Nord-Korea våkner

Den siste tidens tilspissing av situasjon på den koreanske halvøya er del av et komplisert strategisk spill. Bakteppet er en krigstilstand som har vart i over femti år. En våpenhvileavtale stoppet i 1953 krigen mellom Nord-Korea og Kina på den ene siden og FN-styrker under amerikansk kommando på den andre, men det er aldri blitt inngått noen fredsavtale.

Bombingen 23. november 2010 av en liten sørkoreansk øy i Gulehavet, fire kilometer fra den nordkoreanske kysten (fire drepte og femten sårede, deriblant sivile), sier mye om den latente krigssituasjonen på halvøya. Suvereniteten over dette havområdet, vest for utløpet av Hanelva, bestrides av Nord-Korea som ikke anerkjenner delelinjen FN trakk opp i 1953. Nord-Korea var ikke medlem av FN på det tidspunktet og ble ikke tatt med på råd i forkant. Det har vært flere blodige sammenstøt mellom nord- og sørkoreansk marine – i 1999, 2002 og 2009. Men dette er det første direkteangrepet på øya Yeonpyeong, en militær utpost som også har sivile innbyggere. Ifølge Nord-Korea var det en reaksjon på en «provokasjon» fra Sør-Korea som skal ha avfyrt skudd i farvann som Nord-Korea hevder å ha suverenitet over. Den japanske koreaeksperten Haruki Wada, æresprofessor ved universitetet i Tokyo, understreker at dette angrepet på sivile likevel er et alvorlig slag for linjen med militær sameksistens som har rådet, dog ikke uten spenninger, siden det første felleskoreanske toppmøtet i juni 2000.

Med denne nye, lite diplomatiske eskaleringen forsøker Nord-Korea å få USA tilbake til forhandlingsbordet. Målet er først og fremst å sikre sin egen overlevelse, gjennom sikkerhetsgarantier og en oppheving av sanksjonene, men også å frigjøre seg fra grepet til landets eneste allierte: Kina.

BOMBEANGREPET kom etter at den amerikanske kjerneforskeren Siegfried Hecker etter et besøk i Nord-Korea avslørte at landet har bygd et nytt anlegg for anriking av uran. Det er usikkert om dette er i drift, selv om nordkoreanske myndigheter hevder det. Nord-Korea har allerede et kjent anlegg for behandling av radioaktivt avfall. Dette har gjort det mulig for landet å gjennomføre to atomprøvesprengninger (i 2006 og 2009) og produsere et titalls atombomber. Pyongyang har satt seg flere mål: å skaffe seg et avskrekkingsvåpen og et pressmiddel i forhandlinger, så vel som å kunne selge teknologien videre. Motivet for å gjøre det nye anlegget kjent er å øke prisen på landets atomnedrustning.

Denne aggressive atferden – som kommer i kjølvannet av at statsoverhodet Kim Jong-il har innlemmet sin sønn Kim Jong-un i maktapparatet – forsterker bildet av Nord-Korea som en stat styrt av et krigersk regime som opprettholder status quo gjennom nok en dynastisk tronfølger (Kim Jong-il etterfulgte selv sin far, Kim Il-sung, i 1994). Henger disse to hendelsene sammen? Var hensikten med angrepet å vise besluttsomhet overfor hæren? I mangel av innsyn i det nordkoreanske maktsystemet kan vi foreløpig bare spekulere i motivene.

Det er imidlertid klart at tilspissingen må ses i lys av de grunnleggende problemene de nordkoreanske makthaverne står overfor. På den ene siden isolasjon og internasjonale sanksjoner som forverrer den økonomiske stagnasjonen. På den andre en sosioøkonomisk utvikling som regimet bare delvis har kontroll over, samt økende avhengighet av Kina. Det kan ligge flere hensikter bak opptrappingen av konflikten.

Det viktigste er nok å rokke ved Obama-administrasjonens avventende holdning. Inntil nylig har USA lagt vekt på «strategisk tålmodighet», et uttrykk utenriksminister Hilary Clinton har brukt gjentatte ganger. Med andre ord ikke å ta noe initiativ før Nord-Korea har holdt løftene sine og avviklet atomarsenalet sitt.¹ En annen mulig forklaring på utålmodigheten kan være et ønske om å bøte på interne problemer.

Hensikten med å innlemme Kim Jung-un i parti- og hærledelsen – han er blitt firestjerners general – er å sikre regimets kontinuitet dersom Kim Jong-il dør. Men det dreier seg først og fremst om en symbolsk kontinuitet: Det virker usannsynlig at 27 år gamle Kim Jung-un har samme autoritet som faren og bestefaren. Selve maktutøvelsen vil overlates til en ledergruppe bestående av medlemmer av Kim-familien, i fremste rekke onkelen Chang Song-taek, «nummer to» i landets øverste organ, Den nasjonale forsvarskommisjonen. De vil støtte seg på en elite bestående av etterkommere av partisaner fra kampen mot den japanske okkupasjonen (1905–1945). Regimet må imidlertid sørge for en stabilisering av landet for at overgangen skal skje uten gnisninger. Makthaverne har gitt seg selv en tidsfrist: 2012. Da skal hundreårsdagen for Kim Il-sungs fødsel markeres, med et «sterkt og framgangsrikt» Nord-Korea.

PÅ TROSS AV ØKTE INVESTERINGER FRA KINA, framskritt i IT-sektoren og en begynnende automatisering av produksjonen gjennom digitale systemer, har ikke Nord-Koreas økonomi kommet seg på fote. I 2010 har nedgangen fortsatt: -0,9 prosent ifølge Koreas sentralbank (Seoul). Dårlige avlinger på grunn av uvær og strukturelle problemer i jordbruket gjør at Nord-Korea vil oppleve en matmangel i 2010–2011 på linje med foregående år (én million tonn korn). Seks millioner av landets 23 millioner innbyggere er avhengig av internasjonal bistand, men Verdens matvareprogram har bare ressurser til å hjelpe halvannen million. Resten tar Kina seg av, men det er usikkert hvor mye det er snakk om. Situasjonen er dramatisk for mange. Ikke minst ettersom det i tillegg til matmangel ikke finnes noe fungerende helsevesen på grunn av eldgammelt utstyr og mangel på medisiner og anestesimidler.

Nord-Korea har aldri kommet seg etter sultkatastrofen som rammet landet på slutten av 1990-tallet. Etter å ha stått stille siden slutten av 1980-tallet begynte økonomien å gå nedover med Sovjetunionens sammenbrudd og Kinas nyorientering. Energimangel gjorde at fabrikkene gikk for halv maskin, mens landbruket stoppet opp på grunn av manglende gjødsel (som vanligvis ble levert av industrien) og strøm til vanningssystemene. I 1994 arvet Kim Jong-il et land på randen av ruin. Den økonomiske nedgangen i tillegg til flere naturkatastrofer førte til hungersnød i 1995–1998. Konsekvensene var enorme, både i form av antall ofre – mellom fem hundre tusen og en million døde – og sporene dramaet har etterlatt i den kollektive hukommelsen. Tilliten til regimets evne til å fø befolkningen ble sterkt svekket.

Tilsynelatende virker regimet urokkelig, men Nord-Korea anno 2011 er ikke det samme som i 1994. Sultkatastrofen førte til dype samfunnsendringer. Det vokste fram en uformell overlevelsesøkonomi (svartebørs) som erstatning for det sammenbrutte offentlige distribusjonssystemet. Denne økonomien utviklet seg til en «reserve-markedsøkonomi»,² og så senere til en de facto markedsøkonomi, parallelt med den døende statsstyrte økonomien.

Katastrofen hadde også en annen ødeleggende virkning for de nordkoreanske makthaverne: Samfunnet er blitt mer mottakelig for utenlandske ideer og praksiser. Hungersnøden gjorde at mange nordkoreanere flyktet til Kina. De fleste søkte ikke asyl der, men vendte – frivillig eller under tvang – tilbake til Nord-Korea. Handels- og smuglervirksomhet i grenseområdene har også fratatt regimet noe av kontrollen over informasjonsflyten. Tidligere har det å holde befolkningen uvitende om verden utenfor vært et viktig redskap for sosial kontroll. Selv om grensene er strengere bevoktet i dag, fortsetter de illegale passeringene, med tilhørende arrestasjoner og dramatikk, for eksempel med kvinner som fanges i prostitusjonsnettverk. Kinesiske mobiltelefoner som fungerer på begge sider av grensen, gjør det også lettere å spre informasjon. I grenseområdene i Nord-Korea er det dessuten mulig å få inn kinesisk tv – en forbrytelse som straffes med fengsel.

REGIMET FORSØKTE FØRST å gjennomføre reformer for å komme denne utviklingen i forkjøpet og ta kontroll over den framvoksende markedsøkonomien. I juli 2002 ble priser og lønninger liberalisert, økonomien ble mer pengebasert, og ulike produksjonsenheter fikk større administrativ selvstendighet. På grunn av det nesten totale fraværet av direkte handel, fortrengt av det offentlige distribusjonssystemet, har det sjelden blitt brukt penger i Nord-Korea. De fleste produkter har nordkoreanerne hentet ut med rasjoneringskort. På begynnelsen av 1990-tallet hadde Nord-Korea fortsatt den minst pengebaserte økonomien i verden.

Den delvise opphevingen av systemet med rasjoneringskort, begrunnet i husholdningenes behov for å budsjettere, har medført store endringer i nordkoreanernes dagligliv. «Å la priser bli mellomleddet mellom tilbud og etterspørsel er en indirekte innrømmelse av at dette ikke lenger er statens oppgave,» sier Ruediger Frank,³ som mener dette er en fundamental endring. I teorien fortsetter staten å styre prisene, men i realiteten ut fra svingninger i markedet. Offisielt unngikk regimet å bruke politiske formuleringer som «systemreform», og brukte heller uttrykket «reformer innad i systemet», som innebar å godta «reserve-markedsøkonomien». Selv om dette var de mest drastiske reformene siden Nord-Korea ble opprettet i 1948, hadde de begrenset innvirkning på økonomien.

De nordkoreanske makthaverne mente at reformene burde lede til en forbedring av forholdet til utlandet og gi landet tilgang på kapital og kompetanse. Det gjaldt spesielt forholdet til USA, som har vetorett i de internasjonale finansinstitusjonene (Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbanken), og til Japan (som må betale krigserstatning til Nord-Korea den dagen forholdet normaliseres). Disse forhåpningene ble torpedert av atomkrisen som George W. Bush framprovoserte i oktober 2002 da han hevdet at Nord-Korea hadde et hemmelig program for anriking av uran – dette programmet var imidlertid overhodet ikke aktivt på denne tiden.

Mens Kinas vilje til å åpne seg mot verden ble tatt godt imot internasjonalt, ble Nord-Koreas kvalt i fødselen. Uten ringvirkninger i resten av verden hadde ikke reformene den ønskede effekten på den nordkoreanske økonomien. Derimot førte de, fordi de harmonerte med et sterkt press nedenfra, til dype samfunnsendringer som ifølge den russiske historikeren Andrej Lankov førte til en slags «naturlig død for stalinismen».⁴ Det gikk langsommere enn man kunne tro, men endringene var likevel svært merkbare.

AV FRYKT FOR Å MISTE KONTROLLEN over den sosioøkonomiske utviklingen forsøkte regimet først å regulere, deretter å strupe og straffe virksomheter knyttet til «reserveøkonomien». Fra 2005 prøvde man å puste liv i statsøkonomien gjennom ulike tiltak, deriblant en gjeninnføring av det offentlige distribusjonssystemet som særlig rettet seg mot å sikre et eksistensminimum for de aller fattigste. Man forbød også personer under femti år å jobbe på markedene, for å dirigere arbeidstyrken inn på de statsdrevne fabrikkene. Men folk fant fort en vei utenom disse hindringene. Ifølge en undersøkelse blant nordkoreanske flyktninger i Sør-Korea var flertallet av befolkningen i 2008 involvert i en eller annen form for handelsvirksomhet.⁵

Er dette forsøket fra regimets side på å stramme grepet et tilbakeskritt? Det er ingen tvil om at makthaverne gjør sitt for å styre det nordkoreanske samfunnets utvikling, men innstrammingene har ikke snudd en tilsynelatende irreversibel utvikling.⁶ Revalueringen av den nordkoreanske won-en i desember 2009 – verdien ble redusert med hundre over natten (en ny won tilsvarte hundre gamle won) – er den foreløpig siste av disse voluntaristiske tiltakene. Hensikten var å bremse inflasjonen og korrupsjonen. Dette ruinerte en del kjøpmenn som hadde lagt seg opp penger (det ble innført et tak for hvor mye hver enkeltperson kunne omsette for), men etter en periode med forvirring måtte regimet gi etter. Den parallelle økonomien, både den legale og den illegale, skjøt fart igjen.

Det nordkoreanske samfunnets underliggende hamskifte er, i lys av landets historie, det mest markante fenomenet i Kim Jong-ils æra. Regimet holder riktignok fortsatt landet i et fast grep, og det sterke politiapparatet gjør opprør usannsynlig, selv om det flyktninger rapporterer om sporadiske tegn til misnøye. Landets lukkethet og beleiringsfølelsen som opprettholdes i befolkningen, samt den ideologiske utopien som nærer seg på en instinktiv, «etnisk» patriotisme, gjør det lite trolig at Nord-Korea vil implodere i nær framtid. Bakenfor den totalitære undertrykkingen, indoktrineringen og rekrutteringen gjennom utstoppelige massemobiliseringskampanjer gjør denne patriotismen regimet til et uendelig mer komplekst system enn en enkel stalinistisk avlegger, selv om visse metoder er like.

Nord-Korea har slått inn på en vei der overgangen til markedsøkonomi ikke ledsages av politisk frigjøring. Dermed kan ledersjiktet i partiet, byråkrater, sjefer for statseide bedrifter og militære topper – med andre ord landets elite –stikke mye penger i egen lomme. Samtidig dukker nye aktører opp: omreisende handelsmenn, utlånere, små kjøpmenn, smuglere og mellommenn. I tillegg til den tradisjonelle, rigide ulikheten (mellom apparatsjiker og resten av befolkningen) har det utviklet seg en vagere sosial differensiering med denne nye gruppen som «svømmer med strømmen» og menger seg med de privilegerte klassene uten å tilhøre den tradisjonelle eliten.

FRAM TIL SLUTTEN AV 1980-TALLET hadde Nord-Korea et tilfredsstillende nivå på infrastrukturen.⁷ Befolkningen, med unntak av eliten, levde under trange, men relativt likeverdige kår. Etter årene med hungersnød er de sosiale forskjellene blitt mer synlige i Pyongyang, maktens utstillingsvindu, og i noe mindre grad i provinsbyene.

På den ene siden finnes det et privilegert sjikt med et mer eller mindre åpenlyst forbruk (spesielt mobiltelefoner som, selv om de bare fungerer innad i landet, blir stadig mer populært). På den andre siden sliter de fleste nordkoreanere med å få endene til å møtes. De store overbygde markedshallene som alle har tilgang til, flommer over av forbruksvarer (hovedsakelig fra Kina, men også Japan og Sør-Korea) og matvarer. Her er det alltid fullt av folk. Men man må ha penger. I gatene er det lenger mellom de ulovlige gateselgerne. På landsbygda står folk bøyd over jordene og jobber med bare hender, reparerer jordveier med spader og hakker, og bygger demninger stein for stein.

Utvidelsen av denne reserveøkonomien har destabiliserende konsekvenser som regimet prøver å motvirke uten å lykkes. I fravær av et adekvat rettssystem for de nye virksomhetene har det oppstått juridiske gråsoner, og monetariseringen av økonomien har økt korrupsjonen. Framveksten av parallelløkonomien kunne ikke ha skjedd uten en viss aksept fra ledere, byråkrater og medlemmer av de ulike sivile og militære sikkerhetstjenestene. Makthaverne disponerer fortsatt et stort undertrykkingsapparat,⁸ men har mistet kontrollen over deler av den økonomiske aktiviteten. Ifølge nordkoreanske flyktninger er alt til salgs: reisetillatelser, fritak fra indoktrineringsseanser, beskyttelse, støtte, underslag av forsyninger.

Vil denne «skjulte» samfunnsutviklingen tvinge regimet til å gå tilbake på linjen som har rådet siden Kim Il-sung, nemlig å sette nasjonalutopien foran befolkningens materielle behov? Kina oppfordrer de nordkoreanske lederne til å være mer pragmatiske. Men Beijing har en overordnet prioritering når det gjelder Nord-Korea, nemlig stabilitet. Og kinesiske styresmakter er klar over at en for brutal åpning mot verden kan bli fatalt for regimet: «Atomspørsmålet som Vesten er besatt av, er plagsomt, men sekundært for Kina,» sier Choi Choon-heum ved det statlige Institutt for nasjonal enhet i Seoul. «For å avverge risikoen for ustabilitet når Kim Jong-ils tid er over, øker Kina sin økonomiske og politiske innflytelse i Nord-Korea.»

PYONGYANG HAR ET KOMPLISERT FORHOLD TIL BEIJING, sin eneste allierte. Denne alliansen, som også er militær, ble bekreftet under høstens markering av den kinesiske intervensjonen i Koreakrigen (25. oktober 1950), da FN-styrker hadde presset Kim Il-sungs hær helt tilbake til Yaluelva. Siden 2008, da Sør-Koreas sentrum/høyre-president Lee Myung-bak la om åpenhetspolitikken overfor Nord-Korea, har Kina vært Nord-Koreas viktigste handelspartner (70 prosent av utenlandshandelen) og den største leverandøren av matvarer, energi og utstyr. De internasjonale sanksjonene har hatt liten effekt på regimet, men de har bidratt til å kaste Nord-Korea i armene på Kina.

Vennskapet mellom de to landene, symbolisert ved at Kim Jong-il avla to vennskapsvisitter i Beijing i 2010 og at kinesiske dignitarer besøkte Pyongyang, er ikke uten baktanker. Selv om WikiLeaks-lekkede telegrammer fra amerikanske diplomater gir inntrykk av at Kina ønsker å la Nord-Korea seile sin egen sjø, er det sittende nordkoreanske regimet fortsatt Kinas beste garantist for stabilitet. Vitterlig eksisterer det to ulike skoler i Kina når det gjelder forholdet til Nord-Korea: På den ene siden «tradisjonalistene», som ser på Nord-Korea som et «broderland», og på den andre «internasjonalistene», som mener landet er en byrde. «Men dette er bare en akademisk debatt som ikke har særlig stor betydning for Kommunistpartiets strategiske veivalg,» sier Choi.

Det er åpenbart at Beijing holder alle muligheter åpne – også at det nordkoreanske regimet bryter sammen. Like åpenbart er det at kinesiske makthavere ikke har noen illusjoner om sin allierte. Men for øyeblikket vil de minst av alt ha amerikanske tropper på den andre siden av Yaluelva etter en eventuell koreansk gjenforening i regi av USA-allierte Sør-Korea. Skulle regimet bryte sammen, vil det dessuten føre til en massiv utvandring til Kina. På kinesisk side av grensen, i Yanbian-regionen, er det allerede en stor koreansk minoritet (én million mennesker) med en sterk følelse av etnisk tilhørighet. En strøm av flyktninger kan oppildne disse følelsene og skape problemer på linje med de kinesiske myndigheter har med uigurene i Xinjiang-regionen.

For å stabilisere Nord-Korea forsøker Kina å integrere landet i utviklingen av det tidligere Mandsjuria, først ved å innlemme Nord-Korea i en 35 kilometer lang industrisone som strekker seg langs Yaluelva mellom Tanghua og Dandong. Deretter ved å utvide området til Changchun og Jilin-provinsen helt til Tumen (prosjektet har fått navnet «Chang-Ji-Tu»). Det bygges allerede nye broer mellom de to landene, og Kina investerer i infrastruktur og eiendom i Nord-Korea. Kina har dessuten sikret en betydelig del av de store nordkoreanske gruveressursene (spesielt sjeldne metaller). Hvis Sør-Korea noen gang får innpass i Nord-Korea, er det fare for at mye av plassen allerede er opptatt.

Denne gradvise beslagleggingen fra Kinas side er ikke kjærkommen i Pyongyang. Den er nødvendig for å unngå sammenbrudd, men strider mot Nord-Koreas ønske om uavhengighet. Nordkoreanske makthavere har også god hukommelse: I 1956 støttet Beijing (med aksept fra Moskva) et kuppforsøk mot Kim Il-sung, utført av en prokinesisk gruppe i partiet. Så lenge regimet tjener Beijings interesser, kan det regne med støtte derfra. Og jo større økonomiske og geopolitiske interesser Kina har i Nord-Korea, jo mer vil Kina søke å unngå en destabilisering. En garanti som bærer i seg en fare for at Nord-Korea blir en kinesisk satellittstat.

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Avtalen om å avvikle nordkoreanske atominstallasjoner i februar 2007 åpnet for stengning av atomreaktoren i Yongbyon. Men forhandlingene strandet høsten samme år som følge av uenigheter om inspeksjoner. Nord-Korea ba om direkte dialog med USA for å signere en fredsavtale som skulle erstatte våpenhvileavtalen fra 1953.

2 Hazel Smith, Hungry for Peace, United States Institute of Peace, Washington, 2005.

3 Ruediger Frank, «North-Korea: ?Gigantic change? and a gigantic chance», Nautilus Institute, San Francisco, 9. mai 2003.

4 Andrej Lankov, »The natural death of North Korean Stalinism», Asia Policy, nr. 1, Seattle, 2006.

5 Stephan Haggard og Marcus Noland, «Winter of their discontent: Pyongyang attacks the market», Policy Brief, nr. 10-1, Peterson Institute for International Economics, Washington, januar 2010.

6 Georgy Toloraya, «The economic future of North Korea: Will the market rule?», Academic Paper Series, vol. 1, Korea Economic Institute of America, Washington, februar 2008.

7 På 70-tallet var den økonomiske veksten i Nord-Korea større enn i Sør-Korea, ifølge CIA: Economic Race Between North and South Korea, Government Printing Office, Washington, 1978.

8 Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner befinner 150 000–200 000 personer seg i konsentrasjonsleire og «statsgårder», som er lokalisert med satellittbilder.

(…)