærens dominerende stilling vil utvikle seg i overgang fra et direkte tyrannisk og totalitært maktsystem til en mer indirekte form for diktatur. Åpningen for mer politisk pluralisme og et gryende sivilt samfunn kan på sikt skape en gradvis demokratisering. Dette er en nødvendig prosess om man skal få bukt med den ekstremt høye kriminaliteten som gjennomsyrer det burmesiske samfunnet (næringslivet er preget av mafiavirksomhet, lokale narkotikabaroner, bevæpnede etniske militsgrupper) – et samfunn hvor det ofte tys til politisk vold og som er herjet av finansielt og politisk dobbeltspill i kretsen rundt det allestedsnærværende militære maktapparatet. Utopi?

Muligens, men det nylige valget kan bidra til å skape en slik dynamikk. For å være helt nøyaktig er valget femte etappe (av i alt sju) i en over-gangsplan som ble innledet i 2003.¹ Aung San Suu Kyi benekter for øvrig heller ikke at en «gradvis overgang» er nødvendig: «Jeg ønsker ikke juntaens fall. […] Mitt ønske er at juntaen hever seg opp til et nivå preget av den verdigheten som ligger i profesjonalitet og ektefølt patriotisme.»²

Til tross for utrenskningene som gjentatte ganger har forsterket hierarkiet og fjernet alle reformvennlige elementer det siste tiåret, står juntaen overfor et omfattende generasjonsskifte. De to siste lederne fra statskuppet 18. september 1988, generalene Than Shwe og Maung Aye, er begge over 70 og vil om kort tid trekke seg tilbake. Med dem forsvinner også familieklanene og deres sosiale og økonomiske nettverk. Blant nykommerne har foreløpig ingen karismatisk skikkelse gjort seg bemerket. Ingenting tyder heller på at det vil skje i overskuelig framtid. Den eldre garde later nemlig til å være svært innstilt på å la spillet om innflytelse gli over i et nytt regime uten ansikt.

MED OPPRETTELSEN av et nasjonalt parlament med to kamre, 14 desentraliserte provinsregjeringer og lokale parlamenter (inndelingen i 13 militære regioner er beholdt) vil det politisk-militære puslespillet unektelig bli langt mer komplekst i det kommende tiåret. Denne utviklingen vil, ifølge dagens oligarker, utjevne maktforholdet og dermed dempe den interne rivaliseringen og sørge for at de gradvis kan trekke seg tilbake fra makten. Samtidig vil regjeringen gå i retning av et system som riktignok fortsatt er autoritært, men hvor hærens innblanding vil foregå på sivilt vis gjennom politiske grupperinger, som for eksempel det nyopprettede Union Solidarity and Development Party (USDP), og næringslivsledere som ønsker å å forsvare sine økonomiske interesser. Hæren forsøker på denne måten å gi nye muligheter til sine medlemmer, og også til kretsen av næringsledere som har støttet dem så langt.

Siden i vår har flere utskiftninger funnet sted i landets øverste sjikt, og flere vil følge. Disse utskiftingene har blitt akkompagnert av en privatisering av statsbedrifter, særlig innenfor energi, havnedrift og bankvirksomhet. Dette gjør «pensjonerte» offiserer og deres familier enda rikere. Flere av dem har dermed overtatt import-eksportfirmaer, telebedrifter, oljeselskaper og banker som tidligere var på hærens hender. De forsøker å opprette nye konsern, som kanskje vil utfordre de store etablerte økonomiske aktørene, for eksempel gründeren Tay Za og hans Htoo Group.

Som i Indonesia og Thailand, er makthaverne sikret en viss beskyttelse fra tidligere juntamedlemmer som gjør karriere som forretningsmenn. Denne strategien skal forhindre at det utvikler seg en sivil opposisjon med utspring i tidligere militære. Etter hvert som de blir mer opptatt av å pleie sine forretningsinteresser enn å søke politisk makt, blir de tvunget til å ha gode forbindelser med en monopolistisk stat som fortsatt dominerer den formelle økonomien og står for fordelingen av rikdommene. Det fins imidlertid ingen garantier for at denne overgangsstrategien vil lykkes. Omgangen med framvoksende økonomiske aktører – både innenfor og utenfor den militære ledelsen – kan vise seg å bli svært delikat.

MANGE OBSERVATØRER hevder at ved å avholde dette valget for å skape seg en fasade av sivile verdier, byttet generalene ganske enkelt ut militæruniformen med den tradisjonelle longyien til de burmesiske politikerne. Det endrer med andre ord svært lite. Dette er imidler-tid litt kortsynt. Reformeringen av statsapparatet i kjølvannet av valget blir ingen enkel affære. Overgangen fra et militært til et sivilt samfunn, og det nye politisk-militære landskapet man begynner å se konturene av, vil trolig avføde ny maktkamp blant dagens herskere (riktignok uten å true det tyranniske styret).

Hvordan vil rollene fordeles mellom det militære hierarkiet (som inntil nå har hatt tilnærmet eneveldig makt) og det nye sivile og parlamentariske maktapparatet (hovedsakelig USDP)? USDP ble etablert for noen måneder siden og har utspring i Union Solidarity and Development Association (USDA), som har blitt ledet av Than Shwe siden 1993 og foraktes av hæren, selv om alle soldater har obligatorisk medlemskap. USDP består av tidligere offiserer i juntaen, samt forretningsmenn og sivile rangspersoner. Partiet vant som ventet valget 7. november med et overveldende flertall (offisielt fikk USDP 76,5 prosent av stemmene).³ Men hvilket forhold partiet vil ha til hæren i årene som kommer, gjenstår å se. Det samme gjelder forholdet til andre juntavennlige bevegelser, for eksempel National Unity Party (NUP) som under valget i 1990⁴ ble kritisert for å være hærens og det gamle regimets parti. NUP kan med sin vippeposisjon fort bli avgjørende for sammensetningen av framtidige nasjonalforsamlinger.

Man kan også spørre seg hvilket forhold de øverste offiserene i hæren– generasjonen som nå stiger i gradene, generaler som Myint Aung, Ko Ko, Min Aung Hlang og Kyaw Swe, alle i femtiårsalderen – vil ha til den eldre garde. Eks-generalene Thein Sein, Thura Shwe Mann (Thiha Thura), Tin Maung Myint Oo og Maung Oo har alle gått av med pensjon (frivillig eller ufrivillig) for å delta i det nye parlamentariske spillet og samtlige sitter nå i parlamentet. Hva vil bli utfallet av de motstridende interessene til de ulike klanene? Og ikke minst hva vil relasjonen bli mellom kommandantene i de 13 militærstyrte regionene som fortsatt utpekes av de sentrale styresmaktene, og de framtidige «chief ministers» som vil bli valgt til å lede landets 14 administrative enheter?

Årets valg bidro til å forsterke de dype skillene mellom ulike krefter i den demokratiske opposisjonen. Denne vil ikke kunne samle seg om Aung San Suu Kyi, selv om hun er aldri så karismatisk, og hennes parti NLD, som tidligere i år ble forbudt. Under valget dukket det opp andre de-mokratiske bevegelser, de som trosset Aung San Suu Kyis oppfordringer til valgboikott og deltok i juntaens valgmaskerade. I første rekke blant disse står National Democratic Party (NDF), som ledes av Khin Maung Swe, en av NLDs tidligere politiske fanger (løslatt i 2008). Andre partier knyt-tet til folkegrupper fulgte i deres fotspor og har tatt avstand fra NLD og andre tidligere allierte. Eksempler her er Shan Nationalities Democratic Party (SNDP, shan-folket) og Rakhine Nationalities Development Party (RNDP, arakan-folket), selv om disse riktignok ikke har utviklet noe felles program. Den nye (lovlige) opposisjonen som har trådt fram i denne første valgøvelsen på tjue år bærer allerede bud om intern strid mellom pragmatikere (de nyvalgte) og idealister (NLD).

DEN FRAMTIDIGE INTERNE politiske debatten vil dermed dreie seg om hvilken vekt de nye parlamentsmedlemmene vil få, og hvilken rolle de vil spille. Og da særlig innen de få demokratiske og etniske miljøene som med valgdeltakelsen har fått lovlige kanaler å ytre seg gjennom. Til tross for at den fikk få mandater ved valget, er altså en annen opposisjonsbevegelse enn NLD blitt anerkjent av regimet. Aktivistmiljøene har dermed fått et lovlig handlingsrom, selv om det er svært begrenset. Det gjenstår å se om hærens hierarki – både det nåværende og det framtidige – vil bestemme seg for å samarbeide med denne nye «offisielle» og kritisk innstilte opposisjonen.

Valget i november markerte altså ikke nødvendigvis et tilbakeslag. Opposisjonen framstår nå helt åpenbart som mangesidig og mindre avhengig av Aung San Suu Kyi. Opposisjonslederen vil ha vansker med å omskape begeistringen etter hennes tredje løslatelse til en samlende og effektiv strategi, slik hun gjorde i 1995 og i 2002. Hun kan kanskje i større grad lykkes med å forsone det internasjonale samfunn, som har latt seg fascinere av auraen hennes, med et land som altfor lenge har stått på sidelinjen.

Om demokratiseringsprosessen i Burma går uhyre tregt, er det altså på ingen måte tilfeldig. Det er tvert imot helt i tråd med landets nyere historie. Juntageneralene blir stadig bedre til å forstå og utnytte de strategiske mekanismene i dagens verden, samtidig som de tilpasser dem til Burmas politiske tradisjon. For man bør ikke glemme at generalene – akkurat som Aung San Suu Kyi – først og fremst er burmesere.

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 «Veikartet» ser slik ut: 1) Innkalle et nasjonalkonvent som skal utarbeide en ny grunnlov (2004–2007). 2) Treffe de nødvendige tiltak for å etablere et demokratisk styre (2007). 3) Forfatte den nye grunnloven (2007–2008). 4) Avholde en folkeavstemning om grunnloven (10. mai 2008). 5) Avholde parlamentsvalg i henhold til den nylig ratifiserte grunnloven (7. november 2010). 6) Be de nye nasjonale og lokale forsamlingene tre sammen. 7) Etablere en moderne og demokratisk nasjon ledet av en statssjef og en regjering valgt av nasjonalforsamlingen.

2 Agence France Presse, 15. november 2010.

3 En rekke etniske områder deltok ikke i valget, blant annet karen-, kachin- og wa-områdene.

4 Under parlamentsvalget 27. mai 1990 fikk NLD 59 prosent av stemmene og 82 prosent av mandatene. Juntaen har aldri anerkjent dette valgresultatet.