I oktober 1962 var verden på randen av atomkrig. I forkant av de amerikanske mellomvalgene gjentok John Kennedy til stadighet at sovjetiske angrepsraketter ikke ville bli utplassert på Cuba – og at det ikke ville aksepteres. Moskva ignorerte dette, men visste ikke om de amerikanske erklæringene var beregnet på velgerne eller om de var en reell advarsel. Via hemmelig korrespondanse presiserte hovedpersonene sine intensjoner, og løste krisen. Amerikanerne antydet at de utvilsomt ville gå med på – senere og mer diskret – Moskvas krav, nemlig at NATO skulle fjerne missilene de hadde utplassert i Tyrkia. I et brev til Kennedy signaliserte Nikita Khrusjtsjov at hvis amerikanerne lovet ikke å invadere Cuba så ville han kunne fjerne missilene fra den karibiske øya uten å miste ansikt.
Forstyrrer WikiLeaks diplomatiet fra å forhindre krig, som i 1962, eller fra å planlegge krig? For alle lekkasjene blir tydeligvis ikke sett på med samme alvor. Da den serbiske «Potkova-planen» ble oppfunnet av det tyske militæret for å legitimere Kosovo-krigen eller da New York Times ukritisk videreformidlet Pentagons påfunn om masseødeleggelsesvåpen i Irak, krevde ikke Det hvite hus noen sanksjoner.
Det hevdes at avsløringene av hvem som har besøkt ulike amerikanske ambassader vil sette de besøkendes liv i fare. Men om denne faren var reell (ingen ofre har så langt blitt rapportert), hvorfor var da hemmelighetene så dårlig beskyttet (se Felix Stalders artikkel på side 6–7)? Hva med den politiske risikoen? Den franske sosialistlederen François Holland som sa til en av George W. Bushs utsendinger i 2006 at den franske regjeringens motstand mot Irak-krigen hadde vært «for åpen», eller den franske sosialisten (Pierre Moscovici) som sa at relasjonen mellom de to landene «alltid var best når venstresiden satt med makten», ville sikkert foretrukket at disse samtalene forble skjult i et par tiår til.
ambassadører er imidlertid ikke vanlige budbringere. For å vise seg dugelig kan de overdrive holdningene personene de møter har til sitt hjemlands posisjoner. Utsagnene som tilskrives diplomatenes samtalepartnere har ikke blitt bekreftet av de som skal ha uttalt dem. Begrunnelsen for å publisere dem er åpenbart at de later til å skrike av sannhet, det vil si at de samsvarer med det man allerede antok.
Trusselen mot USAs sikkerhet tar den amerikanske forsvarsministeren Robert Gates med stor ro: «Fakta er at regjeringene handler med USA fordi det er i deres interesse, ikke fordi de liker oss, ikke fordi de stoler på oss, og ikke fordi de tror vi kan holde på hemmeligheter.»
(…)
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
