Valutakrigen – myter og realiteter

21. november mottok Irland en redningspakke fra EU og Det internasjonale pengefondet (IMF). Like etter begynte spekulasjonene igjen, i frykt for at krisen skulle smitte over til Portugal og Spania. Ti dager tidligere hadde G20-lederne under toppmøtet i Seoul lovet å redusere de store økonomiske ulikhetene og legge grunnlaget for en «sterk, bærekraftig og balansert» vekst. Det de først og fremst har demonstrert er hvor skrøpelig det internasjonale valutasystemet er.

Brasils finansminister Guido Mantenga var den første som ropte varsku. I september ble han bekymret for verdiøkningen på den brasilianske valutaen real i forhold til amerikansk dollar og kinesisk yuan, og begynte å snakke om «valutakrig». Like etter plukket IMF-direktør Dominique Strauss-Kahn opp uttrykket: «Jeg ser svært alvorlig på trusselen om valutakrig.»

«Sjokkbegrepet» viser tilbake til den økonomiske depresjonen på 1930-tallet, som ble forsterket av at de store kriserammede landene konkurrerte om å devaluere valutaen sin. Siden den gang har det internasjonale valutalandskapet endret seg mye. Det har kommet til flere aktører og reglene har blitt endret. Men utfordringene er de samme. Den økonomiske veksten og sysselsettingen er fortsatt svært avhengig av en merkantilistisk politikk som bygger på svak valuta. Gårsdagens ubønnhørlige lov gjelder fortsatt i dag: Et land med en svak valuta får lettere eksportere sine produkter fordi de er billigere. (…)