Venstreradikalismens kanon?

I Walter Benjamins historiefilosofiske teser heter det at å uttrykke fortiden ikke – med Leopold Rankes berømte formulering – består i å erkjenne den «slik den virkelig var», i stedet dreier det seg om å «gripe tak i et minne da det flammer opp i et farlig øyeblikk».

I The Verso Book of Dissent finner vi kronologisk ordnede sitater fra politikere, aktivister, kunstteoretikere og spekulative filosofer i salig blanding. Med Benjamin kunne vi si at det er en samling minner å gripe til i øyeblikket – en sitatsamling for aktivister av i dag. De fleste av de siterte har da også til felles at det er øyeblikket som kaller dem til orde, og flere av dem i farlige situasjoner. Her er det ikke snakk om abstrakt teori, men om folk som vil bruke tekstene sine, tenkningen sin, vitnesbyrdene sine, i kampen for et bedre samfunn. Som motgift mot Øystein Sørensens anti-utopisme og Bernt Hagtvets anti-ideologisme er kanskje denne boka velkommen. Men virker den til sin hensikt?

BOKA ER UTGITT I ANLEDNING 40-ÅRSJUBILEET FOR VERSO, forlaget til kretsen rundt tidsskriftet New Left Review. Det er altså rimelig å forvente venstreradikalisme, og med svært få unntak kan sitatene sies å falle inn under dette emblemet. Det lengste sitatet er fra «Det kommunistiske manifest»: fire sider. Det korteste er «No pasarán!», det berømte utropet fra den spanske borgerkrigen, da alt dreide seg om å hindre Francos tropper i å innta Madrid. De fleste utdragene er på under en side. Vi har altså å gjøre med en sitatrik samling. Hvert sitat er ledsaget av en kort og nyttig note om opphavspersonen(e), tidvis med litt ymse informasjon som gjør at noten står i fare for å bli mer interessant enn originalteksten. (…)