Derfor sliter de med å holde på hemmelighetene

Med stadig flere forgreininger og økende press om samarbeid, må ulike institusjoner forholde seg til en stadig større mengde digital informasjon. Fleksibilitet og reaksjonsevne er nøkkelord, produksjon og deling av informasjon øker med utviklingen av stadig mer vage strukturer. Denne organisasjonsmessige porøsiteten anses å fremme effektivitet, men gjør det samtidig vanskeligere å beskytte informasjonen.

De nylige lekkasjene skyldes flere forhold, blant annet inkompetanse (når dårlig sikrede salgssystemer gjør det mulig for kjeltringer å stjele titusenvis av bankkortnummer) og «varsler»-initiativ som WikiLeaks. Andre faktorer er penger, slik som da en medarbeider i den sveitsiske banken HSBC solgte dokumenter om antatte skattesnytere til skattemyndighetene i Frankrike, Spania og Italia.

I bankvesenet så vel som i forsvaret, er de fleste dokumenter hemmeligstemplet. Likevel har et stort antall personer adgang til dem, for eksempel de flere tusen ansatte på mellomnivå som hver dag tar imot og behandler denne informasjonsstrømmen. For å fungere effektivt, er denne behandlingen avhengig av tilgjengelighet og mulighet for deling; den kan ikke heftes av omstendelige administrative prosedyrer, utallige sikkerhetssperrer og vanntette skott. Kom ikke den nasjonale granskningskommisjonen etter 11. september-attentatene med kraftig kritikk av de amerikanske etterretningsorganisasjonenes manglende evne til å samordne informasjon?

PARADOKSET LIGGER I HJERTET AV SYSTEMET. Informasjonen må flyte fritt mellom de ulike grenene av komplekse enheter for å kunne gjen-nomføre vanskelige operasjoner, samtidig som informasjonen skal beskyttes via hemmelighold. Dette foregår innenfor strenge grenser som ikke kan defineres eller bekjentgjøres på forhånd til alle berørte, ettersom man på forhånd ikke vet hvilke koblinger som er nødvendig i morgen. Derfor hadde 2,5 millioner personer, ifølge den tidligere USA-ambassadøren til Tyskland John Kornblum, tilgang til SIPRNet, den amerikanske hærens sikrede nett.¹ Et tall som understreker omfanget av de strukturelle og tekniske sannsynlighetene for lekkasje.

De fleste ferske avsløringene stammer fra demokratiske land, som Island og USA. Dette er ikke en tilfeldighet, men et symptom på en krise i disse landenes institusjoner. Vestlige ledere viser stadig til moralske verdier. Bare husk på den overbevisningen britenes tidligere statsminister Tony Blair la for dagen da han forsvarte tanken om «humanitær krig»: offisielt hadde invasjonen av Afghanistan som mål å utvikle landet, reparere infrastrukturene og frigjøre kvinnene. Da USA og allierte endelig innrømmet at det ikke fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak, fant de straks en annen legitimering av okkupasjonen: Saddam Husseins fall åpnet veien for utvikling av rettsstater og nye økonomiske utsikter i Midtøsten. Illusjonen kunne ikke vare.

Det stadig mer eklatante spriket mellom ord og handling er med på å så tvil om de vestlige politiske systemenes evne til å bygge et samlende framtidsprosjekt som kan rettferdiggjøre handlingene deres. Når det moralske festantrekket får dominere bildet, gir vitnesbyrdene om de daglige bakkeoperasjonene folkeopinionen ødeleggende sjokk. I det brå møtet med virkeligheten framstår motivene for å gå til krig som det de er. Det eneste som står igjen er inntrykket av en kynisk maskin på en vanvittig ferd, helt uten evne til å skape noen positiv og varig identifikasjon hos de som deltar.

DEN SAMME FØLELSESLØSHETEN kan man se i større bedrifter. Den nyliberale ideologien forteller hele tiden at lønnstakerne ikke må vente seg noe som helst av arbeidsgiveren sin, som når som helst kan skifte dem ut straks de ikke yter i forhold til stadig omdefinerte mål. Teknikkene for å gjøre folk overflødige og verdiløse, blir stadig mer vanlige. Det startet nederst i hierarkiet, men nå har teknikkene nådd mellomlederne, og rammer også sjefene. Selv om sluttpakker og gylne fallskjermer gir de sistnevnte en ikke ubetydelig trøst, er budskapet klart: Ingen er trygge. Omstruktureringer og budsjettkutt kan på et blunk gjøre hvem som helst overflødig.

Sammen med denne generelle utryggheten går en tiltakende utvisking av tradisjonelle hierarkier. Det åpner for en mer engasjert og mentalt altomfattende tilnærming til arbeidet. For eksempel venter man at medlemmene av en organisasjon at de engasjerer seg hundre prosent, at de er selvstendige og initiativrike. Selv i militæret holder det ikke lenger å adlyde ordre: Man må være kreativ og personlig engasjert. Her ligger paradokset. Hvordan kan man kreve lojalitet overfor en arbeidsgiver når denne ikke lenger driver historiske prosjekter som er verd store offer, og erklærer at han når som helst er villig til å øse av ubegrensede og utskiftbare menneskelige ressurser?

Med internett står nå en sofistikert infrastruktur for kommunikasjon til rådighet for enhver som motiveres av denne grunnleggende dissonansen til å sprenge systemet i filler. Det trengs bare noen få dyktige og motiverte individer for å samle sammen bitene i et puslespill og gjøre dem svært synlige. Militære strateger har definert profilen til et «supermektig individ», det vil si et individ som «på selvstendig vis er i stand til å framprovosere en sammenhengende serie hendelser: forstyrre et systems funksjonsmåte og oppheve de eksisterende reglene på et nasjonalt eller globalt nivå. Det som kreves for å bli ’supermektig’ er forståelse av hvordan et komplekst system fungerer og er koblet opp, tilgang til nettverknoder, og å være i besittelse av en kraft som kan vendes mot strukturen eller systemet og ha viljen til å bruke den».²

WikiLeaks-grunnlegger Julien Assange svarer til denne profilen. Nettverket hans er helt avhengig av ham: det er dets styrke og svakhet. Wiki-Leaks har de samme skavankene som alle grupper dannet rundt en karismatisk skikkelse: autoritære tendenser, mangelfulle interne prosedyrer, muligheter for menneskelige feil, og risikoen for indre eller ytre angrep på lederens troverdighet eller på lederen selv. Men uansett hva som måt-te skje med Assange og WikiLeaks, så finnes modellen. Og den vil dukke opp igjen, et annet sted eller i en annen fasong.

DEREGULERINGEN AV MEDIEFELTET og sterke eierkonsentrasjoner har svekket offentligheten som demokratisk arena. Økonomisk så vel som politisk press har fått redaksjonene til å prioritere lettbeinte nyheter (soft news) med fokus på livsstilstoff eller kommentarstoff, foran gravende journalistikk. Regjeringene har lært seg spillereglene i denne medieverdenen, og lekker selv opplysninger de ønsker å spre. Journalistene er blitt avhengige av maktsentrene og har endt opp med – i krigstid – å reise sammen (innrullert) med de militære styrkene.

I denne konteksten framsto bloggene og «borgerjournalistikken» for en stund siden som en avløsning for foreldede medieinstitusjoner. Selv om de forventede omveltningene ikke har funnet sted, har den offentlige sfæren sakte, men sikkert endret seg. Ulike aktører har dukket opp og utvidet feltet. De juridiske farene knyttet til spredning av følsom informasjon, blir satt ut til andre: De tradisjonelle mediene avslører ikke lenger selv farlig informasjon, men analyserer det som har blitt avslørt av ulike nettsider. I ekstreme tilfeller gis den betente dataen til nettsteder som ikke har noen økonomisk tilknytning til de store mediekonsernene. Nykommerne bruker de tradisjonelle mediene og utnytter deres svakhet (redselen) og deres store styrke, nemlig muligheten til å formidle saker til et stort publikum. Produksjonen av journalistiske saker omorganiseres og får slik et friskt pust, særlig siden den i det siste har fått nye finansieringskilder.

Nettstedet ProPublica som ble opprettet i USA i 2007, presenterer seg som «en uavhengig nonprofitt-redaksjon som driver gravejournalistikk for offentlighetens interesse […], en sjanger mange presseorganer i stadig større grad ser på som en luksus.» I april 2010 ble det opprettet en lignende organisasjon i London, kalt Bureau of Investigative Journalism. Disse nettstedene samarbeider med tradisjonell presse som formidler sakene deres. Nye infrastrukturer – som DocumentCloud som definerer seg som en «indeks over dokumentkilder og verktøy for å merke, hierarkisere og publisere informasjon» – gjør det lettere å behandle store datamengder ved å fjerne barrierene mellom redaksjonslokalene og institusjonene. I denne modellen er de ulike oppgavene som kjennetegner gravende journalistikk – kildebeskyttelse, dokumentgranskning, innsamling og fortolkning av informasjon – fordelt på flere partnere med forskjellige økonomiske modeller (kommersielle bedrifter, nonprofitt-organisasjoner, nettverk) som jobber koordinert for å få saken fram i offentligheten.

Da han opprettet WikiLeaks beskrev Assange sin strategi i kampen mot de mektige slik: «Jo mer hemmelighetsfull og urettferdig en organisasjon er, jo mer frykt og paranoia framkaller lekkasjer i lederskapet og planleggingsklikken. Lekkasjene må svekke effektiviteten til de interne kommunikasjonsmekanismene og dermed lede til et kognitivt fall for hele systemet.»³

Etterretningsanalytikere advarer mot hemmelighold. Mer informasjonsbeskyttelse, mer hemmelighetsstempling, og stadig mer skjuling av data er ifølge dem ikke produktivt. Det er likevel den veien de fleste organisasjoner synes å velge.⁴ Den første beslutningen det amerikanske utenriksdepartementet tok etter WikiLeaks-avsløringene var å koble seg av SIPRNet, nettverket for deling av klassifisert informasjon med hæren.

Så lenge mediene er avhengige av kilder innad i makten, vil deres vilje til å arbeide med følsomt stoff være begrenset. Dette er særlig tilfellet i USA, der selv New York Times er svært forsiktig i sin bruk av dokumentene avisen har fått fra WikiLeaks,⁵ mens andre presseorganer erklærer seg regelrett fiendtlig til denne framgangsmåten.

Oversatt av L.H.T. En tidligere versjon av denne artikkelen har blitt publisert av Mute,
www.metamute.org.

Fotnoter:
1 1ntervju i Der Spiegel, Hamburg, 29. november 2010.

2 «The super empowered inividual», http://zenpundit.blogspot.com, 28. oktober 2008.

3 Julian Assange, «The non linear effects of leaks on unjust systems of governance», http://web.archives.org, 31. desember 2006.

4 Scott Stewart, «WikiLeaks and the culture of classification», www.stratfor.com, 28. oktober 2010.

5 GlennGreenwald, «NYT v. the world: WikiLeaks coverage», www.salon.com, 25. oktober 2010.