Hæren, folket og diktatorene

I FØRTI ÅR har «hær» i den arabiske verden vært synonymt med militærkupp, unntakstilstand, hemmelighold og overvåking. Militæret har vært utgangspunkt for politiske systemer eller garantist for disse, men har sjelden vært særlig synlig. Ved flere anledninger har det hatt rollen som beskytter av folket og statens redningsmann. Selv om den utgjør en del av sikkerhetsapparatet, maktens siste tilflukt, har vi i Tunisia så vel som Egypt sett at hæren har skilt lag med politiet, anerkjent demonstrantenes krav, og til sjuende og sist tatt avstand fra statslederen som den en gang brakte til makten, og som har vært hærens egen øverstkommanderende. Hva har skjedd de siste tiårene som gjør at folk gleder seg når militæret griper inn, eller selv krever det, slik vi har sett i Tunisia og i den egyptiske revolusjonen som feide Mubaraks regime av banen i løpet av 18 dager?

Fordi de kjenner den historiske rollen militæret har spilt i statsdannelsene etter frigjøringen fra kolonimaktene, har de fleste arabiske lederne raskt fått øynene opp for faren dette kunne utgjøre. Derfor har de alle søkt å marginalisere og nøytralisere hæren, først og fremst ved å gi den betydelige økonomiske privilegier. I Egypts tilfelle er det USA som for en stor del har finansiert denne politikken, gjennom stor støtte til generalene. Disse har fått etablere kjøpesentre, bygge byer i ørkenen og badesteder ved kysten. De har fått medlemskap i fornemme klubber som tidligere var reservert aristokratiet i Kairo. De innehar alle guvernørstillingene rundt om i landet, leder de store offentlige virksomhetene og flere av departementene. (…)