Overfylte gater, offensive slagord, løftede knyttnever. Protestene mot pensjonsreformene i Frankrike i høst skal ha mobilisert flere demonstranter enn under de forrige store demonstrasjonene mot velferdskutt i november-desember 1995. Og denne gangen ble ikke protestbevegelsen forstyrret av en splittelse blant de intellektuelle – mellom de som støttet makten og de som støttet demonstrantene.
En overfylt hall på togstasjonen Gare de Lyon. Bannere. Ansikter vendt mot en taler som ikke snakker høyt nok. Sosiologen Pierre Bourdieu henvender seg til jernbanearbeiderne. «Jeg er her for å vise vår støtte til alle de som i tre uker har slåss mot ødeleggelsen av en sivilisasjon forbundet med eksistensen av de offentlige tjenestene.» En internasjonalt anerkjent intellektuell side om side med arbeidere? Slike scener er blitt uvanlige etter 1970-tallet. Tirsdag 12. desember 1995 marsjerte to millioner demonstranter mot «reformen» av det franske trygde- og pensjonssystemet som daværende statsminister Alain Juppé gikk inn for. Streiken skapte en atmosfære av uventet forsoning. Lønnsmottakerne var tilbake igjen, de som filosofene, journalistene og politikerne trodde hadde strøket med under industriomleggingen på 1980-tallet. Og her var de samfunnskritiske forskerne, fast bestemt på å utkjempe idékampen på det økonomiske så vel som det sosiale feltet. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
