Alvoret i Berlin

Fotografene tok av foran Sean Penn og Bob Geldof under pressekonferansen til Cinema for Peace i Berlin. Penn ba fotografene dempe seg: Om det var så viktig å knipse hver gang han tente en røyk, kunne han heller stille spesielt opp etter seansen med en sigarett. Geldof, med solbriller mot blitzlyset, understreket pressens ansvar for å gjengi fakta om humanitær hjelp, framfor bare å formidle elendi-ghetsbeskrivelser. Salen bestående 90 prosent av fotografer, som var mest interessert i grimaser og smil. Jeg bryter til slutt gjennom med et spørsmål, om Penns innsats etter jordskjelvet på Haiti: Han måtte ha lært noe av å komme uten erfaring til en så komplisert situasjon? Jeg nevnte det dårlige ryktet han fikk etter at han raskt flyttet fem tusen husløse langt vekk fra Port-au-Prince, til en teltleir uten tilgang til arbeid.

I åtte minutter holder han blikket festet på meg og forklarer detaljert hvorfor de gjorde som de gjorde. Hans J/R Haiti Relief Organiza-tion¹ som støttes av Cinema for Peace, har stått bak behandling av 75 000 pasienter, fjerning av 60 000 kubikkmeter grus fra ruinene og utdeling av 12 000 telt. De driver også skoler, sørger vannrensing og kolerabekjempelse. Penn svarer at de forflyttede menneskene ikke hadde arbeid der de kom fra, dessuten ga de informert samtykke. Penn hevder også at pressens negative vinkling medførte at midler fra FN ble holdt tilbake, noe som førte til at mange døde. Selv mener de reddet flere hundre liv ved å flytte husløse vekk fra ras- og flomområder. Ifølge Penn har bare 7000 nye boliger blitt reist av de 400 000 som kreves for å få folk ut av teltleirene. Organisasjonen hans bruker nå åtte millioner kroner i måneden i Haiti. Han avslutter med å nevne at verdien av seks amerikanske bomber sluppet over Afghanistan alene ville ha vært nok til å hjelpe hele Port-au-Prince.

UNDER CINEMA FOR PEACES² stjernespekkede gallamiddag stimler fem hundre seg sammen for å stimulere sin samvittighet til 1500 euro bordet. Utenfor står for anledningen tjue hvite el-biler påmalt «VIP Shuttle». Opel er sponsor for Cinema for Peace, med et miljøprogram kalt Project Earth. Etter blitzregnet på den røde løperen, strømmer de festkledde inn i storsalen på Hotel Regent Berlin. Fra balkongframhenget jeg er henvist til i tredje etasje kan jeg glane ned på dem, men jeg får ikke lov til å ta bilder. Geldof åpner med «Jeg elsker dere alle, det er jo Valentine’s day!» Dette er en del av spillet, samtidig er det beundringsverdig at Penn og Geldof bruker sin tid på slike pengeinnsamlinger – fra fintfolk som sikkert ikke bryr seg særlig. Kvelden i forveien fikk Penn faktisk inn én million euro til medisiner for Haiti, og gallamiddagen dro inn 100 000 euro til ulike formål.

Cinema for Peace er knyttet til film, slik navnet antyder. Bianca Jagger og Nastassja Kinski deler derfor ut priser for fjorårets mest betydningsfulle fiksjon og dokumentar, samt en pris for miljø, en for rettferdighet og en for menneskerettigheter. Prisen for beste fiksjonsfilm får Om guder og mennesker, som nylig gikk på kino i Norge. Beste dokumentar blir Skateistan – Four Wheels and a Board in Kabul som handler om sport som samlende faktor i et utmattet land. Rettferdighetsprisen blir gitt til dokumentaren Blood in the Mobile som viser konsekvensene av den grådige jakten i krigsrammede Kongo på metaller som brukes i mobiltelefoner.

Interessant nok går menneskerettighetsprisen til The Devil Operation som handler om den peruvianske presten Marco Aranas innsats for å beskytte sitt folk mot en aggressiv internasjonal gruvedrift som utbytter både miljøet og arbeiderne. De internasjonale investorene bak gruvedriften infiltrerer både lokal etterretning og leier egne sikkerhetsfolk for å sikre investeringene sine. Det er en viss distanse mellom den lille bejublede fader Marco på scenen i hotellsalen og enkelte av de tilstedeværende kapitalistene, som sannsynligvis er av samme typen som tjener penger på slike investeringer i Sør-Amerika eller andre steder i verden … Ikke alle klapper, en del sitter og leser aviser, andre trykker på mobiltelefonene sine.

Jeg setter meg senere ned med fader Marco, prøver å forstå hvordan han klarte å fortsette kampen for de innfødte, når han stadig fikk dødstrusler rettet mot seg og sin nærmeste familie. Hva om et uskyldig barn ble drept? Flere var allerede drept. Marco forteller meg at han ikke kan annet, uten rettferdighetskampen var ikke livet verdt å leve. Både hans mor og bror ba ham kjempe videre – til tross for at de også mottok dødstrusler.

Disse filmene gjenspeiler et alvor, noe står på spill, med både regissører og mennesker som våger noe. Stiftelsen Cinema for Peace er involvert i produksjon og distribusjon av slike filmer. Dette viser seg også i årets andre nominerte filmer, som kan oppsummeres kort: kvinner i Bosnia, justismord, krigen i Irak, tilgivelse, toleranse, utdanning, sexmisbruk hos fredsarbeidere, israelere og palestinere i fellesskap mot muren, voldtatte unggutter med hiv, Aung San Suu Kyi, krigen i Afghanistan, straffunngåelse i Colombia, Kongo, Georgia, atomopprustning, global oppvarming, matsikkerhet, trafficking, finanskrise, spedbarnsdødelighet og resirkulering. Viktige etiske problemstillinger.

Cinema for Peace har også stått bak utdeling av minikameraer på bakkeplan i Darfur for å skaffe bevismateriale mot overgrep. Muligens den ti år gamle organisasjonen heller burde kalle seg «Cinema for Change».

LA MEG NEVNE en annen premiere i Berlin: Filmen Who are You? om det dansk-norske kunstnerparet Michael Elmgren og Ingar Dragset er ikke helt ulik sosieteten på den nevnte gallamiddagen. Denne feelgood-filmen viser den danske regissøren Jannik Splidsboel følge – uten kritisk distanse – parets arbeid og liv fram til deres utstilling på Venezia-biennalen i 2009. Kunstnerne lever øyen-synlig et problemfritt liv og er ironisk liksomkritiske til rikt borgerskap og dansk småborgerlighet. De skiller seg selv lite fra den eiendoms-besittende klasse de kritiserer. Kunsten deres går blir mest form og design. Det «kritiske» budskapet om det velhavende borgerskapets dilemmaer bringer ingenting nytt på banen. Splidsboel finner lite splid utover utskjelling av late italienske gallerisnekkere. Det er rett og slett lite som står på spill i filmen. Utstillingen deres i Venezia i 2009 var ikke desto mindre imponerende: Kunstrommet var gjort om til en luksuriøs bolig for salg med en «død mann» i bassenget utenfor. Kanskje den menneskelignende dukken i bassenget illustrerer mannen som begikk selvmord på grunn av overklassehjemmets oppløste familie eller var overarbeidet og døde av hjerteinfarkt. Det interesser meg ikke særlig. Er jeg for trett av et par tiår med kunstnérisk ironi og selvrefererende tegn? I filmen vises åpningen av utstillingen hvor Dronning Sonja og prins Giske nikker anerkjennende til de glade guttene som nikker anerkjennende tilbake og erklærer at det ikke finnes noen dronning som Sonja.

Langt mer gripende var kunstnerportrettet i Mondo Lux – The Visual Worlds of Werner Schroeter. En kritisk filmskaper og kunstner, med kloke erkjennelser om selvtap, døden og menneskelig samvær.

Dokumentaren Khodorkovskij var det store forventninger til, særlig fordi filmmaterialet ble stjålet fra et russisk hotellrom av noen som tydeligvis ikke ville at filmen skulle vises. Jeg kaster imidlertid billetten. Filmen, en kopi(!), brakte etter sigende ikke noe nytt om Yukos-oligarken som Putin har fått fengslet. Og den norske filmen Fjellet – som i flere tyske aviser ble omtalt som «en dramatisk tynn historie» over to lesbiske kvinner på tur i den vindfulle snøfjellheimen – måtte vike for en annen.

BÉLA TARR er en mester på lange tagninger i harde naturomgivelser. Selv om det denne gangen ikke var den norske fjellvinden som blåste i mikrofonen, var stormen i 144 av The Turin Horses 146 minutter svært høylytt. Filmen som i år vant juryprisen er min favoritt:

Her er det ekstremt lange og rolige tagninger i svart/hvitt. En eldre far og en datter i et lite steinhus på en karrig slette kjemper for å overleve i 1889. En særdeles visuell film nesten uten replikker. En film som bringer tankene hen til Tarkovskij og Dreyer.

Filmen starter med en tekstplakat som forteller om da Friedrich Nietzsche i 1889 så en mann i Torino piske sin motstridige hest og kastet seg rundt halsen på den lidende hesten. Like etter mistet filosofen forstanden. Hesten er sentral i The Turin Horse. De første 22 minuttene følger vi filmens hest på vei tilbake til det karrige gårdsbruket. Hesten sliter seg framover gjennom landskapet med mann og kjerrevogn hengende etter seg. Scenen er fysisk og følelsesladd akkompagnert med en orgelmusikk som gradvis erstattes av hestetramp. Sjelden har en eldre hest i fart blitt så gripende filmet – flekkete, svett, taktfast, kjempende. Dagen etter nekter hesten å trekke vognen. Og dagen deretter nekter den å ta til seg føde. Det store dyret står stille, det ønsker å dø.

Kameraet zoomer langsomt, følger faren og datterens daglige gjøremål. I det mørke gamle steinhuset kommer dagslyset inn gjennom takglugger ovenfra – kontrastfulle opplyste ansikter viser seg mens skyggene deres avtegnes sidelengs fra vinduene. Som hos Bergman brukes tiden, og gjør oss gradvis interessert i rollefigurenes indre psykologi.

Datteren hjelper faren med mat, ved og vann. Han er lam i den ene armen, så hun må daglig hjelpe ham med klærne. Deres stille tilværelse – mens det uler utenfor veggene – virker meningsløs, avbrutt av faren og datterens vekslende blikk ut gjennom vinduet. En dag brytes monotonien av en mann som kommer innom for å kjøpe hjemmebrent. Ved spisebordet utgyter han plutselig en lang profetisk livsmonolog om fornedrelse, om de som skal eie alt de legger hendene på, om vinnere og tapere, umoral, manglende guder, om stillstand. Mannen forsvinner ut av døren, ut i den støyende vinden. Gjennom vinduet stirrer far og datter på mannen som heller i seg brennevinet.

Neste dag kommer et sigøynerfølge forbi og drikker av brønnen, før faren jager dem videre med en øks. Sigøynerne rir leende videre, dommedagsvarslet er gitt. Neste dag er brønnen tom, de må derfor dra fra gården, trekke kjerra med hesten hengende etter. Men de kommer – i enda et langt klipp – til slutt tilbake over bakkekammen de forsvant bak. På kvelden slukker både parafinlamper og vedovn av seg selv og lar seg ikke tenne igjen. Er menneskene i ferd med å gi opp? Det daglige måltidet hvor far og datter spiser en kokt potet hver med fingrene, zoomes langsomt inn og ut over bordet. Denne dagen fra bordets fjerde side, denne gangen med ukokte poteter. Datteren følger nå hestens eksempel og nekter å spise. Faren ber henne spise, slik hun tidligere ba hesten om, men gir også opp selv. Framtiden deres eksisterer ikke lenger.

Som regissør Béla Tarr forteller på pressekonferansen, viser filmen til det som skjer før eller siden med oss alle, at alt forsvinner med tiden. Vi er her nå, men før eller senere må vi forlate denne verden. Hva med ham selv, spørres det, er dette den eldre filmskaperens siste film? Mine nærmeste vet noe om det, sier han, mer vil han ikke fortelle pressen. En annen spør Tarr om man egentlig kan lage god film uten at man kjenner en smerte ved livet? Tarrs svar viser tydelig at hans inspirasjon ikke kommer fra tilværelsens uutholdelige letthet, mens dens uutholdelige tyngde.

Denne tyngden som lot noen filmer på Berlinalen veie mer, må også ha motivert Sean Penn, og de fleste nominerte filmskaperne hos Cinema for Peace.

© norske LMD. truls@dokumentar.no

Fotnoter:
1 Se www.jphro.org

2 Se www.cinemaforpeace.com