Feminisme på offensiven i Sør

Vi har FOR LETT for å gjøre kvinnene i Sør til ofre og glemme at de ofte utfordrer den etablerte samfunnsorden og undertrykkende tradisjoner. Hvem er for eksempel klar over at det eneste landet i verden med kvinnelig flertall i nasjonalforsamlingen er Rwanda?

Siden valget i 2008 er 56,3 prosent av de rwandiske parlamentarikerne kvinner. Dette er en rekord som også burde vekke misunnelse i det «likestilte» Skandinavia – kvinneandelen i Stortinget, Riksdagen og Folketinget er henholdsvis 39,6 prosent, 45 prosent og 37,7 prosent. Og enda har kvinnene i Rwanda bare hatt stemmerett siden uavhengigheten i 1961. I 1965 ble den første kvinnen valgt inn i nasjonalforsamlingen, men fram til 1990-tallet var kvinner så godt som fraværende i rwandisk politikk. Folkemordet på tutsiene i 1994 endret situasjonen radikalt. «Mens mange menn var drept eller handlingslammet, tok kvinnene ansvar og viste at de taklet det,» forteller Immaculée Ingabire, koordinator for Den nasjonale alliansen mot vold mot kvinner. «Selv om rwandiske kvinner var blitt utsatt for massevoldtekt, var det de som brakte landet ut av kaos. Dette tok knekken på den tradisjonelle mannsjåvinismen.»

I perioden etter folkemordet forsørget kvinner nesten en tredel av husstandene. De hadde jobber som tidligere var forbeholdt menn, spesielt i byggebransjen og maskinindustrien, og svært mange ble med i politiske partier. De deltok i utformingen av grunnloven i 2001 og fikk grunnlovsfestet en kvoteordning som sikrer en kvinneandel på minst tretti prosent i alle beslutningsorganer, samt arverett for kvinner. De krevde også at det ble etablert et eget kvinne- og likestillingsdepartement og fikk etablert nasjonale kvinnekomiteer som sikrer kvinnerepresentasjon på hvert eneste administrativt nivå (fra bydelsadministrasjon til nasjonal ledelse). I regjeringen er ministrene for industri, landbruk, energi og utenrikspolitikk kvinner.

Flere utfordringer gjenstår imidlertid. Ifølge en departementsrapport er «74 prosent av statssekretærene i departementene menn, i likhet med 81 prosent av direktørene og 67 prosent av de høyest utdannede i embetsverket. Kvinnene er i flertall i stillinger som administrasjonsassistenter og sekretærer». I privat sektor er kvinneandelen størst «i usikre og dårlig betalte jobber i uformell sektor […]. Bare 18 prosent av bedriftene i formell sektor eies av kvinner».¹ Situasjonen fortsatt dyster når det kommer til vold: «Det finnes en reell politisk vilje, men det trengs ytterligere holdningsendringer. Vi må vise at kulturen ikke er uforanderlig, at ethvert samfunn kan videreutvikle tradisjonene sine. Det viktigste nå, er å fokusere på de unge,» sier Immaculée Ingabire.

SITUASJONEN I AFGHANISTAN er en helt annen. Under Hamid Karzai har vold i hjemmet, drap, voldtekter og syreangrep mot kvinner økt kontinuerlig. På tross av dette er ikke afghanske kvinner tause. De har talspersoner. En av dem er Malalai Joya, som 27 år gammel ble valgt inn i nasjonalforsamlingen i 2005 som det yngste parlamentsmedlemmet i denne delen av verden.² Malalai Joya bodde deler av oppveksten i en pakistansk flyktningleir, før hun fikk muligheten til å gå på skole og lære engelsk. Under talibanstyret var hun tilbake i fødebyen Farah, der hun arbeidet på en helsestasjon og organiserte hemmelig lese- og skriveundervisning for kvinner. «Men helt siden hun gikk inn i politikken, har hun forarget sine kolleger i nasjonalforsamlingen ved stadig vekk å konfrontere dem med deres fortid som krigsherrer og deres befatning med narkotikahandel og militant, fundamentalistisk islamisme. Utrettelig anklager hun regjeringen, som krenker menneskerettighetene, spesielt kvinnenes,» forteller sosiologen Carol Mann.³

Joya har overlevd flere drapsforsøk. Hennes argeste fiender er de reaksjonære partiene og religiøse fundamentalister. I Kabul er hun blitt fysisk angrepet av andre parlamentsmedlemmer. «De kan drepe meg, men de dreper ikke stemmen min, for den er stemmen til alle afghanske kvinner,» uttalte hun i 2007.⁴

Burkakledde kvinner troppet opp med plakater i Farah, Jalalabad og Kabul for å vise sin støtte til Joya. Siden er hun blitt ekskludert fra nasjonalforsamlingen etter at hun i et tv-intervju sammenlignet den afghanske nasjonalforsamlingen med en dyrehage.

Shoukria Haidar er leder for Negar, en av de største kvinneorganisasjonene i Afghanistan. Hun er redd for at Taliban kan komme tilbake til makten etter at president Karzai på Afghanistan-konferansen i London i januar 2010 åpnet for forhandlinger. I juni samme år samlet han 1600 representanter for stammer og sivilsamfunn i en loya jirga («storforsamling»). Haidar fryktet da at prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn, som hun kjempet for i to år etter talibanstyrets fall, skulle bli fjernet fra den afghanske grunnloven. Det skjedde ikke, men som Human Rights Watch påpeker har den afghanske regjeringen og dens internasjonale støttespillere «ikke tatt hensyn til behovet for å beskytte kvinner i programmer for reintegrering av opprørere, og de har ikke gitt garantier om at kvinners rettigheter skal innlemmes i eventuelle samtaler med Taliban».⁵

ET ANNET EKSEMPEL er India. Her har staten vedtatt prinsippet om likestilling og bruker begrepet gender (forståelsen av kjønn som sosial konstruksjon). «Det gjennomføres mange politiske tiltak rettet mot kvinner,» sier Urvashi Butalia, som i over tjue år har drevet et feministisk forlag i New Delhi. «I femårsplanene er kvinner viet en egen plass. Nylig innførte den indiske staten en minstedagslønn for arbeid av allmenn interesse, som vedlikehold av veier og rengjøring av gater. Dette var et tiltak rettet mot de aller fattigste, og da spesielt kvinner.» Dessuten ble det i 2005 vedtatt en lov mot vold i hjemmet. «En av de beste i verden,» mener Butalia.

Denne loven skal beskytte kvinner ikke bare mot vold fra ektemenn eller sønner, men også fra svigerfamilien, som de ofte deler hus med. Likevel har man ennå ikke fått slutt på det grufulle fenomenet dowry deaths – drap på grunn av for liten medgift. Ifølge uoffisielle anslag blir omkring 25 000 kvinner drept hvert år fordi familien deres ikke greier å innfri stadig større krav fra døtrenes svigerfamilie.⁶

Selv om medgift har vært forbudt siden 1961, fikk skikken et oppsving mot slutten av 80-tallet. «I dag praktiseres dette i alle samfunnslag og kaster, både og blant parlamentsmedlemmer, næringslivsledere og journalister,» forteller forsker Max-Jean Zins. «Etter å ha vært uglesett på 70-tallet er medgift nå blitt en måte å demonstrere rikdom og makt på. For de mindre velstående er det den raskeste veien til kjøpekraft og forbruk, noe som står helt sentralt i det økonomiske og sosiale systemet i det moderne India. Den indiske kvinnen er blitt et objekt som gir tilgang til andre objekter. Det er dette som gjør henne mest utsatt.»

India har et kvinneunderskudd på nesten førti millioner. Dette skyldes først og fremst at svært mange jentefostre aborteres etter at kjønnet er fastslått med ultralyd, men også at små jenter ikke blir tatt like godt vare på som brødrene sine. «Det er først etter å ha fylt 34 år at kvinner har like høy forventet levealder som menn,» sier Zins.

I politikken har indiske kvinner derimot relativt stor makt. Verdens største demokrati innførte allerede i 1992 kjønnskvotering ved kommunevalg. «Det førte til store endringer på lokalplan. Det har vært så vellykket at mannlige politikere nekter å gå med på en lignende ordning for parlamentsvalg,» forteller Urvashi Butalia.

I SØR SOM I NORD hadde pionerene i den moderne kvinnebevegelsen ofte bakgrunn fra marxistiske miljøer. Men i Sør, der de fleste landene har vært kolonier eller protektorater, gikk kvinnekampen hånd i hånd med kampen for nasjonal uavhengighet. Martine van Woerkens har forsket på kvinnebevegelsen i India. Hun beskriver kvinnelige indiske uavhengighetsforkjempere slik: «De hadde en visjonær idé om den framtidige nasjonen, der de så politisk uavhengighet og kvinnefrigjøring som to sider av samme sak.»⁷

I 1920-tallets Egypt grunnla Huda Sharawi Egypts kvinneforbund og engasjerte seg i kampen for nasjonal uavhengighet. I 1929 gjorde hun furore da hun steg av toget på stasjonen i Kairo uten slør på seg. Et stort antall egyptiske kvinner fulgte hennes eksempel og tok av seg sløret under en demonstrasjon mot det britiske protektoratet.

I det britiskstyrte India var Kamaladevi Chattopadhyay det fremste symbolet på denne kombinasjonen av nasjonal og feministisk kamp. «Hun kom fra det bramanske aristokratiet, var rik og kultivert og tilhenger av nasjonal uavhengighet og reform. Hun sto side om side med Gandhi og Nehru i kampen fram mot og etter uavhengigheten,» forteller van Woerkens.⁸ Det var hun som overtalte Gandhi til å la kvinner delta på lik linje med menn i Saltmarsjen, en ikke-voldelig mobilisering over hele landet mot det britiske koloniveldet.

I Asia, Nord-Afrika og resten av det afrikanske kontinentet var disse første feministiske strømningene, med utspring i nasjonale frigjøringsbevegelser, preget av sekulære og universalistiske verdier. Kvinner ble oppmuntret til å innta universitetene, næringslivet, institusjonene og de politiske organisasjonene. Men ett felt var det svært lite oppmerksomhet rundt, nemlig familiepolitikken. Ifølge Margot Badran, forsker ved Prince Alwaleed Bin Talal Center for Muslim-Christian Understanding (ACMCU) ved Universitetet i Georgetown (USA), var det i de muslimske landene «islamske feminister som mot slutten av det 20. århundret tok fatt på denne oppgaven.»

DENNE RELIGIØSE FEMINISMEN oppsto på 80-tallet med utgangspunkt i erfaringene fra Iran. Den er fortsatt svært kontroversiell. De mest iherdige forsvarerne av sekularitet kritiserer det de mener er en manipulering av kvinnekampen til fordel for fundamentalistisk islamisme. Men ifølge Badran er «islamsk feminisme en drivkraft for en omveltning som er i ferd med å utvikle seg innenfor islam»: «En omveltning, ikke en reform, fordi det ikke dreier seg om å flikke på patriarkalske ideer og skikker som har sneket seg inn i religionsutøvelsen, men å gå dypt inn i Koranen og løfte fram dens budskap om likestilling og sosial rettferdighet […], og så, gjennom en radikal omveltning, endre det vi så lenge har tatt for å være islam, i tråd med dette budskapet.»¹⁰

Mye takket være resultatene av den forutgående kvinnekampen vokste islamsk feminisme i første omgang fram på midten av 80-tallet, da kvinner fra middelklassen fikk tilgang til høyere utdanning og kom ut i arbeidslivet. Tankene om å dele rollen som familieforsørger dukket opp som en del av denne utviklingen. Samtidig ble genus-begrepet, som stammer fra USA, tatt i bruk av kvinnelige muslimske teologer i deres studier av hellige skrifter.

Rundt 2005 begynte «lærde aktivister», som Badran kaller dem, å vise enda større intellektuell uavhengighet ved å forsøke å skille muslimsk kulturell og juridisk praksis fra den religiøse. De påpeker at kultur og juss er menneskeskapte, historiske konstruksjoner som kan endres, og arbeider for å få spredt disse tankene gjennom internasjonale nettverk. Badran konstaterer at det innenfor muslimsk kultur foregår en tilnærming mellom sekulære og islamske former for feminisme, og presiserer at dette «først og fremst skyldes at man har felles målsetninger, nemlig å bekjempe den mannlige dominansen innen islam og oppnå et likestilt islam, spesielt innenfor familien.»¹¹

REFORMEN AV FAMILIELOVEN (mudawana) i Marokko i 2004 hadde ikke vært mulig uten en slik allianse. Denne reformen var et resultat av rundt tjue års debatt mellom politiske makthavere, liberale feminister og islamister. En debatt som kong Mohammed 6 satte strek for i 2003 ved å legge fram et lovforslag som tok hensyn til de ulike partenes krav.¹² Dette framskrittet for kvinners rettigheter i familiespørsmål ble oppnådd takket være en kombinasjon av mangeårig feministisk aktivisme anført av sekulære organisasjoner, intellektuelle bidrag fra islamske feminister og den unge kongens vilje til å ta tak i dette spørsmålet for å modernisere det marokkanske samfunnet og demme opp for islamsk radikalisering, spesielt etter attentatene 16. mai 2003 i Casablanca.

Abortspørsmålet kan bli gjenstand for samme prosess. «Dette er et tema man begynner å diskutere offentlig,» sier forsker Souad Eddouada. «Islam forsvarer kvinners verdighet, og i enkelte tilfeller kan abort være den eneste løsningen for å sikre nettopp dette. Slik kan man legitimere legalisering av abort.» På den arabiske halvøy var det også en allianse mellom sekulære og religiøse krefter som sørget for at kvinner fikk stemmerett i Bahrain i 2002 og Kuwait i 2005.

Oversatt av G.E.

^Fotnoter:
1

2 «Genre et marché de l'emploi » (Kjønn og arbeidsmarked), rapport publisert i januar 2008 av arbeids- og administrasjonsdepartementet i Rwanda.

3 Se Malalai Joya, Kvinne blant krigsherrer, Spartacus forlag, 2009. Malalai Joya deltok også på Globaliseringskonferansen i Oslo i 2008. Overs.anm.

4 Carol Mann, «Malalai Joya et le courage de la vérité » (Malalai Joya og sannhetens vågemot), Sisyphe.org, 18. november 2007.

5 Glyn Strong, «Malalai Joya: courage under fire», The Telegraph, Calcutta, 29. september 2007.

6 Human Rights Watch, «The «ten-dollar talib» and women's rights», 13. juli 2010, www.hrw.org

7 Stéphanie Tawa Lama-Rewal, «Les femmes en Inde» (Kvinner i India), Rayonnement du CNRS, nr. 47, Paris, mars 2008.

8 Martine van Woerkens, Nous ne sommes pas des fleurs. Deux siècles de combats féministes en Inde (Vi er ikke blomster. To hundre år med kvinnekamp i India), Albin Michel, Paris, 2010, s. 95.

9 Samme kilde som over, s. 95.

10 Margot Badran, «Où en est le féminisme islamique?» (Hvor står islamsk feminisme?), i Critique internationale, nr. 46, «Le féminisme islamique aujourd'hui» (Islamsk feminisme i dag), Presses de Sciences Po, Paris, januar'mars 2010, s. 29.

11 Samme kilde som over, s. 25.

12 Samme kilde som over, s. 43.

12 Souad Eddouada og Renata Pepicelli, «Maroc, vers un ?féminisme islamique d'Etat?» (Marokko i retning av en «islamsk statsfeminisme»), i Critique internationale, nr. 46, se over, s. 87.