700 vitneutsagn, 19 dager med offentlige høringer, en rapport på 600 sider og 1100 dokumenter på nettet var tydeligvis ikke nok til å skape enighet mellom de ti medlemmene i Obamas Financial Crisis Inquiry Commission.1 Det må legges til at sjansene for enighet var ytterst små, ettersom kommisjonen besto av folkevalgte fra begge partiene, seks demokrater og fire republikanere. Selv den republikanske kvartetten klarte ikke å bli enige seg imellom. Den endelige rapporten består derfor av tre deler. Den første har demokratene laget, den andre tre av republikanerne, og den siste er skrevet av den fjerde republikaneren.
Den amerikanske pressens mottakelse av rapporten gjenspeiler disse uenighetene. Enkelte hyller dens «fascinerende informasjon» og «fyldige dokumentasjon», mens en kommentar i New York Times viser hvor stor uenigheten er ved å hevde at rapporten ikke er annet enn et «forvirrende og selvmotsigende rot, dels oppkok, dels sopihop.»2 Den sarkastiske karakteristikken kommentatoren gir av de ulike synspunktene beskriver nokså presist de politiske fargene. Demokratenes bidrag er «en venstreorientert essaysamling», de tre republikanerne har levert en «høyrevridd powerpoint-presentasjon», mens den siste republikanerens bidrag kalles et «fargerikt høyreekstremt magasin».
LA OSS BEGYNNE med hoveddelen til det demokratiske flertallet. Dramaet utspilte seg, fortelles vi, på et bakteppe av en vanvittig finansialisering av økonomien: overdrevne lån, risikable investeringer, manglende transparens, tildekking av enkelte poster i bankenes regnskap, akrobatiske øvelser på derivatmarkedene. Ikke særlig originalt, men godt dokumentert og rett på sak. Hovedtesen er eksplosiv. Krisen var på ingen måte uforutsigbar: «Det fantes faresignaler. Det tragiske er at de ble ignorert eller nedtonet.» Og krisen kunne vært unngått: «Vi aksepterer ikke ideen om at reguleringsmyndighetene ikke hadde makt til å beskytte finanssystemet. De hadde tilstrekkelig med makt på mange områder, men valgte ikke å bruke den.» Regjeringen anklages for å ha vært dårlig forberedt på stormen, og for inkonsekvente tiltak. Sentralbanken (Federal Reserve) forsøkte ikke å dempe akkumulasjonen av «giftige» lån, særlig de berømte subprime-lånene, gjennom å lage normer for utlånsaktiviteten: «Hovedeksempelet er hvordan Federal Reserves ikke klarte å demme opp for flommen av giftige lån, noe den kunne gjort med å fastsette måteholdne utlånspraksiser. Federal Reserve var den institusjonen som hadde makt til å gjøre det og gjorde det ikke. Tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan blir behørig utpekt. Sjefene i enkelte store finans-institusjoner anklages for dårlig ledelse, særlig risikoledelse. Ratingbyråenes handlinger framheves også som en sentral faktor i krisen, samt at regelrett svindel heller ikke var sjeldent.
Finanssektoren anklages for å ha presset beslutningstakerne: «Finansindustrien spilte selv en nøkkelrolle i å svekke reguleringen av institusjonene, markedene og produktene. Det kom ikke som en overraskelse på Kommisjonen at en industri med så mye penger og makt ville legge press på politikerne og reguleringsmyndighetene.» Deretter nevnes det at milliarder av dollar ble brukt på lobbyvirksomhet og valgkampbidrag. Et av de største temaene i denne offensiven er altså mangel på regulering.
Hva svarer republikanerne på denne anklagen? De er overhodet ikke interessert i å høre at det er nødvendig med mer regulering. Den republikanske lederen av Komiteen for finanstjenester i Representantenes hus, sa i desember til pressen at «i Washington hersker det en idé om at bankene må reguleres, mens jeg mener at Washington og reguleringsmyndighetene er til for å tjene bankene».3 Det fortelles at de fire republikanerne forsøkte å stemme igjennom at ordet «avregulering» (samt «Wall Street» og flere andre ord) skulle utelates fra rapporten.4 Men det virker ikke som de klarte å bli enig seg imellom.
REPUBLIKANERNES FØRSTE MOTARGUMENT er at finanskrisen ikke skyldes USA alene, fordi boligboblen og finanskrisen også ram-met de andre avanserte økonomiene. Det sies imidlertid ingenting om de ekstraordinære «prestasjonene» til USA når det gjelder risikable lån. Argumentasjonen spiller særlig på en velkjent avledningsmanøver: Skylden legges på andre, i dette tilfellet Kina og de oljeekspor-terende landene. Disse hadde et stort overskudd på handelsbalansene og sparte for mye, det vil si de brukte ikke nok av dollarene sine. Resultatet var et stort kapitaloverskudd som ble plassert i finansinvesteringer.
Dette overskuddet skal ha senket utlånsrentene og skapt en grenseløs låneappetitt hos de amerikanske husholdingene: «På slutten av 1990-tallet var de innenlandske investeringene og forbruket i Kina, andre større utviklingsland og store oljeproduserende land lavere enn inntektene. […] Store mengder billig kapital strømmet inn i USA, og gjorde det billig å låne.»
Selv hvis vi ser bort fra det faktum at det ikke var de anklagede landene som kjøpte de giftige amerikanske verdipapirene og ikke går inn på de mystiske mekanismene for fastsetting av utlånsrenter, er det lett å tilbakevise dette argumentet med det demokratene i kommisjonen bruker: Det var sentralbankens oppgave å lage regler som forbød bankene å innvilge åpenbart risikable lån.
Den siste delen av rapporten skyter giftpiler, den amerikanske høyresidens favorittvåpen. Problemet befinner seg i USA, slås det fast, og det er de sosiale programmene til de siste tiårenes ulike regjeringer. I en årrekke har disse gjort det enklere for fattige husholdninger å kjøpe egen bolig: «Det finnes gode grunner til å tro at boblen i 1997–2007 ble større og mer langvarig enn tidligere bobler på grunn av regjeringens boligpolitikk, som kunstig økte etterspørselen etter boliger gjennom å kanalisere mer penger til boligmarkedet enn det som ville vært tilgjengelig hvis vanlige lånepraksiser hadde blitt fulgt og regjeringen ikke hadde fremmet vekst i subprime-lån.» De store husbankene, som Freddy Mac og Fannie Mae, var direkte involvert, ettersom de skulle prioritere oppkjøp av lån gitt etter «sosiale» kriterier. Man skulle altså ha sluttet å hjelpe de fattige! På begynnelsen av rapporten er demokratene nøye med å tilbakevise denne argumentasjonen med å påpeke at lån gitt i tråd med disse sosiale tiltakene bare utgjorde en minimal prosentandel av den samlede summen.
HVA KAN MAN SI OM DEMOKRATENES ANGREP på finansvanviddet og mangelen på regulering? Deres forklaring på krisen og de implisitte anbefalingene antyder at om «den første Obama» (før demokratene mistet flertallet) hadde muligheten til å framstille seg som en ny Roosevelt, så kunne man forventet betydelige reformer – et ønske som fortsatt er til stede på tross av velgerreversen. Det er likevel vanskelig å si seg enig med demokratene i kommisjonen. Ja, ansvaret til de ulike individene og institusjonene blir trukket fram uten omsvøp. Men var krisen unngåelig? I likhet med andre fortolkning som begrenser seg til visse aspekter ved finanssystemet, er analysen mangelfull. To mangler er særlig påfallende: På det tekniske planet retter diagnosen ikke søkelys mot de grunnleggende aspektene i USAs økonomiske situasjon, og den overser den historiske dynamikken i samfunnsendringene som ligger under krisens utbrudd.
På det første punktet er litt makroøkonomi nødvendig. I en verden av frihandel og fri flyt av kapital har USA betalt for luksusen av en unik utvikling med økende interne og eksterne ulikheter. Som følge av økt internasjonal konkurranse, har en del av veksten i etterspørsel blitt møtt av utenlandske produsenter.5 Stilt overfor nødvendigheten av å opprettholde etterspørsel rettet mot bedrifter i hjemlandet, har USA blitt tvunget til å føre en vigorøs lånepolitikk overfor husholdingene. Men de klarte ikke å unngå at en økende andel av denne etterspørselen vendte seg mot resten av verden. Dette er et velkjent fenomen.
Forskjellen er at i stedet for å ende med stopp i den økonomiske veksten, som i andre land, har USAs makt og dollarens styrke gjort at denne politikken kunne føres i tretti år, med et økende handelsunderskudd som resultat. Dollarstrømmen mot resten av verden som dette har medført, kommer tilbake til USA i form av finansinvesteringer. Dette skaper det man for enkelhetens skyld kaller utenlandsgjeld, det vil si amerikanske aktørers gjeld til utenlandske aktører. Og gjeldsveksten hos de amerikanske husholdningene og den amerikanske staten til innenlandske aktører går nødvendigvis hånd-i-hånd med en vekst i utenlandsgjeld.6 Denne nødvendige stimuleringen gjennom lån falt sammen med eventyrlyst hos finansinstitusjonene og skapte de katastrofale forholdene som ledet til krisen.
DEN DYPERE HISTORISKE DYNAMIKKEN, nemlig den nyliberale samfunnsordenen som ble etablert på begynnelsen av 1980-tallet kunne man ikke forvente at demokratene i kommisjonen skulle rette pekerfingeren mot, selv om de trekker fram avreguleringen de siste tretti årene. Det sentrale spørsmålet – om nyliberalismens vesen og forbindelse til krisen – unnslipper dem.
Hva er nyliberalismen? Et sett med sosiale, økonomiske og politiske praksiser; en samfunnsorden. Som alle vet er de rike blitt spektakulært rike, og det var målet. Dette er ikke noe enkeltindivider har gjort, men en klasse: kapitalistklassen og dens allierte, ledersjiktet i privat og offentlig sektor (særlig de høyt plasserte i finanssektoren), så vel som ledersjiktet i høyre- og venstrepartiene. Denne alliansen har gitt dødsstøtet til etterkrigstidens keynesianske eller sosialdemokratiske alternativer. Overfor disse klassene står de fattige, selvfølgelig, men også og mer generelt, arbeiderklassen og vanlige lønnsmottakere.
I siste instans avslører krisen motsetningene i denne nye samfunnsordenen som har forsøkt å fjerne alle hindre for sin umettelige tørst etter penger og makt. Finansialiseringen er et vitnesbyrd om dette. Det må også legges til at krisen begynte i USA fordi denne utviklingen har kommet lengst der, og at landets internasjonale hegemoni har gjort at det i tretti år har kunnet videreføre en utvikling med økende ubalanse.
Denne historiske dynamikken åpner for en dypere fortolkning av uenighetene i kommisjonen og de forskjelllige argumentasjonene. Disse er ikke bare utrykk for meningsforskjeller mellom de to partiene, de avslører også hva som står på spill politisk og viser innholdet i den nyliberalistiske alliansen mellom kapitalistklassen og samfunnets ledersjikt. De tre republikanerne ønsker å videreføre nyliberalismen uendret. Argumentene deres framviser et standhaftig forsvar av kapitalistenes og de ubestridte ledernes interesser i denne topptunge alliansen. Den fjerde republikaneren, fra det ytre høyre, viser uten omsvøp viljen til å utnytte krisen til å øke presset mot de lavere klassene. Som i Europa, dreier det seg om å dra opp med roten restene av etterkrigstidens sosiale kompromiss. Det er de samme gruppene som har gått inn for å avskaffe sentralbanken, noe som definitivt ville fått 2010 til å ligne på 1933.7 Forakt for folket og hat til byråkratiet går hånd-i-hånd.
Demokratene tror derimot at globaliseringen er del av en irreversibel utvikling. I likhet med europeiske sosialdemokrater og sosialister ønsker de en «god kapitalisme» med en ærlig og måteholden finanssektor. Men diagnosen deres antyder en viss forskyvning av alliansene til fordel for ikke-finansbedrifter, med fokus på produksjon og reell vekst, i en økonomi der praksisene skal modereres av statlige ledere som skal regulere og overvåke det hele. Beskjedent trekker de fram New Deal, da ansvaret for depresjonen ble lagt på finanssektoren, da Roosevelt (for å alliere seg med de lavere klassene) våget å ta for seg big business, da det administrative ledersjiktet tok kontroll over situasjonen. Men i hvilken grad ønsker dagens demokrater å iverksette en slik omveltning av allianser?
Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 «The financial crisis inquiry report», 2011, www.fcic.gov/report. Hvis ikke annet er oppgitt er sitatene i denne artikkelen hentet herfra.
2 Frank Partnoy, «Washington's Financial Disaster», New York Times, 29. januar 2011.
3 Erklæring fra Spencer Bachus til Birmingham News, sitert av Paul Krugman, «Wall Street Whitewash», NewYork Times, 17. desember 2010.
4 Ifølge Paul Krugman, se over.
5 Anklagen rettes mot Kina, men to tredjedeler av underskuddet skyldes faktisk andre land.
6 Se Gérard Duménil og Dominique Lévy, The Crisis of Neoliberalism, Harvard University Press, 2010.
7 Produksjonen falt med 25 prosent mellom høsten 1929 og 1933. Finanssystemet kollapset i 1932.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
