Nederlandsk intoleranse

Den 29. desember 1997 ble parlamentsmedlemmet Hans Janmaat dømt til to ukers fengsel og en bot på 3400 euro for å ha egget til rasehat. Dom-men kom etter at han tre år tidligere, under en demonstrasjon i den nederlandske byen Zwolle, hadde sverget at han ville gjøre slutt på det flerkulturelle samfunnet så snart han fikk anledning til det. Før dette hadde ingen funnet noe å utsette på valgprogrammet med slagordet «Oost west thuis best» (borte bra hjemme best). Her går han inn for å opprette arbeidsleirer for asylsøkere og å sende hjem arbeidsledige innvandrere.

Tolv år senere erklærte det høyreekstreme parlamentsmedlemmet Geert Wilders i et intervju at «flere millioner, kanskje opptil flere titalls millioner muslimer bør fratas passet og sendes ut av Europa». For dette var «kriminelle» som ville innføre sharialover i Europa. Rettsapparatet tok ingen videre notis av dette.

Hvordan har Erasmus’ og Spinozas hjemland klart å venne seg til en politisk diskurs som står i diametral motsetning til den tradisjonelle toleransen Nederland er så kjent for? Inntil nylig var det ytre høyre en marginal faktor i landets politikk, til tross for et proporsjonalt systemvalg, noe som vanligvis slår fordelaktig ut for de mindre partiene. I parlamentsvalget i 1994 fikk de ulike fraksjonene en samlet oppslutning på 2,4 prosent av stemmene og bare tre mandater. I dag er de mest rabiate ytringer blitt en del av hverdagen.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

ETTER 11. SEPTEMBER endrer Nederlands politikk seg. Allerede tre uker før angrepene gjorde Pim Fortuyn – en politisk ’flyktning’ fra venstresiden, homofil dandy og innbitt islamofob – sitt inntog i politikken med kritikk av det tabubelagte ordet «flerkulturell». Fortuyns uttalelser fikk lederen av Vlaams Belang, Filip Dewinter, til å virke moderat. Drapet på Fortuyn 6. mai 2002 og deretter på filmskaperen Theo van Gogh 2. november 2004 gjorde resten. Etter dette har hat dominert debatten blant intellektuelle og ført til en generell radikalisering. Det liberale parlamentsmedlemmet Geert Wilders ble også bitt av basillen, og var særlig påvirket av en av sine politiske kolleger, Ayaan Hirsi Ali. Begge har en hang til provokasjon og har unektelig et visst talent på området.

2. september 2004 forlot Wilders de liberale og etablerte partiet som i dag heter Partiet for frihet (PVV). Overløperen, som har beholdt sitt sete i nasjonalforsamlingen, ikler seg rollen som den vestlige sivilisasjons siste skanse mot det muslimske barbariet. Han er besatt av ideen om at Vesten står i fare for å islamiseres. Dette forklarer hans betingelsesløse støtte til staten Israel. Sirkelen er sluttet. Han vil begrense muslimenes frihet, for å bekjempe islam. Og han gjør seg til homoforkjemper, for å bekjempe islam.

Som en erklært fiende av venstresiden, av eliten, pressen og EU, angriper Wilders alle som «konspirerer» mot den nederlandske nasjonen. Som parlamentarisk rådgiver for de liberale siden 1990 og selv parlamentsmedlem siden 1998, er han ikke redd for selvmotsigelse når han påstår han selv ikke er del av den politikerstanden han kaller «pill råtten». Hans mange krasse utspill har gjort at han til enhver tid er omgitt av livvakter og bor på hemmelig adresse.

Under parlamentsvalget i november 2006 fikk PVV 5,9 prosent av stemmene og ni seter i nasjonalforsamlingen. Wilders hadde selv håndplukket kandidatene. For partiet er ikke spesielt demokratisk, det fungerer heller etter et Führerprinzip. Wilders er ikke bare ubestridt partileder, han er også partiets eneste medlem. Han klager ofte over at de andre politiske partiene har isolert PVV, men i realiteten er det motsatte tilfellet.

HANS KAMPFELLERS INNTOG i nasjonalforsamlingen har endret institusjonens daglige virke og ikke minst det politiske klimaet. PVVs repre-sentanter gir blaffen i parlamentarisk praksis og har gjort personlige fornærmelser til sitt foretrukne våpen. Den som derimot drister seg til å svare Wilders med samme mynt, blir straks anklaget for «demonisering» og for å forberede grunnen for det neste politisk motiverte drapet – på ham. Dette er ingen ny taktikk. Pim Fortuyn anklaget sine fiender for å «stigmatisere» ham gjennom å sammenligne ham med Jörg Haider, Filip Dewinter og Jean-Marie Le Pen. «Om det skjer noe med meg, er det dere som har ansvaret,» insinuerte han.¹

Takket være sine retoriske talegaver, han er en mester på kvikke replikker og fengende slagord, fortsetter Wilders å klatre på meningsmålingene. Politiske eksperter som sådde tvil om at hvor lenge oppslutningen ved valget til EU-Parlamentet i 2009 (17 prosent) vil vare, ble spake i tonen under parlamentsvalget i fjor: PVV fikk 15 prosent av stemmene og 24 av 150 seter i det nederlandske underhuset.

Etter denne valgseieren kastet Wilders masken. Han går bort fra kravet om å holde pensjonsalderen på 65 år, et av de viktigste punktene i partiprogrammet. Denne helomvendingen gir uttelling. PVV inngår kort tid etter en pakt med de liberale og kristeligdemokratene i mindretallsregjeringen.

I likhet med partiets storebror i København, Dansk Folkeparti, sørger PVV for parlamentarisk flertall for regjeringen på en rekke viktige saker. Til gjengjeld får Wilders gjennomslag for betydelige innskjerpinger i innvandrings- og sikkerhetspolitikken. Men partiets representanter blokkerer også en rekke nyliberale sosialpolitiske reformer, de er særlig opptatt av å «forsvare» det offentlige helsesystemet.

På linje med partiene på ytterste høyrefløy i de skandinaviske landene har Wilders vært flink til å kombinere hat mot islam og muslimer, og mot venstresiden, med en sosial profil som gjør partiet til en alliert for fagbevegelsen og venstresiden i forsvaret av velferdsgoder. Denne kombinasjonen minner ikke så rent lite om 1920- og 1930-tallet.

BEDRIFTENE TIL HANS NÆRMESTE GARDE fører også tankene dit hen. I november alene hadde ikke mindre enn sju av PVVs 24 parlamentsmedlemmer trøbbel med enten politiet eller rettsvesenet for forhold av mer eller mindre fersk dato, som de ikke hadde funnet det for godt å informere partilederen om. Disse omfattet trusler mot naboer, voldsbruk, seksuelt misbruk, dokumentfalsk, fyllekjøring, omfattende gjeld. Dette er ikke småtterier, spesielt ikke for et parti som hevder å være en inkarnasjon av lov og orden – og som vil doble landets strafferammer.

Siden han selv egenhendig hadde plukket ut disse nasjonens beste menn, var Geert Wilders først ydmyk overfor alle disse svinene på skogen. Men han vant raskt igjen fatningen og skrek opp om heksejakt. Dette er også en refleks som lukter av det gamle ytre høyre. Det «nye» har utvilsomt ikke brutt over båndene til fortiden.