Sjokket i den arabiske verden

Tunisierne har styrtet et despotisk regime som etter hvert ble et kleptokrati, et system basert på tyveri og korrupsjon, og et repressivt enevelde. Makten var i hendene på en familie som plyndret det tunisiske samfunnet. En fortvilt gymnasiast som solgte frukt og grønnsa-ker fra kjerra si, brente seg selv til døde og satte i gang et opprør som overvant et av de mest undertrykkende regimene i den arabiske verden. Det skorter ellers ikke på diktatur i regionen.

Dette heltemodige opprøret fra et stort folk tjener som et eksempel til etterfølgelse. Uforutsigbart, uten virkelig politisk lederskap, brukte opprøret sin manglende struktur. Uten den ville opprøret trolig blitt knust av regimet. Det som forente opprørerne, var rett og slett at de var lut lei av diktaturet til Zine el-Abidine Ben Ali. De var knyttet sammen via internett i en type kommunikasjon regimet ikke klarte å se for seg (trass i Den grønne bevegelsen i Iran, som det sittende prestestyret knekte i 2009). På under en måned klarte opprøret å kaste diktaturet som hadde gjort Tunisia til et av de mest lukkede land i Nord-Afrika og Midtøsten i nesten et kvart århundre.

Opprørets fordelaktige sider vil i fortsettelsen være dets viktigste svakhet: fravær av en lederskikkelse, mangelen på et politisk program og evne til å ta hånd om samfunnet etter avsettelsen av den forhatte presidenten.

Landet med en av de mest utdannede og sekulære befolkningene i den arabiske verden har hittil klart å unngå at de ekstreme islamistene har fått noen innflytelse. I den situasjonen som nå trer fram, er det lite som tyder på at disse kan klare å ta makten med vold. Dersom et islamistisk parti (f. eks. Nahda)¹ går med på å delta på demokratisk vis, vil det være viktig å integrere det i det politiske systemet for å marginalisere de radikale islamistene.

FØLELSEN AV USIKKERHET etter Ben Alis fall og flukt skyldes mangelen på en selvstendig politisk elite som er i stand til å overta makten og sørge for en overgang til demokrati. Det som finnes er eliten fra det falne regimet, tilløp til politiske partier og amputerte fagfo-reninger. Dersom frykten for kaos og tilliten til at samfunnet er i stand til å styre seg selv får dominere, vil det kunne oppstå ordentlige politiske strukturer. Ungdommen er en styrke for et samfunn som søker demokrati, og som har maktet å komme seg ut av et diktatur uten store menneskelige omkostninger.

Når det første valget nærmer seg, vil de nye lederne nok en gang spille på frykten for islamismen for å få vestlige regjeringer til å akseptere begrensninger i folkestyret? Så lenge folk marsjerer i gatene, vil det skremme de nye makthaverne. For å unngå voldsomheter, og for å bevare i alle fall en del av makten til den avsatte presidenten, vil overgangsregimet forsøke å bevare en viss status quo. Snarlige valg risikerer å styrke de gamle elitene, som sannsynligvis vil omgruppere seg for å utnytte den nye situasjonen.

Mønsteret er klassisk. Man så det på begynnelsen av 1990-tallet i Bulgaria og Romania, der det tidligere regimet slo seg sammen med de tidligere elitene for å gjenoppstå i ny drakt. Tilfellet Ukraina er enda tydeligere: Bruddet var langt mer omfattende ettersom det ble dannet en ny stat, men de tidligere politiske kadrene var tilbake så snart tumultene ga seg. Fellestrekket ved alle disse tilfellene er at folket mobiliserer mot forhatte myndigheter. Så snart disse er skaffet av veien, avtar det folkelige trykket. Der ligger det store problemet for enhver overgang når sivilsamfunnet er dårlig organisert.

Januaropprøret i Tunisia skaper likevel et håp for andre arabiske folk. Frigjøringen smitter til Algerie, Egypt, Jordan, Marokko, Syria – og til og med Palestina. Det er nye generasjoner både her og der som er leie av autoritære regimer, og som hungrer etter å kvitte seg med dem. Men, nettopp fordi det var uforutsigbart, vil det som skjedde i Tunisia neppe gjenta seg i samme form i resten av den arabiske verden.

I Tunisia var militæret relativt avsondret fra etterretnings- og undertrykkelsesapparatet – politiet inkludert. De lavtlønnede i disse sikkerhetstjenestene – bortsett fra de i presidentens eget vaktkorps – kunne hanskes med begrensede opptøyer og visste å kvele ulydighet i fødselen. Men de skjønte ikke hvordan de skulle få bukt med et dårlig organisert opprør spredt til ulike miljøer.

TIL FORSKJELL FRA ALGERIE, der diktaturet ikke er i hendene på én person, men i likhet med Egypt, hvor presidenten er den hatet og bitterheten retter seg mot, var det tunisiske diktaturet et lett mål for folkets raseri. Enda enklere ble det ved at så å si hele familien til Ben Ali var involvert i plyndringen av landet. De diffuse diktaturene er vanskeligere å bli kvitt enn de som gir et klart mål for folkets nag, slik tilfellet var med sjahen av Iran og Suharto i Indonesia. Dessuten har oligarkiske koalisjoner et bredere maktgrunnlag enn de personlige diktaturene, og dermed er de også mindre sårbare. Autoritære systemer blir mer motstandsdyktige når de gir en del av makten til folket – først og fremst til ulike interessegrupper. Sammenliknet med Tunisia har makthaverne i Algerie og Marokko knyttet til seg langt større og sammensatte interessegrupper. I Algerie har oljeinntektene sørget for en stor politikerflokk som har direkte interesser av at regimet fortsetter.

Det er også særegent for det tunisiske systemet at det har gjort valg til dystre folkeavstemninger (99,27 prosent av stemmene i 1989, 99,91 prosent i 1994, 99,45 prosent i 1999, 94,49 prosent i 2004, 89, 62 prosent i 2009), uten å gi opposisjonen en sjanse. Den politiske arena var praktisk talt ikke-eksisterende. Det er ikke tilfellet i Egypt, der valgsystemet – om det aldri så mye er gjenstand for massivt juks – likevel er et rom for protest og konfrontasjon. Dessuten er pressen der mindre kneblet enn den var i Tunisia.

I Algerie sørger oljeinntektene foreløpig for å holde radikaliseringen av det folkelige raseriet i sjakk. I det minste så lenge det militære hierarkiet er forent, lite synlig på den politiske scenen og i stand til å integrere en del av de samarbeidsvillige politiske aktørene. Etter mer enn ti år med borgerkrig er algerierne slitne og lite lystne på å reise seg mot et regime som har beseiret de radikale islamistene til en pris av flere hundre tusen døde.

I Marokko har folkets forbitrelse så langt ikke rettet seg mot monarkiet. Men de unge som er frustrerte over manglende framtidsutsikter, et stengt politisk rom, et knugende sikkerhetsapparat og kvelende korrupsjon, mangler ikke motiver for å gjøre opprør. Sjansen for radikalisering er også større på grunn av de mange og dype etniske skillene i Marokko.

ALLE DISSE LANDENE er preget av en lite dynamisk utviklingsmodell som skaper store ulikheter. Korrupsjon og kameraderi rår i statsapparatet, befolkningen blir holdt i sjakk av mektige sikkerhetsstyrker, og den politiske arenaen er lukket. Alt dette fører til at regime-ne ofte er «sterke» på grunn av et svakt sivilsamfunn. Men så snart sprekker viser seg i rustningen og en flik av protestene lurer seg inn, truer sammenbruddet.

I Tunisia var det nettopp det markspiste illegitime regimet som utkrystalliserte folkets opprør. En moden frukt som ber om å falle? Likevel ble Ben Alis regime holdt for å være ett av de mest robuste og stabile i hele regionen. Bristen var usynlig, og det som viste seg å skje, var utenkbart.

De andre regimene er ikke like sårbare. Selv om de har eksistert lenge, vil de likevel være lette ofre for bevegelser som man i dag knapt kan forestille seg, men som i etterkant vil fortone seg like uunngåelige som den som tvang det tunisiske regimet i kne. At Ben Alis styre forsvant så lett som det gjorde, viser at undertrykkelsesapparatet er ute av stand til å fange opp bevegelser som dukker opp overalt og ingensteds, brått og uventet.

Skjevhetene i utviklingsnivå i de ulike områdene i landet bidro til det tunisiske opprøret. Betydelige investeringer var gjort i kystnære strøk for å stimulere turistnæringen, mens områdene lenger inne i landet ble overlatt til seg selv. Og det var nettopp der bevegelsen oppsto. Disse ulik-hetene finner man også i andre arabiske land, men i andre former. Et samfunn der det politiske systemet er kapret av en svært avgrenset gruppe uten legitimitet, er ute av stand til å utvikle seg rasjonelt. Det mangler et uavhengig teknokrati à la Kina. De fleste arabiske land ofrer teknokratiet på korrupsjonens og det autoritære styresettets alter.

Trabendister (folk som arbeider i den svarte økonomien) og arbeidsledige ungdommer, ofte med universitetseksamener, befolker gatene der de går løs på veggene. Er de hittister² med trang til å omfavne islamismen, eller ganske enkelt ofre for et system som nekter dem å leve et verdig liv? Fortvilelsen kan komme til uttrykk som i Egypt eller Algerie (men ettersom den ikke endrer noe som helst, dør den sakte ut). Eller den kan eksistere som innelukket bitterhet (som i Jordan og Marokko). Uten å være klar over det, baserer mange regimer stabiliteten sin på apatien til et samfunn som ikke lenger makter å samle seg om et opprør. Den dagen raseriet eksploderer, er det desto blindere og voldeligere.

Så lenge de unges fortvilelse ikke knytter seg til en hendelse egnet til å antenne kruttet, forblir disse regimene skadesløse. Men den minste «hendelse», som for eksempel at et ungt menneske setter fyr på seg selv, kan være nok til at hele samfunnet flokker seg bak opprørsfanene, først lokalt og regionalt, og at regimet går under i skam og i en fart som nærmest er ufattelig.

DEN TUNISISKE BEVEGELSENS eventuelle innflytelse på resten av den arabiske verden avhenger av dens evne til å demokratisere landet. Dersom demokratiet stabiliserer seg, vil man trolig se en spredning, særlig til de nordafrikanske landene. Det vil komme folkelige krav om pluralisme og deltakelse. Hvis det slår feil, vil de autoritære regimene glede seg – til befolkningenes fortvilelse. De fleste arabiske regimene foretrekker utvilsomt løsning nummer to, selv om den fører til kaos.

Man kan se for seg to scenarier: Enten er de arabiske regimene lydhøre overfor folkenes krav og begynner å åpne seg politisk, eller de forsøker for enhver pris å klamre seg til makten og ignorerer innbyggernes krav om politisk deltakelse.

I det første tilfellet vil veien fram være full av hindre. Etter flere tiår med tvang og undertrykkelse må de arabiske regimene åpne seg gradvis, for å unngå et sjokk som vil velte dem alle. Ettersom befolkningen har opplevd så mange skuffelser, må den demokratiske åpningen være reell for ikke å bli oppfattet som lureri og føre til at systemet bryter sammen i en revolusjonær storm. De gradvise endringene må gjennomføres med behendighet og med tilslutning fra en politisk elite som innser at det er nødvendig med så vel stabilitet som demokratisering. Det er grunn til skepsis overfor de sittende regimers evne til å ønske en slik elite velkommen og å gi den tilstrekkelig makt til å fullføre oppgaven sin.

Løsningen med politisk tilstramming gjenstår. Med erfaringene fra det som har skjedd i Tunisia vil de autoritære arabiske regimene søke å dempe de umiddelbare årsakene til opprøret. De vil særlig prøve å holde prisene nede på basisvarer som brød, sukker, kjøtt, egg etc. Samtidig vil de øke etterretnings- og sikkerhetsaktivitetene.

DET TUNISISKE EKSEMPLET viser en svakhet i kommunikasjonssystemet, ved at internett fungerte som tilfluktssted for opposisjonelle som kommuniserte via YouTube, Twitter, Facebook, osv. Undertrykkelsesapparatet i Tunisia led dessuten under dårlig samarbeid mellom de ulike nivåene (politi, etterretning, hær). Etter mønster av knusingen av sosiale bevegelser i Iran vil de arabiske regimene lære seg å filtrere internettet og stenge det om nødvendig. I ekstreme tilfeller vil de utvise utenlandske journalister eller gi dem husarrest. De vil kopiere den iranske Bassij-modellen,³ og prøve å kvele opprør i byene gjennom å dele opp bydelene og etablere bruhoder som kan slå til lokalt. Kort sagt: i dette tilfellet vil man se en «modernisering» og en «utvidelse» av undertrykkelsesapparatet. Men slike tiltak vil ikke fungere mot de nye typene av kollektive aksjoner som kan skapes av de kommende sosiale bevegelsene. De undertrykkende løsningene vil i beste fall bare virke på kort sikt.

Den grønne bevegelsen i Iran fikk utstrakt sympati i Vesten, i motsetning til det tunisiske opprøret. Det siste vakte kortsiktige og fullstendig upassende reaksjoner. Særlig i Frankrike, som helt til det siste støttet diktaturet til Ben Ali. Andre vestlige land, som USA, har gitt opprøret en lite overbevisende støtte. Det betyr at Vesten ikke viser særlig entusiasme overfor utsiktene til demokrati i den arabiske verden, trass i en tidvis flam-mende retorikk. Den tunisiske bevegelsen kunne være anledningen til å endre holdning.

I den arabiske verden, som betrakter renkespillet med diktaturene som en fortsettelse av kolonialisme og imperialisme med andre midler, blir støtte til demokratisering oppfattet som et tegn på respekt overfor de samfunnene som setter en stopper for illegitime regimer. Om det er frykten for radikal islam eller egeninteresse som hindrer Vesten i å hjelpe slike demokratiske bevegelser, kunne de vestlige landene i det minste legge for dagen en velvillig nøytralitet.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 En bevegelse for kulturell og politisk gjenfødelse som dukket opp på slutten av 1800-tallet. Den forener vilje til å reformere islam og endre samfunnet. Se Anne-Laure Dupont, «Nahda, la renaissance arabe», Manière de voir nr. 106, august-september 2009.

2 Hittiste (av hitt, vegg på arabisk): en arbeidsløs som tilbringer dagen med ryggen mot en vegg.

3 De unge frivillige i pasdaran-armeen (den islamske revolusjonsgarden).

(…)