I strid med de fleste spådommer var det en hovedsakelig sekulær og demokratisk koalisjon av krefter – partier, organisasjoner, internett-brukere – som startet og gjennomførte opprøret i Egypt. Muslimske organisasjoner og enkeltmedlemmer av disse deltok i bevegelsen, men på like fot med grupperinger av marginal betydning før opprøret startet. Og grupper som hadde mer til felles med de østeuropeiske dissidentene i 1989 enn med massepartier eller revolusjonære fortropper, som tradisjonelt har vært sentrale aktører i sosiale revolusjoner.
Også under opprøret i Tunisia lå den islamistiske bevegelsen lavt, noe som i stor grad skyldes den brutale undertrykkingen som har lammet partiet Ennahda. I Egypt har imidlertid Det muslimske brorskapet vært tolerert av militærregimet. Paradoksalt nok var det denne statusen som fikk det til å vegre seg mot å fronte revolusjonen. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
