Noen ganger skjer det umulige

Politiske ledere liker å påpeke hvor «komplekse» ting er, underforstått: Det er galskap å prøve å forandre dem. Men i noen situasjoner blir alt plutselig svært enkelt. Som da George W. Bush i etterkant av 11. september 2001 befalte alle å velge mellom «oss eller terroristene». I Tunisia sto valget snarere mellom en vennligsinnet diktator og «et talibanlignende regime i Nord-Afrika», som Frankrikes president Nicolas Sarkozy sa for to år siden.¹ En slik framstilling av alternativene passer hovedaktørene bra: Diktatoren kan erklære seg som den eneste bufferen mot islamistene, og islamistene kan framstå som diktatorens eneste fiende.

Men når en sosial eller demokratisk bevegelse løfter fram aktører som for all evighet var utestengt fra en slik koreografi, blir det en helt annen dans. Pressede makthavere leter med lys og lykte etter det minste tegn til «subversivt renkespill» i den folkelige misnøyen. Finner de det, utnytter de det. Hvis ikke, skaper de det selv.

Som for eksempel 13. januar, dagen før Tunisias president Zine el Abidine Ben Ali flyktet fra landet. Overfor Tunisias Unesco-ambassadør Mezri Haddad fordømte den sekulære diktaturmotstanderen Nejib Chebbi «en utviklingsmodell som bruker lavtlønnet arbeidskraft som eneste konkurransefortrinn på det internasjonale markedet».² Han refset «den provoserende pralingen med rikdom i de store byene» og påpekte at «en hel befolkning fordømmer dette regimet». Haddad mistet besinnelsen: «Snart kommer de til palasset ditt i La Marsa for å plyndre deg, for det er logikken i alle samfunn som ikke lenger frykter politiet. […] Ben Ali reddet Tunisia fra fanatiske horder og fundamentalister i 1987. […] Han må for enhver pris bli sittende ved makten, for landet er truet av fanatiske horder og nybolsjeviker som er deres strategiske allierte.»

Noen timer senere krevde Haddad likevel at «Tunisias redningsmann» skulle forlate landet. 16. januar ble Chebbi minister for regional utvik-ling. Folket i den arabiske verden lager ikke revolusjon hver dag, men når de først gjør det, går det fort. 17. desember 2010 satte Mohammed Bouazizi fyr på seg selv, og i løpet av under en måned gikk velutdannet, arbeidsløs ungdom på barrikadene, palassene til den rike og mektige Tra-belsi-familien i Kartago ble stormet, fanger ble frigitt, og folk fra landsbygda dro til Tunis for å kreve avskaffing av elitens privilegier.

UTEN NØDVENDIGVIS å være en parallell til den franske revolusjonen virker den historiske syklusen som utspiller seg i Tunisia, velkjent: En spontan bevegelse sprer seg, samler flere samfunnslag, eneveldet vakler. Svært fort må det tas et valg: Slutte mens leken er god og nøye seg med det man har vunnet, eller øke innsatsen.

I dette øyeblikk arbeider en del av samfunnet (det liberale borgerskapet) for å roe ned gemyttene, mens en annen (folk på landsbygda, offentlige tjenestemenn uten framtid, arbeidere uten arbeid, studenter) satser på at protestbølgen skal feie vekk mer enn et aldrende autokrati og en selvberikende klan. Disse befolkningsgruppene, spesielt de unge, akter ikke å satte livet på spill for at andre, mindre dristige, men bedre posisjonerte, skal stikke av med gevinsten. Og videreføre det samme samfunnssystemet, bare renset for poli-tistatlige og mafialignende lyter.

Denne hypotesen, som innebærer at kampen mot diktaturet, personifisert ved Ben Ali-familien, utvider seg til en kamp mot oligarkiets øko-nomiske herredømme, skaper ikke begeistring hos turoperatører, på finansmarkedene eller i Det internasjonale pengefondet (IMF). Her er man kun interessert i den friheten som gjelder turister, frihandelssoner og kapitalbevegelser. 19. januar nedgraderte kredittvurderingsbyrået Moody’s tunisiske statsobligasjoner med henvisning til «ustabiliteten i landet på grunn av det uventede regimeskiftet».

Ingen begeistring å spore i Kairo, Alger, Tripoli, Beijing og vestlige regjeringskvartaler heller. I samme stund som folkemengdene, hovedsakelig muslimer, krevde frihet og likhet, kastet Frankrike på sin måte nytt lys over «debatten» om forenligheten mellom demokrati og islam ved å tilby Ben Alis vaklende regime «kompetansen til våre sikkerhetsstyrker». Enten de er muslimske, sekulære eller kristne, prøver makthavende oligarker å framstå som solidariske så snart befolkningen reiser seg. Den tunisiske ekspresidenten erklærte seg i så måte som en forkjemper for sekularitet og kvinners rettigheter mot religiøse mørkemenn. Han ledet et parti som var medlem av den sosialistiske internasjonale: Men hvor søkte han tilflukt? I Saudi-Arabia.

Hva ville reaksjonene vært om man i Teheran eller Caracas de siste månedene hadde funnet likene av over hundre demonstranter som var blitt skutt og drept av politiet? For over tretti år siden, i en innflytelsesrik artikkel, avviste den amerikanske statsviteren Jeane Kirkpatrick (på det tidspunktet demokrat), i utgangspunktet en slik sammenligning.³

Hun hevdet nemlig at provestlige «autoritære» regimer faktisk alltid er å foretrekke (og, mente hun, lettere å reformere) enn de «totalitære» regimene de kunne bli erstattet av.

Analysen som hun publiserte i november 1979, begeistret presidentkandidat Ronald Reagan så mye at han utnevnte artikkelforfatteren til FN-ambassadør. Kirkpatrick tok i artikkelen for seg to strategiske nederlag for Washington det året: den iranske revolusjonen og den sandinistiske revolusjonen i Nicaragua. I begge disse tilfellene, argumenterte hun, bidro Carter-administrasjonen, for å fremme demokrati, «aktivt til å erstatte moderate autokrater som var positivt innstilt til amerikanske interesser [sjahen av Iran og Anastasio Somoza], med ekstremistiske autokrater som var mindre vennligsinnede overfor USA».

DE TO AVSATTE REGIMENE var selvsagt ikke feilfrie, «de ble ledet av menn som ikke var demokratisk valgt, […] som noen ganger erklærte militær unntakstilstand for å arrestere, fengsle, eksilere og iblant, ble det påstått [sic] torturere sine motstandere.» Likevel, understrekte Kirkpatrick, «de var uttrykkelig vennligsinnede overfor USA, sendte sønnene sine til våre universiteter, stemte med oss i FN, og støttet regelmessig amerikanske interesser, selv når dette hadde personlige og politiske kostnader for dem. Begge regjeringers ambassader i Washington ble frekventert av innflytelsesrike amerikanere. Sjahen og Somoza var selv velkomne hos oss, og hadde mange venner her.»

Og dessuten, «fanget i en samtidig versjon av framskrittstanken som har traumatisert den vestlige forestillingsverden siden opplysningsti-den», oppfordret Carter-administrasjonen til regimeskifte. En fatal feil: «Washington overvurderte det politiske mangfoldet i opposisjonen – og spesielt posisjonen til de ’moderate’ og ’demokratene’. De undervurderte styrken og uforsonligheten til de radikale kreftene i bevegelsen, og de feilvurderte USAs innflytelse på regjeringen og opposisjonen.» Resultatet var ayatollaenes teokrati i Iran og sandiniststyret i Nicaragua.

Dette viser at forestillingen om at et diktatur utgjør «det minste ondet» fordi det er provestlig og tilbøyelig til å forbedre seg en vakker dag (om man legger an et evighetsperspektiv), og frykten for at fundamentalister (tidligere var det kommunister) skal skjule seg bak demokratiske demonstranter, ikke er noe nytt. Men de siste ukene har Jeane Kirkpatricks spøkelse øyensynlig hjemsøkt Paris mer enn Washington. For islamis-tenes minimale rolle i den tunisiske oppstanden – som var en bred sosial og politisk front mot Ben Ali – har beroliget USA. Takket være WikiLeaks vet vi at det amerikanske utenriksdepartementet oppfattet de tunisiske makthaverne som en «halvmafia» og «et forkalket regime». Det hvite hus lot dem seile sin egen sjø, trygg på at liberale og borgerlige krefter ville ta over.

Men oppstanden i Tunisia får gjenklang i hele den arabiske verden. Det er nok av detonatorer som kan utløse eksplosjoner andre steder: urettferdig fordeling av økonomisk vekst, høy arbeidsledighet, protester som er undertrykt av tunge politistyrker, utdannet ungdom som ikke får jobb, et parasittborgerskap som lever som turister i eget land. Tunisierne vil ikke få bukt med alle disse problemene på en gang, men de har ristet av seg fatalismens åk. «Det finnes ikke noe alternativ,» har de fått høre i alle år. Deres svar er at «noen ganger skjer det umulige.»⁴

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Erklæring fra Nicolas Sarkozy i Tunis, 28. april 2008.

2 Tv-programmet «L'invité de Bourdin & CO» (Gjest hos Bourdin & Co.), RMC, 13. januar 2011.

3 Jeane Kirkpatrick, «Dictatorships & Double Standards» (Diktaturer og dobbeltmoral), Commentary, New York, november 1979.

4 Se Slavoj Zizek, «Permanent økonomisk unntakstilstand», Le Monde diplomatiue, november 2010.

(…)