Hemmeligholdet fortsetter

Våren 2009 bestemte endelig OECD seg for å gjøre noe, etter lang tids nøling. Press fra sentrale EU-land og USA fikk organisasjonen til å true Sveits med å bli oppført på lista over skatteparadis – noe som ville medført tunge sanksjoner.¹ OECD krevde at myndighetene raskt revurderte minst tolv avtaler om dobbeltbeskatning i tråd med prinsippet om internasjonalt samarbeid ikke bare i saker med skatteunndragelse, og ikke bare i skattesvindel.

Sveitsisk lovgivning opererer med et skille mellom skattesvindel (det vil si å unngå skatt ved hjelp av dokumentforfalskning, en straffbar forbrytelse) og skatteunndragelse, en lovovertredelse som bare medfører administrativ oppfølging og dermed ikke åpner for innsyn i bankkonti. Dette gjorde at fram til 2009 ble få forespørsler om innsyn fra utenlandske stater akseptert av sveitiske myndigheter, som henviste til bankenes taushetsplikt.

Parallelt med OECD kom USA med lignende krav. Med bekjennelsene til en formuesforvalter i UBS, flaggskipet til den sveitsiske finanssektoren, fikk Washington tak i fellende bevis: I en årrekke hadde banken aktivt hjulpet sine amerikanske kunder med å svindle skatt. Fra høsten 2008 begynte det amerikanske skattevesenet og rettsvesenet å kreve at UBS overleverte all informasjon om et stort antall kunder (opptil 52 000) som var bosatt i USA.

Dette innledet en lang holmgang mellom Bern og Washington. Den amerikanske administrasjonen gikk til sivilt søksmål, og truet med å straffeforfølge UBS, noe som sannsynligvis ville ha ruinert banken. Framtidsutsiktene til den sveitsiske finanssektoren ble enda dystrere da Tyskland (2008) og Frankrike (2009) fikk tak i lekkede dokumenter fra sveitsiske og liechtensteinske banker, som inneholdt navn og bankkonti til flere tusen utenlandske kunder som snøt på skatten i hjemlandene sine.

Dette presset fikk til slutt myndighetene til å gi etter. I bytte mot at rettsprosessene mot UBS ble stanset, aksepterte de å overlevere data om 4500 av bankens kunder til det amerikanske skattevesenet i to omganger – februar 2009 og sommeren 2010. I mars 2009 ga sveitserne etter for OECDs krav om å endre lovgivningen for dobbeltbeskatning i bytte mot ikke å bli oppført på svartelista over skatteparadis. Siden har sveitiske myndigheter forhandlet fram nye avtaler med et trettitalls stater som fjerner skillet mellom skattesvindel og skatteunndragelse. Dette er utvil-somt et alvorlig slag i ansiktet på Sveits’ ry som en frihavn for hemmelige bankkonti, et ry som har vært så solid at det er blitt selve symbolet på den sveitsiske banksektoren.

DENNE OFFENSIVEN var ikke den første. Den sveitiske finanssektoren har vært under kontinuerlig angrep siden begynnelsen av 1900-tallet, da de sveitsiske finansmiljøene og myndighetene begynte å jobbe målbevisst for å gjøre landet til et skatteparadis med slapp skatteinnkreving og hermetisk lukkede bankhvelv. Likevel klarte de sveitsiske myndighetene å slå tilbake angrepene helt fram til 2009. OECDs generalsekretær understreket også dette på sin måte da han i januar 2010 erklærte: «Vi har oppnådd mer de ti siste månedene enn på flere tiår.»²

En kombinasjon av fire faktorer gjorde at Sveits ikke lenger klarte å stå imot presset. For det første har Sveits med finanskrisen, som rammet så å si alle de industrialiserte landene, blitt utsatt for en koordinert offensiv fra planetens mektigste land, og har ikke klart å splitte motstanderne.

For det andre ble landets største finanskonsern, UBS (40 prosent av finansmarkedet), tatt med buksene nede av det amerikanske skattevesenet. I tillegg var UBS i 2008–2009 på randen av konkurs, men ble reddet av en gigantisk tilføring av kapital fra offentlige myndigheter, særlig amerikanske. Banken kunne nesten ikke nekte å overlevere navnene til en rekke svindlere samtidig som den fikk en like massiv støtte fra den amerikanske sentralbanken (minst 75 milliarder dollar) som sine amerikanske konkurrenter.

For det tredje hadde de sveitsiske politikerne og finansetablissementet blitt arrogante som følge av sine tidligere seire. I mars 2008 våget den føderale finansrådgiveren Hans-Rudolf Merz fortsatt å si at han «garanterte at de som angriper banksekretessen vil knuse tenne-ne!»³Myndighetene var altså dårlig forberedt, og reagerte for seint og for famlende på presset.

ER BANKHEMMELIGHOLDETS TID OVER, slik mange kommentatorer hevder? Minst tre momenter gir grunn til å tro det motsatte. For det første er skillet mellom skattesvindel og skatteunndragelse fortsatt operativt innad i Sveits – noe som innebærer at utenlandske stater nå har større innsynsrett enn den sveitsiske staten! Det er vanskelig å si hvor lenge denne eiendommelige situasjonen kan vare. For øyeblikket har den bare vekket vag kritikk, selv på venstresiden. Men når sant skal sies har den offentlige opinionen i «verdens eldste demokrati» i svært lang tid tolerert, for ikke å si akseptert, langt grovere angrep på det grunnleggende prinsippet om likhet for loven. Dette vitner systemet med skatt på utgifter i stedet for inntekter eller overskudd om. Dette systemet gjør at mer enn 5000 utenlandske rikinger bosatt i Sveits betaler så å si ingen skatt.

Dessuten har de føderale myndighetene i Bern ikke gitt etter for EUs sentrale krav, nemlig automatisk utveksling av skatteinformasjon. Med nye avtaler om dobbeltbeskatning kan enkeltstater i prinsippet få tilgang til slik informasjon, også i tilfeller med skatteunndragelse, men avstanden mellom prinsippet og virkeligheten er fortsatt stor. De sveitsiske myndighetene har faktisk lykkes å innføre en rekke restriksjoner for hvordan disse avtalene skal praktiseres. Om den sveitsiske administrasjonen klarer å iverksette alle disse restriksjonene, noe som er avhengig av de fram-tidige maktforholdene mellom Bern og de andre landene, vil utenlandske skattemyndigheter måtte vite nøyaktig hva de leter etter før de kan komme med innsynskrav.⁴

Krigen er dermed langt fra over. Muligens vil lederne i Sveits bli nødt til å gå med på ytterligere innrømmelser, etter hvert som maktforholdene i verden endres. Kanskje klarer de å tette hullene, slik som i fortiden. Mye energi bruker de i hvert fall på det, og ikke uten suksess. De har klart å slå noen sprekker i den massive veggen av relativt forente motstandere. Nylig fikk de Tyskland og Storbritannia med på offisielle forhandlinger om et prosjekt utarbeidet av den sveitsiske bankforeningen. Kort fortalt påtar de sveitsiske myndighetene seg å skattelegge utlendinger med konti i Sveits og overføre skatteinntektene til hjemlandene samtidig som hemmeligholdet opprettholdes, det vil si kapitaleierne vil forbli anonyme. I bytte vil Tyskland og Storbritannia avstå fra å kreve automatisk utlevering av skatteinformasjon.

UANSETT HVA SOM SKJER, så vil den gryende stormen ryste den sveitsiske banksektoren og ramme en av de mange gamle mytene som har blitt holdt i live i flere tiår for å frede bankhemmeligholdet, nemlig myten om at ethvert angrep mot dette prinsippet vil medføre undergang for den sveitsiske føderasjonen. I 2000 hevdet en av de største sveitsiske næringslivsavisene at en svekkelse av bankhemmeligholdet ville true bankindustriens eksistens.⁵ Året etter konkluderte en rapport ledet av den anerkjente sveitsiske økonomen Jean-Christian Lambelet at en slik svekkelse ville få «katastrofale følger», over ti tusen arbeidsplasser ville forsvinne, og det ville bli nødvendig å «kutte kraftig i velferdsstaten». Rapporten nølte ikke med å gå så langt som å hevde at man kanskje også ville måtte «stenge Genève».⁶ Om ikke dette var nok så konkluderte en sentral bankmann i februar 2009 at hvis man fjernet skillet mellom skattesvindel og skatteunndragelse så ville det sveitsiske finanssenteret bli halvert.⁷

Ingenting av dette har skjedd. På tross av de hardeste angrepene på bankhemmeligholdet siden andre verdenskrig klarer den sveitsiske finanssektoren seg godt. I 2009 strømmet det ikke mindre, men mer kapital inn i Sveits – mye på grunn av den høye kursen til den sveitsiske francen (CHF) i forhold til euroen. Nettotilstrømningen var på 120 milliarder CHF (730 milliarder kroner).⁸ Og alt tyder på at 2010 har vært like tilfredsstillende for de sveitsiske bankfolkene.⁹

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Man ønsket for eksempel å forhindre eller også forby overføring av kapital til og fra land som sto på lista over skatteparadis. Se Neue Zürcher Zeitung, Zürich, 7–8. mars 2009

2 Neue Zürcher Zeitung, 29. januar 2010.

3 Nyhetsbrev fra Nasjonalrådet (underhuset), 19. mars 2008, www.parlament.ch/.

4 Bruno Gurtner, «Bank Secrecy: Switzerland Circles the Wagons», Tax Justice Focus, vol. 6, oktober 2010, s. 4–5, www.taxjustice.net.

5 Le Temps, Genève, 28. november 2000.

6 Jean-Christian Lambelet og Alexander Mihailov, «Le poids des places financières suisse, genevoise et lémanique» (Tyngden til de sveitsiske finansmarkedene i Genève og genèvesjøregionen), Institut Créa, Lausanne, 2001, s. 50 og 52.

7 Le Temps, 24. februar 2009.

8 Neue Zürcher Zeitung, 15. januar 2010, og L'Hebdo (Lausanne), 22. april 2010.

9 Neue Zürcher Zeitung, 18. november 2010.