Abortert gjenoppbygging

Den internasjonale flyplassen Toussaint Louverture er gjenoppbygd. Ren og ordentlig – du føler deg nesten velkommen. Med rulletrapper og taxfree-butikker. Slik var det ikke før jordskjelvet. Det gir håp. Gjenoppbyggingen har startet, milliardene har endelig kommet fram. Man ser for seg bulldosere, gravemaskiner og lastebiler i full aktivitet. Man tar seg i å tenke at det er de som er årsak til den gigantiske trafikkorken taxisjåføren straks sier er permanent.

Men nei. Restaureringen av flyplassen er – sammen med ryddingen av de viktigste ferdselsårene – det eneste prosjektet som er realisert på tolv måneder. Gjenoppbyggingen har ikke begynt. I motsetning til selv de mest solide bygningene, ble ikke politikerne og elitene som har hatt kvelertak på dette landet i to hundreår, rammet av jordskjelvet 12. januar 2010. Denne eliten stjeler alt, også ord: den har ranet til seg selve ordet «gjenoppbygging». Det var nøkkelbegrepet for den sosiale bevegelsen som ville endre de statlige institusjonene og strukturene. Nå har eliten tømt ordet for innhold. For øyeblikket innebærer «gjenoppbygging» at alt fortsetter som før.

De fleste kjenner til tallene for katastrofen som ble forsterket av den manglende reaksjonsevnen (eller bevisstløsheten?) til en stat uten struktur, midler og politisk legitimitet. I dette urbane kaoset uten noe som med rette kan kalles infrastruktur finnes årsaken til de makabre tallene: 300 000 døde, like mange sårede og invalidiserte, over én million husløse, de fleste av dem bor i de flere hundre teltleirene rundt hovedstaden.

BILDENE FRA PORT-AU-PRINCE som flimret over tv-skjermene ga inntrykk av en rasert by. Gruen pirret seerne. Virkeligheten er annerledes – men ikke mindre tragisk. Noen strøk er fullstendig ødelagt, særlig de som hadde offentlige bygg på flere etasjer. I de gamle byområdene i sentrum og i vest, står tre av fire hus i mer eller mindre grad. Går man oppover i disse dystre omgivelsene (den geografiske høyden svarer stort sett til de sosiale strataene), er ødeleggelsene mindre omfattende. Dette bekreftes av merkelappene hundrevis av haitiske og utenlandske ingeniører har klistret på bygningene: grønn (beboelig), oransje (må repareres), rød (må rives). Jo høyere man kommer, jo mer grønt. Nederst er det rødt. Eller teltleirer.

Man ser dem like etter ankomst, man lukter dem, så mange er de i området nær flyplassen, på de flate markene i Croix des Bouqueta og Tabarre, og på hele Cul-de-Sac-sletta. Plastpresenninger på rekke og rad danner digre blå og hvite bølger når vinden farer over dem. Leirene ble tidligere foretrukket framfor slumstrøkene som i flere tiår har vokst langs stranda eller i de steileste skråningene. Nå begynner leirene å ligne på dem.

Teltene står så tett at man knapt får plassert et plastbord mellom to av dem. Beboerne lever bokstavelig talt oppå hverandre, og i regntida (juni–november) veksler boforholdene mellom å være uutholdelige og skrekkelige. Dette skjer på tross av en «massiv» bistand og nødhjelp fra utlandet. Jeg er ikke engang kommet til sentrum av Port-au-Prince før jeg blir slått av en erkjennelse: Med dagens tempo på beslutninger og beslutningstakere risikerer nødhjelpen å bli evigvarende.

Golfbanen Pétionville var en gang et sted for de få. Nå har 30 000 mennesker søkt tilflukt her. Den har en fordel i forhold til andre leirer: Land-skapsarkitektene har utstyrt den med skyggefulle områder, som beskytter de nyankomne mot den brennende sola mellom regnskyllene, og brede alleer gjør det lett å forflytte seg. Stiene er omgitt av sandsekker som leder vekk regnvannet. I Pétionville er det dessuten noen improviserte klasserom, en barneklinikk, tilstrekkelig med vannposter, og enkelte dager en internettkafé.

Hjelpeorganisasjoner sikrer forsyninger av drikkevann og helsepleie, tømmer latrinene og skaffer mobile vanntanker. Som overalt ellers, er FN-soldater fra Minustah til stede. De ankom etter at president Jean-Bertrand Aristide ble styrtet i 2004 med USAs og Frankrikes hjelp. Men den haitiske staten ser man ikke snurten av. «En minister her? Har jeg aldri sett», sier en representant fra leirens beboerråd. «De er kanskje redde, for reaksjonene …»

PÉTIONVILLE ER ET UNNTAK. Ikke alle leirene er så velutstyrte. Og likevel. Teltene tåler ikke uvær. De skjuler mygg, rotter og andre parasitter. For livet – eller overlevelsestrangen – får fort overtaket, småhandelen tar til, salg av ferske sukkerrør, clairin (brennevin basert på sukkerrør) og såpe. Det dukker opp små barer og håndverksjapper. Og svartebørsen blomstrer i de illeluktende smugene.

I tørt vær mettes lufta av avføringspartikler. I likhet med det forurensede vannet drar de med seg kolerabakteriene, som er tilbake på øya etter nesten hundre års fravær. Haiti herjes av denne sykdommen, som er lett å unngå med tilgang til rent vann og håndhygiene. I midten av desember var nærmere 100 000 rammet, 34 000 er innlagt på sykehus. Over 2200 er døde. Orkanen Tomas, som feide over øya 5. november, spredde bakterien ytterligere. Overalt flommer kloakkgrøfter over, og blander dritten sin med uhumskhetene stormene fører med seg. Flomvann og søpla som følger med gjør leirene til digre kloakker der kolerasmitten yngler.

Men andre rovdyr lusker også omkring: grunneierne. På golfbanen har de med trusler jaget bort flyktningene som hadde slått seg ned på tilstøtende arealer. Sammenstøtene øker: tomme områder er gull verdt. Spekulasjonen florerer, drevet av den voldsomme prisøkningen på boliger. Mange arkiver ble ødelagt under jordskjelvet, og usikkerhet om eierforhold og manglende skjøter skaper utallige konflikter.

Leie? Prisene er tredoblet. Det er logisk. Tilbudet har gått ned og etterspørselen opp. De frivillige organisasjonene har ikke noe valg. Nye formuer skapes. De gamle, oligarkenes, sikres. En lege oppsummerer slik: «Solidariteten fra de første dagene har forduftet for lenge siden, og en uventet konsekvens har dukket opp: ulikhetene eksploderer!» De sosiale ulikhetene på Haiti var allerede de mest ekstreme på den vestlige halvkule.

DET FØRSTE MÅLET: OPPRYDDING. Tropper med T-skjorter i de ulike NGO-enes farger arbeider iherdig rundt murbrokkene, væpnet med spade og kost som erstatning for gravemaskin og bulldozer. Som tropiske Sisyfos-figurer samler de sammen om dagen det regnskyllene sprer om natta. Det er ikke for mye sagt at produktiviteten er lav. Søpla som hoper seg opp gir gode forhold for den verste diareen. Alle er enige om én ting: Med denne farten trenger man mer enn ti år for å få fjernet steinhaugene.

Å flytte fra teltene til provisoriske boliger (beregnet levetid: fra tre til fem år) av tre, plast og blikkplater kunne gjøre tilværelsen litt tryggere. Bygging av 140 000 slike t-shelters er planlagt, og finansieringen er i orden. Prisen er 15000 kroner for 15 kvadratmeter. Men hvor? På hvilken jord? Rekvirere jord? Kjøpe den svart?

På Haiti styres «boligpolitikken» av fem ulike departementer. I beste fall blir det lurveleven. I realiteten eksisterer det ingen boligpolitikk. Resultatet er at, til tross for stort press, er bare 11 000 midlertidige boliger blitt bygd på elleve måneder! Når den nyeste står ferdig, er den første blitt ubrukelig. Slikt blir det ikke færre leirbeboere av.

Sist januar forårsaket katastrofen en masseflukt fra byene. Utkantstrøkene mottok nesten en halv million mennesker. Med hjelp fra hjelpeorganisasjonene som allerede var på plass og de ressursløse kommunene, forsøkte man å skaffe skoler, boliger, helsestell, mat, byggeplasser, og psykologhjelp. Familiene stuet seg sammen for å ta imot slektninger, mange havnet på konkursens rand. Konsekvensene ble en utarming av provinsene og svekket evne til å demme opp for det gamle problemet med en ekstrem sentralisering.

Etter noen måneder hadde 80 prosent av de som flyttet fra hovedstaden til provinsen, vendt tilbake igjen. Selv om de er begrensede, er tjenestene i hovedstaden bedre enn på landet: bedre skoler, bedre hjelpeordninger, bedre muligheter (om de er aldri så tilfeldige) til å finne arbeid. Den interne migrasjonen har gjenoppstått, i samme retning og med samme infernalske tempo. Leirene blir bare mer varige.

OFFENTLIGE TJENESTER har for flertallet av haitianerne ikke blitt levert av staten på lang tid: det er NGO’ene som sørger for dem. Før jordskjelvet skaffet Verdens matvareprogram (WFP) mat til to millioner haitianere, utflyttede haitianere skaffet noe tilsvarende. Skjelvet bare økte denne avhengigheten. I Port-au-Prince er det hjelpeorganisasjonene som gjør det mulig å overleve.

Sammen med FN-organisasjonene gir over ti tusen solidaritetsorganisasjoner over hele verden hjelp til Haiti. Mer enn tusen opererer NGO-er på stedet. Halvparten er ukjente for myndighetene, men alle haitianerne kjenner logoene deres.

De kommer fra begge sider av Atlanteren, fra Nord-Amerika og Europa, og er til stede i så å si samtlige leirer. De har luksuriøse biler og en kostbar logistikk som bidrar til trafikkorken i en by som er i ferd med å kveles. Men det er også de som sikrer lønnsarbeid til over hundre tusen innbyggere. Lønna på 200 gourdes (40 kroner) dagen er en gullgruve som president Préval i 2009 fant altfor sjenerøs for den haitiske økonomien, og som han nektet å godkjenne tross langvarig sosial kamp. Men på Haiti er NGO-ene mektigere enn staten.

Humanitær virksomhet utgjorde en tredjedel av øyas BNP i 2009. Flere hundretusen mennesker lever av den. Enkelte blan («utlendinger») lever til og med svært godt av den. Haitianerne ser dette i restaurantene og søppeldunkene i Pétionville som fortsatt inneholder nok til å fø de aller fattigste. Drømmen for enhver haitianer med utdanning er å utvandre eller arbeide for en NGO. Det gir et langt tryggere utkomme enn å arbeide for staten eller starte sin egen bedrift. I 2009 kom 60 prosent av inntektene til det haitiske statsbudsjettet fra de internasjonale institusjonene, etter flere år med nytteløs «utviklingshjelp». Selv om det er en viss framgang å spore, forsvinner mye av skatteinntektene i korrupsjon. I 2008–2009 forsvant 300 millioner dollar som Venezuela hadde gitt Haiti som subsidier i tråd med Petrocaribe-alliansen. Omtrent like mye forsvinner fra offentlig byggevirksomhet.

Ved siden av hjelpeorganisasjonene yngler kirkene (som av og til også er NGO’er). I statens fravær gjør evangelister, pinsevenner og ulike menigheter stor lykke.

DENNE ETTERMIDDAGEN er tusenvis av troende samlet i Carrefour, i utkanten av Port-au-Prince. Høyttalerne dunker ut rytmisk musikk og velsigner hele nabolaget, om de vil eller ikke. Folkemengden tar noen dansetrinn. Så følger prekener av amerikanske prester, oversatt til kreolsk, sanger, jubelscener, bibellesning og kommentarer av hurtigutdannede lokale prester. Man tar på de syke, og de er mange. «Mirakler» skjer. Først og fremst takker de Herren for at han gir dem det daglige brød, med litt hjelp fra disse gavmilde Guds våpendragere. «Tro, og du skal bli frelst.»

I tillegg til evangelistene og pinsevennene kommer Jehovas Vitner og sjuendedagsadventistene. For ikke å snakke om predikanter fra selvproklamerte trosretninger. Nye kommer til hele tiden. Den himmelske armé spiller rollen som fortropp, de er religiøse kommissærer: «Bort med voodoo-kirkene, disse sataniske stedene.» Er det tilfeldig at Gud slo til mot offentlige bygninger og katedralen, at han kastet erkebiskopen ut gjennom vinduet?

Katolisismen er nå i mindretall. Religionssosiologen Laennec Hurbon regner med at den ikke utgjør mer enn 45 prosent av befolkningen (mot 75 prosent i 1986). Magi, mirakelpraksis, skyldfølelse, nye former for syndsforlatelse, vekkelse, alt dette tilbyr tettere solidaritetsnett enn den katolske kirken. I disse nye religiøse organisasjonene finner de unge uten en framtid noe som framstår som nettopp det – og som tilsynelatende moderne. Det er skuffende for utsiktene til opprør, og fjerner enhver åpning for en politisk reform av det haitiske samfunnet. Hva er misjonærenes mål? Å gjøre fantasiforestillinger til et vern mot virkeligheten: dyrke følelser, utrydde refleksjon. I løpet av tretti år har man beveget seg fra frigjøringsteologien – inkarnert av Jean-Bertrand Aristide (president i 1991, 1994–1996 og 2001–2004) – til en resignert religion.

ALLE TRODDE PÅ ICDH (Den internasjonale kommisjonen for gjenoppbygging av Haiti) som ledes av Bill Clinton, FNs spesialutsending til Haiti, og statsminister Jean-Max Bellerive. Resultatene er skuffende: tre møter i løpet av ti måneder, få prosjekter er vedtatt, dårlig koordinering mellom giverne, det haitiske sivilsamfunnet har blitt holdt utenfor, svak vilje hos giverlandene til å oppfylle løftene, og en fascinerende tilbøyelighet hos statslederne til å bruke sine egne bedrifter. 10–15 milliarder dollar ble lovet. Bare ti prosent av disse midlene er faktisk samlet inn. Under slike vilkår er det ikke rart at alle prosjektene – fra eiendomsregistre til utdanning av lærere, fra landbruksstøtte til drift av sykehus – bare er delvis finansiert. Og sjelden fullført.

Valgene? Haitianernes fokus er flyttet til andre arenaer: bolig, jobb, helse. Om framtida: se blan ki desid («utlendingene bestemmer»). Gjenoppbygging, gjenskaping, nytt fundament? Framtiden heter snarere flikking, ja, «flikking» på det gamle. Hvordan skal man styrke en stat som er strukturelt råtten og mangelfull? Hvilke midler skal man gi til et politisk system basert på kompistjenester? Trafikkorken er et talende eksempel: skinnende firehjulstrekkere med air-condition og sotede vinduer og smartphones for noen, mens andre må bevege seg til fots. Den politiske klassen forandrer seg ikke.