Hybridiseringen i Egypt

Demokratiseringen av den arabiske verden, den eneste regionen som ikke har opplevd større politiske endringer etter Berlin-murens fall, «burde» ha startet i Egypt. Først med Kefaya-bevegelsens tilsynekomst i 2005 og dens krav om mer demokrati og avvisning av Mubaraks arverekkefølge. Og deretter inntoget til Mohammed El-Baradei, den tidligere generalsekretæren i Atomenergibyrået, i politikken i 2009. Men ingenting skjedde.

Hvorfor falt regimet først i Tunisia og ikke i Kairo? Årsaken finnes i relasjonene mellom de sosiale protestene og de politiske strukturene. Enkelte har ment hovedforskjellen mellom de to landene hovedsakelig var den svært undertrykkende politistaten Zine El-Abidine Ben Ali ledet. Egypt har vært et mykere diktatur, med ytringsfrihet – i pressen, på tv, og i blogger – og åpning for en viss grad av politisk initiativ, noe veksten i protestbevegelsen vitner om. Enkelte har også påpekt at det var som følge av den politiske bevegelsen som oppsto i 2005 at arbeidere begynte å kreve endringer i arbeidslivet, uten at disse fikk utslag på det politiske planet.

I dette bildet av Egypt, har Tunisia vært negativet. Tilsynelatende uten røtter, utviklet det sosiale opprøret seg overraskende raskt til et politisk jordskjelv, på tross av – eller på grunn av – de blodige midlene som ble brukt for å stanse det.

UTVIKLINGEN I DE TO LANDENE vitner også om en underlig likhet. Ingen politisk kraft kan ærlig hevde den la grunnen for den tunisiske revolusjonen. Situasjonen er den samme i Egypt, der de sosiale protestene i all hovedsak har gått utenpå de politiske opposisjonskreftene. Her har protestbevegelsen prioritert å alliere seg med forskjellige medieaktører, som lar klagene bli hørt, og akseptere å trekke seg tilbake hvis de må. Men bare delvis.

Dermed har hele politikerstanden i Egypt blitt tatt på senga, også Det muslimske brorskapet,¹ av hvordan protestene har utviklet seg, ikke bare i arbeiderstrøk, men også i «uformelle» strøk (en slags slumområder) som har krevd offentlige tjenester og fasiliteter. Selv syke har gjort opprør mot den elendige kvaliteten på sykehustjenestene. Likevel befinner det nye i opprøret seg et annet sted. De sosialt, kulturelt og politisk fattigste delene av befolkningen er ikke immune mot snakket om «sivilsamfunn», «demokrati», «menneskerettigheter», «reformer» som har gjort sitt inntog i det politiske rommet etter 2005. Den dominerende internasjonale retorikken har heller ikke vært uten innvirkning. Den har gitt rom for justeringer og for at de mest forskjellige aktører, deriblant de laveste sjiktene, har kunnet ta den i bruk.

Lenge før medieblokkeringen, begynte protestbevegelsene i Egypt å utvikle seg i to retninger. På den ene siden har voldshandlingene økt – veisperringer, som protest mot dødsfall forårsaket av dårlig vedlikeholdte veier i enkelte områder, men også offentlige selvmordsforsøk som har økt etter Mohamed Bouazizis i Tunisia. Denne volden har vært et svar på regimets manglende reaksjon på andre typer handling. Regimet var sikker på at handlingene var «apolitiske», og overså kravene. Men den reagerte lynraskt etter opprøret i Tunisia: en offentlig reform ble utsatt, stillinger i offentlig sektor ble utlyst, sosiale tiltak ble annonsert, osv. De offisielle religiøse autoritetene har minnet om at selvmord er imot islam – noe som står i kontrast til den nyanserte meningen den svært populære predikanten Yusuf al-Qaradawi kom med på Al Jazeera i en kommentar om Bouazizi.

DET ANDRE KJENNETEGNET til protestene er at stadig flere krav kommer med henvisning til partikulære identiteter eller samfunn. For eksempel beduinene i Sinai som gjør opprør mot sikkerhetstiltakene de er underlagt som følge av områdets nærhet til Israel. Eller de nubiske folkegruppene som klager over elendige levekår og krever utbetalt erstatningene de ble lovet da de ble forflyttet etter byggingen av Aswandammen på 1960-tallet. Men det er kopternes protester – som har økt siden attentatet mot kirken i Alexandria morgenen 1. januar 2011 – som har rettet oppmerksomheten mot dette nye aspektet i protestene.

Ifølge en rekke egyptiske analytikere er den sosiale og politiske protestbevegelsen i Tunisia mer «moderne», mer moden og politisk, fordi den i stor grad er forankret i utdannede samfunnslag: De berømte middelklassene som snakker sivilisert om menneskerettigheter, frihet og demokrati.² Har det identitetspolitiske språket ikke lenger en plass i dette Tunisia? Det er en sannhet med modifikasjoner. Det finnes en «regional kommunautarisme» hos befolkningsgruppene som ble forbigått av «det tunisiske miraklet» og som vil bli en virkelig styrkeprøve for revolusjonen, som begynte i Gafsa, Sidi Bouzid, Thala, Kassarine og Jendouba, før det spredde seg til hovedstadens fattige forsteder og til slutt Avenue Bourguiba i sentrum av Tunis.

I Egypt er også protestspråket mangfoldig. Et moralsk og religiøst språk kjennetegner de sosiale bevegelsene i de fattigste områdene, særlig de uformelle strøkene, fordi det er det eneste tilgjengelige språket. I de utdannede lagene, for eksempel blant skattefunksjonærer og lærere, kretser protestspråket rundt rettferdighet og insisterer på deres kampsakers strengt sosiale karakter. Selve benektelsen av det politiske er et påskudd for aktører som har innsett begrensningene det autoritære regimet setter for protesthandlinger.

Hvordan unngå på samme vis å se i ungdommens protester etter attentatet i Alexandria en måte å komme ut av den identitetspolitiske innrammingen for å stille «kopter-spørsmålet» i en nasjonal offentlig kontekst? Hvordan unngå å gripe borgerrettighetsspråket bak slagordet «Vi vil ha [respekt for] våre rettigheter» som har blitt ropt mot statsrepresentanter?³ Vi er vitne til et ønske om å endre betingelsene for den nasjonale enheten.

BOUAZIZI SATTE FYR PÅ SEG SELV utenfor guvernørkontoret i Sidi Bouzid, og den store demonstrasjonen 14. januar fant sted foran innenriksdepartementet. Denne relasjonen til staten kjennetegner også protestene i Egypt, som utrykkes gjennom sit-ins eller samlinger foran departementer, guvernørkontor og politistasjoner. Dette fellestrekket viser at befolkningenes tilknytning, og særlig de fattigste, til velferdstaten etter uavhengigheten, en stat som i stor grad har blitt bygget ned de siste tiårene.⁴

Men protestene i Egypt og Tunisia har også henvendt seg til utlandet, til den internasjonale opinionen, via mediene.⁵ Det er en viktig endring: Vi har å gjøre med stadig mer globale samfunn, som har forstått at de ikke lenger er fanger av arabiske eneveldige ledere og at utlandet ikke nødvendigvis er skummelt.

I en tid med «hybridisering» av de politiske regimene i verden – teorien som hevder at globaliseringen svekker statenes makt og visker ut de klare skillene mellom totalitære og demokratiske regimer⁶ – har protestene i de to landene vist en parallell hybridisering av kollektiv handling og politiske uttrykksmåter. Selv i de arabiske landene kan ikke politikk reduseres til institusjoner. Egypt viser en situasjon der et autoritært maskineri har eksistert side om side med en grunnleggende endring i relasjonen mellom stat og samfunn. Tunisia har vist at avstanden mellom klassebestemt sosial protest og politisk protest ikke er så stor.

I Egypt viser dette seg i de store demonstrasjonene i provinsbyene, særlig i Suez, som begynte på «sinnets dag» 25. januar, på oppfordring fra bloggere og nettbrukere. Demonstrasjonene har vært kjennetegnet av en blanding av sosiale og politiske slagord, så vel som av de mange ulike sosiale bakgrunnene til demonstrantene, selv om de unge er i overvekt. Dessuten har de fleste demonstrantene svart på «oppfordringen» fra Tunisia, selv om deler av den politiske opposisjonen er gått ut i gatene, særlig Det muslimske brorskapet, og opposisjonspolitikere i enkelte regioner har ledet an i demonstrasjonene. Enkelte av dem har gjentatt deres krav om store politiske reformer, særlig en revisjon av presidentvalget som etter planen skal finne sted før utgangen av året.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Husam Tammam og Patrick Haenni, «Les Frères musulmans égyptiens face à la question sociale : autopsie d'un malaise sociothéologique», Etudes et analyses, nr. 20, Institut Religioscope, Freiburg, mai 2009.

2 Amr Choubaki, «Hvorfor representerer 2010-valget det verste valget I Egypt noen sinne?» (på arabisk), Al-Masry Al Youm, Cairo, 2. desember 2010.

3 Laure Guirguis (red.), Conversions religieuses et mutations politiques en Egypte. Tares et avatars du communautarisme égyptien, Non Lieu, Paris, 2008.

4 Myriam Catusse, Blandine Destremau et eric Verdier (sous la dir. de), L'Etat face aux débordements du social au Maghreb. Formation, travail et protection sociale, Iremam/Karthala, Paris, 2010.

5 Khadija Mohsen-Finan, Les Médias en Méditerranée. Nouveaux médias, monde arabe et relations internationales, Actes Sud, Arles, 2009.

6 Michel Camau et Gilles Massardier (red.), Démocraties et autoritarismes. Fragmentation et hybridation des régimes, Karthala, Paris, 2009. (…)